Sanne lutheranere – beste jødevenner?

 

 

Av Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no04.06.08

 

Sanne lutheranere som er ”frelst av nåde ved tro alene og ikke av gjerninger” er de som står på Skriftens grunn og hører til Abrahams barn av u-omskårne sammen med de omskårne som fikk det som paktstegn. Paulus skriver om dette og hvordan rettferdigheten blir tilregnet i Romerbrevet 4, 10-18.

Abraham ble frelst ved ”troens rettferdighet” og han fikk ”løfte ved troen, for at det kunne være som en nåde” – og ble derfor regnet som alles far. Disse løftene så Israels rest fram til, og apostlene fikk oppleve det i Jesus Kristus, og vi fikk skue tilbake til oppfyllelsen – men mange var det som påberopte seg å ha ”Abraham til far”, men ikke hadde det og ble avvist av Jesus selv. Apostlene som trodde og lød Gud mer enn mennesker – deres tro var det Luther gjenoppdaget og fornyet i blant oss ved sitt oppgjør i Worms mot den katolske kirke i 1521 da han sa: Det er ikke tilrådelig å stride mot sin samvittighet. Her står jeg og kan ikke annet. Han var bundet ved troen alene, på nåden alene i Skriften alene. De som står i denne sanne tro – er også de som forblir trofaste – også mot jødene. (Romerbrevet 9-11).

 

Disse tankene slo meg nylig da jeg begynte å tenke over de mange grupperinger som i dag ivrer for Israels og jødenes sak. Vi har alt fra den frafalne kirke og delvis organisasjoner som kaller seg lutheranere, men priser erstatningsteologien – og siger mer og mer over til å bli jødenes motstandere og allierer seg med palestinaraberne – dagens Barabasser.

Vi har flere frikirkelige organisasjoner som ”slår seg opp” på Israelsvennskap – så begynner haltingen til begge sider for å være balanserte og høste fordelene av tidsånden. De svelger tidsåndens falske ordbruk om at Gud og Allah er samme gud, at palestinerne er et eget folk og ikke arabere, at Jesus er den første palestiner som Arafat sa det, at Judea og Samaria – gammelt jødisk kjerneland - skal inngå i en tostatsløsning – osv. osv. Og de samme har ofte svært lite godt å si både om Luther og hans påståtte jødehat, og Grunnloven.

 

Nå er det bare det underlige at de beste israelvenner Norge har hatt, er Arthur Berg og Per Faye Hansen. Begge var utdannet cand. theol. og vel også tidvis prester og lutheranere og forsvarere av Grunnloven. De stod fast i sin tro på nåden i Kristus og forble trofaste mot jødene – ja så trofaste at de satte livet inn for å redde flest mulig av dem da nazistene begynte sine herjinger også i Norge. Begge har fått sine høye utmerkelser av den israelske stat. De var gode venner hele livet.

 

Nylig fikk jeg høre at Arthur Berg var en av de få som ikke var bitt av nazipropagandaen og var så godt orientert at han som kanskje den beste jødevennen, møtte fram på Vippetangen og så nazistenes samling og transport av jødene på skipet Donau fra Norge til Tyskland. Han måtte selv flykte til Sverige, men var i alle år siden en trofast jøde- og israelvenn som brukte sin kvasse penn til kraftige forsvar for dem og jødestaten. Han var med oss i flere år på våre seminarer i AKF og talte for jødene og mot erstatningsteologien.

 

Per Faye Hansen skal allerede i 1938 ha vært i Israel og begynt å vente på jødenes hjemkomst som han visste ville skje etter profetiene. Senere bygde han opp Karmel som støttet jødene og gjorde det han kunne for å støtte jødestaten og jødenes hjemkomst. Men samtidig med at han satte livet inn for å redde jødene og bygde Karmel, forsvarte han også Luther og den lutherske basis – som du kan lese under. Hverken Paulus, Luther eller Hans Nielsen Hauge ville ha opprør, men talte sterkt imot det. Bondeopprøret i Tyskland kostet 100 000 livet, og jødeopprøret talte han også harde ord mot. Det eneste området de aksepterte ulydighet mot myndighetene på, var at Guds Ord skulle ha fritt løp. Det fikk de også svi for, men bøyde ikke av – til stor velsignelse for oss alle.

Jeg er redd at denne stadige nedrakkingen på Luther kan svekke støtten sanne lutheranere makter å gi jødene i denne skjebnetid – selv om jeg er overbevist om at de alltid i sin Skriftbaserte troskap alltid vil stå ved jødenes side. Finner ikke Herren folk på jorden som står i den sanne tro på Skriften – vil jødene også finne liten støtte, men et stadig økende hat fordi de er Guds folk. (Bakgrunnen for forståelsen av ”jødeparagrafen” finner du blant annet her Mennesket, rikene, Grunnloven og regimentene. og i andre artikler i NKA-arkivet.)

 

 

 

Luther - antisemitt?

 

Av Jørgen Høgetveit

 

Artikkel i LYS nr. 3. 2002 (litt utvidet per 18.05.04)

 

Mange ganger har jeg hørt unyanserte uttalelser om at Luther var en kraftig antisemitt.  En usvikelig jødevenn som Per Faye Hansen, skriver om dette i «For jøde først og så for greker» Karmel 1945:

«Jødehaterne har alltid prøvd å ta Luther til inntekt for sine grusom-heter, idet de har løsrevet fra sin sammenheng forskjellige  krasse og affektbetonte uttalelser fra hans bordtaler og ellers. Heinz Caspari setter den protestantiske antisemittisme i forbindelse med disse Luthers kraftuttrykk og formaninger. Sikkert har de også i misforstått og forvrengt utgave spilt en skjebne-svanger rolle som propagandaskryt.  Men at Luther ikke var noen antisemitt, fremgår  allerbest av hans første bok om jødene. «At vår Herre Jesus Kristus var født jøde.» Denne lille boken er av dem som har gavnet jødene mest og dempet lidenskapene med kjærlighet til Jesu brødre. Luther har også uttalt like krasse ord mot tyrkerne og andre kristusfiender, ord som viser at Luthers motiver alltid var av evangelisk art. Det var altså p.g.a. spotten og forakten mot Kristus at Luther  angrep jødene og anbefalte noen av datidens voldsmidler mot de hårdnakkede.  - - Evangeliets interesser var for Luther alltid det primære. Hans beklagelige og misbrukte vredessentenser får man i rettferdighetens navn skrive på hans koleriske temperaments og tidens brutalitets konti.»

 

Lys kommenterer:

Faye-Hansen skal i allefall ikke beskyldes for ikke å være orientert og ville jødenes vel på mange måter. Dette er skrevet i 1945 - altså etter at den forferdelige behandlingen av jødene måtte være kjent selvsagt også for han. Selv hadde han risikert livet for å redde jødene ut av Norge sammen med Arthur Berg under krigen. Han var også første mann på plass i Israel fordi han trodde profetiene om jødenes hjemkomst. De kom og han tok i mot dem. Det er derfor all grunn til å lytte til hans ord i denne saken - slik at man i rettferdighetens navn - taler rett om disse eksplosive tingene. At nazistene gjerne misbrukte utsagn av en autoritet som Luther - forundrer ingen. De missbrukte også Guds navn på sine bandolær m.m.:”Got mit uns”.

 

Man bør også legge til at Luther hadde kraftsalver også mot bønder som gjorde opprør uansett hvor godt det var begrunnnet. Han avskydde opprør og at innsatte myndigheter ble foraktet og nedkjempet – og gjorde det vel med solid erfaring i hvor farlig det var når samfunnet havnet i kaos.Det var jo forferdelig tider da og det som fulgte etter på ”Det boldige Kontinent.” (A. Ebban) Luther burde selvsagt ikke brukt slike forferdelige uttrykk som bordtalene hans vitner om. På den annen side vet en ikke sikkert om dette er Luthers ord. Talene ble skrevet ned av velyndere som vel kunne bli mer ”katolsk enn paven” uten særlig korrektur etterpå.

 

Og når det gjelder pavemakten og katolisimen ville jeg både før og  i denne tid være mye mer engstelig for deres holdninger til jødene – enn det evangelisk-luthersk kristenfolk. Det er typisk at i Paris hvor  hugenottene var slaktet ned av katolikkene fra 1524  og katolikkene dominerte, der var ( Drefues) og er jødehatet verst også i dag. De evangeliske-lutherske   – er de som per i dag er  blant de ivrigste til å trøste og hjelpe Herrens folk – riktignok dreier ikke det seg om kirkefolket i synderlig grad, men lekfolket har solid tradisjon for å slå ring om jødene ut i fra både menneskelige og stats- og menneskerettslig motivering og ut fra en konkret forståelse av profetiene. Og en ser  hvor lite befestet jøde-vennskapet er blant grupperinger i Norge - som for eks hos  Åge Åleskjær og Arild Edvarsen - hvor teologien er høyst sviktende. Både Arthur Berg og Per Faye Hansen og deres forsamlinger et godt vitnesbyrd om at de evangelisk-lutherske som ikke er innvadert av "erstatningsteolgien" står fast. Vi i Lys/AKF brukte selv Arthur Berg ved flere av våre seminarer hvor han flere ganger talte om ”ertstatningteologien” og dens farer.  Avslutningsvis er det dessuten rett å minne om at Luther gjennomdaget evangeliets lys som betydde mye for retten og menneskerettene  i en rekke protestantiske land i Europa og dermed også for en bedre behandling av jødene. Det er både Danmark, Sverige, England og USA vitner om. Dog må vi aldri glemme at bare Gud er Gud og Luther var et feilende menneske som alle oss andre, men det gir hverken Gudshater som nazistene eller oss noen som helst  rett til å bruke hans evt. hatske ord mot jødene. Det forbyr Skriften – og vi vil stå på ”Ordet alene”!

 

Tillegg:

Interessant bok om «Conservative party attitude to jews 1940-1950»  av Harry Defries

Sist nummer av «The Inter. Jerusalem Post»  har en interessant helside om denne boken som i det vesentligste skriver om England og de konservatives holdning til jødene. Det fremholdes at de var «Pro-Zionist for their own reasons» - (Pro Sionister av egne grunner).

Og det er det nok liten tvil om at etterat oljen ble oppdaget i araberverdenen ble britisk politikk mye orientert ut fra egeninteresser. Likevel hadde de en viss gentleman opptreden - motivert av flere ting. Bl.a. forteller Faye Hansen at kjemiprof. Chajim Weizmann hjalp britene med kruttproduksjonen da de var i en alvorlig knipe under krigen. Loyd George - andre sier WSChurchill  - spurte hva han ønsket som takk for hjelpen. Han svarte et  hjemland for «det jødiske folks

gjenfødelse i eget land.» Det ble lovet av utenriksminister Balfour ved et brev til lord Rothschild 2.nov. 1917.

Anmelderen skriver: «WS Churchill var en stor forsvarer av Zionismen, men det tjente også til å mørklegge opposisjonen til hans kolleger.»