”Dødshjelp og rettsbevissthet”

 

Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no – 07.08.09

Ett av de mest positive og overraskende utspill man har sett i sekulær presse på lang tid – er en halvsides oppslag med denne overskriften, skrevet av en fast kommentator i Nationen: Kari Gåsvatn. Det gir et klart signal om at verden nå begynner å bli skremt av det samfunnet som utvikler seg ettersom kristen rettsbevissthet forsvinner ut som basis for retten i folket vårt og den ene forferdelige loven etter den andre blir vedtatt i rekordfart. Hun skriver nå om forslaget til aktiv dødshjelp. Hun ref til FrPs folk som konkret ”foreslår assistert selvmord” hvor pasienten selv skal ta medikamentet, mens legen – uten smålige hensyn til legens samvittighet - må skrive ut resepten og levere dødsmedikamentet.

Hun refererer til en svensk bok som heter ”Enheten” og en institusjon hvor pasienter som anses ”unnværlige” sendes. Der plukkes de systematisk for alle ”reservedeler” inntil det er slutt. Hele tiden får de den aller beste forpleining – inklusiv psykologisk hjelp for de som måtte trenge det. Men noen annen vei ut av dette stedet finnes ikke. Kun de som føder barn og er i jobb, er u-unnværlig, og det antydes at boken godt kan oppfattes som en ”satire over et sosialdemokratisk mønstersamfunn.”

Hun går kraftig i rette med alle disse praktiske løsninger som popper opp med basis i ”vonde personlige erfaringer” som bryter grunnleggende prinsipper som hun helt rett hevder ikke kan legges til grunn i viktige og alvorlige prinsipielle saker og lovgivning.

Og så kommer det som vi gjerne skulle sett mye mer av lenge før i sekulær presse. Hun skriver: ”Med kristendommen skjedde det en dramatisk endring i menneskesynet, og dermed rettsbevisstheten. Det ble slutt på ”ættestupa” av eldre og utsetting av småbarn, begge deler løsninger på problemet med akutt ressursmangel.” Hun hevder i tråd med de fleste at ”Religion skal ikke være lovgiver i et moderne samfunn. Men dersom vi som samfunn slutter å se på livet i seg selv som hellig, da er vi på den berømte glidebane.” Hun skriver videre at det er ikke ”matmangel som i vår tid presser fram en utsortering i begge ender av livet. Men forslaget om dødshjelp kan ikke sees isolert fra det samfunnet vi har rundt oss, hvor menneskeverdet er knyttet til det å være produktiv, nyttig og fysisk sprek.” Avslutningsvis ref hun til pasienter i Oregon hvor de har slik lovgivning. Det gjaldt to kvinner med kreft som ”fikk avslag på å få dekket utgifter til cellegift.” De kunne få dekket ”utgiftene til assistert selvmord”. Hun runder det hele av med: ”FrP snakker mye om å ta vare på grunnleggende norske og kristne verdier. Da er det et tankekors at partiet vil tråkke over den grensa som ligger i en tusenårig tradisjon som verner om livet som egenverdi”

Som en kort kommentar, kan en jo si at dette er interessant som et uttrykk for at noe begynner å våkne – selv om det er sent og ikke har den nødvendige dybde og forankring. Den store feilen ligger i at man tror at mennesket er i stand til å fastholde livet som hellig og har en egenverdi – uten at det er forankret i noe utenfor mennesket som er absolutt og sant. Og da blir det både historieløst og håpløst ellers ikke å se at det var kristendommen som ga oss denne forankringen i SANNHETEN, og at menneskesynet som har gjennomsyret vår kultur opp til vår tid – nettopp er kristendommen. Det ljos som fordrev vankunna (feil og farlig kunnskap/tanker) som Blix så mesterlig synger om det i nasjonalsalmen vår. Fra synet på mennesket springer hele samfunnsbyggingen ut – men det må forankres i noe som er sant og absolutt og ikke i vårt onde hjerte og div dødsfarlige avguder og ismer.

Nå er vi på glidebanen – eller på ”glatte stener” som Bibelen omtaler det i Salme 73 – og eneste mulighet for å komme inn på sikker klippegrunn igjen, er å følge salmistens råd om å holde seg til Han som er KLIPPEN. Det er den beste og sanneste rettskilde for vår rettsbevissthet som også Grunnloven bygger på. Så derfor: Kjemp for Bibel og Grunnlov i vårt folk. Da har vi fremtid og håp – ellers så vender vi tilbake til før kristen tid (1024) med alle de konsekvenser det innebærer.