Underlig om kristendom og retten i Norge

 

 

Av Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no16.07.08

 

Både i Stavanger Aftenblad og Farsunds Avis har det dukket opp diverse merkelige skriverier om kristenretten som ble innført på Moster i 1024 og senere i de forskjellige landskapslovene. Denne retten ble selvsagt basis for den videre rettsutvikling i Norge senere – selv om den ble sydd inn i ”evangelisk-luthersk” ramme ved Grunnloven av 1814. Sammenhengen med gammel kristenrett er så vidt klar at Grunnloven også ble kalt Restaurasjonen – altså restaurert kristenrett. Det er også derfor helt feil å mene at luthersk syn på vanskapte fostre og barn skulle avvike fra det som gjennom århundrene hadde festet seg som respekten for menneske-livet og ordninger for dette.

 

Det store sedskiftet (av sed og skikk) kom med kristenretten, og jeg siterer fra ”Langsomt ble landet vårt eget ” av prof. Sverre Steen ved Universitet i Oslo s. 51:

”Omkring år 1020 ble det holdt et riksmøte på Moster i Sunnhordland, det første riksmøtet i Norges historie. Der var kong Olav til stede, flere bisper og prester, mange stormenn og menige fra distriktet. På Mostertinget ble det vedtatt en kristenrett, og det betydde at nå var kristendommen lovtatt for landet. Senere ble kristenretten godtatt i de enkelte lagdømmene og innført i deres lovbok, på hvert sted i noe ulik form. ”Det er det første i lovene våre,” står det i Gulatings kristenrett, ”at vi skal bøye oss mot øst og be til den hellige Krist om godt år og fred, og at vi må få holde landet vårt bygd, og kongen vår ved god helse. La ham være vår venn og vi hans venner, man la Gud være vår alles venn.” Omtrent slik innledes kristenretten også i de andre landskapslovene. Den vendte seg mot den hedenske religion, den avskaffet hedensk sed og skikk og satte kristen i stedet, den innførte kristne bud og gav vern for kirken og prestene.

Med full rett har innføringen av kristendommen vært kalt sedskiftet i Norden. I første omgang ble det nemlig ikke tale om personlig omvendelse, om ny gudsoppleving, men om nye former i samfunnslivet. Bloting ble forbudt; gudebilder ble forbudt, offerplasser ble forbudt, trolldomskunster ble forbudt. Det ble forbudt å sette ut uønskede spebarn for at de skulle omkomme. Trellehold skulle gradvis opphøre. Ingen mann måtte ha mer enn èn kone. Fastebudet ble pålagt, og det ble gitt strenge regler for hellighold av høytidsdager, osv. osv.” - - - ”Kristendommen ble en ny samlende faktor i Norge, kanskje den viktigste av alle. - - -”

 

De som vil sette seg grundigere inn i dette tema, anbefales forannevnte bok, samt ”Kampen om menneskerettene” av Sigurd Opdahl (AKF/Krossen Media) og prof. Roberstads forelesninger på MF om retten. Han lærte seg oldnorsk for å kunne lese de gamle lover og formidle dem til oss. Forøvrig har biskopene Berggrav og Bo Giertz også skrevet om menneskerettene like etter nasjonal-sosialismens flørting med gammelt hedenskap fra 1933 til 1945.

Det er ingen grunn til å gå med i dragsuget av diverse merkelige propagandistiske utspill fra totalitære krefter i den pågående politiske kamp om Norges kristenrett.