Ateisme og naturlig erkjennelse av Gud

 

 

Av Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no – 24.12.09

 

I disse darwinisme- og ID-tider er det et spørsmål som trenger seg på:

Hvis noen sier at det er ingen Gud – hvilket man kan lese om allerede i Salme 10 m.fl. og som en rekke vitenskapsmenn hevder i dag

forteller da skaperverket likevel vedkommende at det er en Gud?

 

Bibelens svar er følgende i Romerbrevet 1. kapittel: 19 for det som en kan vite om Gud, ligger åpent for dem, for Gud har åpenbaret dem det. 20 For hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, er synlig fra verdens skapelse av, idet det kjennes av hans gjerninger, forat de skal være uten undskyldning, 21 fordi de, enda de kjente Gud, dog ikke æret eller takket ham som Gud, men blev dårlige i sine tanker, og deres uforstandige hjerte blev formørket. 22 Mens de gjorde sig til av å være vise, blev de dårer, 23 og byttet den uforgjengelige Guds herlighet bort mot et billede, en avbildning av et forgjengelig menneske og av fugler og av firføtte dyr og av krypdyr. 24 Derfor overgav også Gud dem i deres hjerters lyster til urenhet, - -”

Altså kan et hvert menneske som skaffer seg sann kunnskap og rett forståelse av skaperverket måtte erkjenne at det er èn Gud til – ikke bare en stor intelligens av et eller annet slag og langt fra en tilfeldig utvikling av noe så uhyre innviklet og sammensatt som skaperverket. Og dette skaperverket forteller at det åpenbarte Ord om skaperverket er korrekt. Derfor er man uten unnskyldning – men hovmodet – selve ursynden – fører til at man fornekter og formørkes i sitt tankeliv og blir overgitt til bare elendighet.

Det meste av den forferdelige utviklingen som en ser i dag innen menneskelivet, menighet og samfunn – skyldes stort sett fornektelse av Gud som skaper og det Bibelen forteller i 1. Mosebok kp. 1-11. Før skaperteologien gjenreises i sannhet på bibelsk grunn for menneske- og samfunnsliv – vil det bare fortsett en vei mot oppløsning, fullstendig sammenbrudd og fortapelse.

 

Men frelsen finner man ikke i erkjennelsen av Gud i skaperverket, men en viktig begynnelse er det å akseptere fakta som SANNHET. Så videre hva Paulus skriver om bevisførsel om frelsen og oppstandelsen i Apostelgjerningene 17, 31:

 

”30 Efterat Gud da har båret over med vankundighetens tider, byder han nu menneskene at de alle allesteds skal omvende sig, 31 eftersom han har fastsatt en dag da han skal dømme verden med rettferdighet ved en mann som han har bestemt til det, efterat han har gitt fullgodt bevis for alle ved å opreise ham fra de døde.”

 

Jesu død og oppstandelse foregikk jo i ”verdens navle” med datidens herskere – romerne - og ikke i en bortgjemt utkant – og er dessuten beviselig forutsagt av en rekke profeter blant annet Esaias i kp. 53 og Salme 22. Og så har vi en serie av vitnesbyrd fra selvsyn om Jesu oppstandelse – som ikke kan fornektes som fakta.

 

Vel, da er faktagrunnlaget og bevisene på plass for SANNHETEN – og samme Paulus i samme kp. advarer datidens hedninger – som hedninger alltid har gjort og jødene også henga seg til for å være som alle andre – mot følgende: ”Da vi nu altså er Guds ætt, bør vi ikke tro at guddommen er lik gull eller sølv eller sten, et billedverk av menneskelig kunst og tanke –”. Dette hadde jo profetene advart mot igjen og igjen – men folket ville være som de andre – en sosial fristelse om å søke trygghet og fred i sosial aksept og ikke i å frykte og elske Gud over alle ting og Han alene.

 

Og under denne klare forkynnelse og bevisførsel lå Paulus`s klare forståelse av Gud som skaper og at ingen hadde noen unnskyldning for ikke å innse det. Han sier til grekerne:

”- Gud, han som gjorde verden og alt som i den er, han som er herre over himmel og jord, han bor ikke i templer gjort med hender; 25 heller ikke tjenes han av menneskelige hender som om han trengte til noget, han som jo selv gir alle liv og ånde og alle ting; 26 og han lot alle folkeslag av ett blod bo over hele jorderike, og satte dem faste tider og grenseskjell mellem deres bosteder, 27 forat de skulde lete efter Gud, om de dog kunde føle og finne ham, enda han ikke er langt borte fra nogen eneste av oss. 28 For i ham er det vi lever og rører oss og er til, som også nogen av eders skalder har sagt: For vi er også hans ætt.” (Apostelgjerningene 17, 24-28)

 

Intellektuelt er det umulig ikke å holde dette for ugjendrivelige SANNHETER, men å gjøre dem levende i et menneskehjerte er det kun Den hellige Ånd som kan gjøre. Det er Han som overbeviser om synd og nåde – så vi får leve i den hver dag.

 

Et siste spørsmål: Bør denne julehelga brukes til å tenke etter hva slags faktagrunnlag en har for livet, kildene for dem og tankebygningene basert på disse? Livet tar en dag slutt – da bør en viten hva som er SANNHET og hva som er løgn.

 

 

Når juleklokkene kaller

 

Tekst: Jørgen Høgetveit

 

Når klokkene klinger i julekveld - og kaller oss inn til vår skatt

da samles vi glad ifra by og grend - i Frelserens julenatt.

 

Når juleklokkene kaller – oss inn til sin hellige fred.

Da er det tid for å komme – takke, lovsynge, be.

 

Vi feirer Han som fra evighet kom – til stall og fattige rom

til Israels rike og tok vår dom – lytt til Hans kjærlige kom!

 

Sønderknust ånd som søker Hans fred – aldri av Han støtes bort

Han gjorde alt – til Han får du be – for Han kommer ikke til kort.

 

Så hør da urolige sjel i den natt – han kom fra Guds kjærlighet.

Om sjelen er utbrent og hjertet er matt – så lover han deg sin fred.

 

Hør bare Ordet – lytt til han røst – budskapet om en forsoner

Han skal nok vite å gi deg sin trøst – han i det høye troner.

 

Hans Ånd vil innta ditt hjerte i kveld - med tro til den evige hvile

Så la nå Ordet i hjertet få bo – og du av ditt mørke får ile.

 

Il nå til salighets kildevell – til lysglans fra evighets haller

Han er din sanne Far og venn – han som fra evighet kaller.

 

Kaller til himelens lyse land - som stråler til jorden sendte

I jubel min takk for Jesu navn - som sorgen  til glede vendte

 

 

Vi vandrer til lysets kildevell

Tekst: Jørgen Høgetveit

Melodi: ”Mitt hjerte alltid vanker”

 

Vi vandrer her i mørke - til lysets kildevell

der Jesubarnet fødes i den stille julekveld

Vi drages til vår Frelser – en trygg og sikker havn

en Guddomsgave gitt oss – til redning i Hans navn

 

Og tiden rinner hastig – mot den store dommens dag

men den som eier Jesus – har trygghet for sin sak

Han som oss evig elsket – Han vil oss bare vel

for englesangen lyder – om frelse for vår sjel.

 

En sådan natt på jorden – ei noen gang er hørt

en frelse sendt fra himmelen – og hver en sjel berørt

Fra hyrdene til konger – og til Maria mor

og salig blir vi alle – som på det barnet tror.

 

For troens øye ser det – at barnet er Gud selv

som Simon skuer barnet – en frelsens kildevell

Gud har beredt det lenge – i evigheters år

et offerlam for synder – med legedom og sår.

 

Ei finnes det på jorden – slik en salig nattestund

da vi kan høre Ordet – av englers glade munn

En Frelser er jo født oss – å salig hvilested

Hans seierskrans blir rakt oss – vi synker glad på kne