RETTEN og rettssikkerheten i samfunn og misjonsorganisasjoner

 

 

Av Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no14.11.08 

 

Norge er i en begredelig forfatning m.h.p. RETT og rettssikkerhet både i samfunn og menighet. Både som politiker og tjenestemann var jeg involvert i saksbehandling og beslutninger av lovsaker med strenge krav til fakta, bevis og hjemmelsgrunnlag for vedtakene. Derfor er det med gru jeg ser på en del av den saksbehandlingen som nå brettes ut i media og som jeg delvis har sett før i noen saker fra innsiden.

 

Når det gjelder lovsaker som jeg har vært i nærheten av i det siste i samfunnet, er det saker som har vært flere runder i rettssystemet og to av dem helt til Høyesterett. Etter mitt syn var begge de siste klart stridende mot både retten i lovgivning og rettsfølelsen i folket.

 

Når det gjelder misjonsorganisasjonene, har en observert bl.a. en sak i Vennesla for noen år siden, som ble handtert så håpløst at selv om det var skjedd uakseptable ting, var handteringen så ufaglig og ubarmhjertig mot familien og menigheten at mange reagerte og med rette. Saksbehandlingen i seg selv kunne

- etter min mening - ført til livstruende situasjoner.

 

Jeg har også merket meg utising og direkte avskjedigelse av predikanter med en saksbehandling som gjorde dem bortimot rettsløse. Bibelen tar ikke lett på urett – det ser man mange steder! Det ser dessverre ut til at tidsåndens liberale og upresise holdninger til hva som er rett og galt, gjennomsyrer mange sammenhenger og avsetter gamle hevdvunne rettsprinsipper som for eks at ”den anklagede er å anse som skyldfri – inntil det motsatte er bevist”. Eller for eks. at ”tvilen skal komme tiltalte til gode”.  Eller at saker skal klart bevises og ikke bare sannsynliggjøres – skyldbelastes etter indisier – eller synses igjennom. Jeg hørte sågar en ordfører som var med i et sentralt råd for noen år siden - at han mente det var greitt at vi som tjenestemenn la loven til grunn ved saksforberedelsen, men at de som folkevalgte måtte stå fritt til å bruke skjønn. Han fikk det kontante svar at selvsagt kunne de ”utøve skjønn i sakene” men like selvsagt innenfor lovens rammer! ”Med lov skal landet bygges,-”

 

Slik kunne en fortsette å gå i rette med tidsånden og rettsoppløsningen fra sak til sak – saker som er mer eller mindre er preget av antinomisme – lovløshet, men jeg vil runde av så langt - med å gå litt grundigere inn på den saken som nå lager kraftig uro og splittelse i Norsk Luthersk Misjonssamband. For meg synes saksbehandlingen der også å være utsatt for den samme tidsånd som får retten til å vakle og ikke stå fast ”på tinget”. Det gjelder den siste overgrepssaken hvor generalsekretæren og Hovedstyret har kommet til stikk motsatt konklusjon om skyld/ ikke skyld hos anklagede. Samme hva den anklagede har gjort eller ikke gjort, så har han og vi alle rett på at de ansvarlige underlegger saken en skikkelig og rettssikker saksbehandling. Hvis de ikke gjør det – særlig som ”sannhetens støtter og grunnvoll” – så er de med på å rive ned både samfunnet og den misjonsbasen de selv er avhengig av, samt legge mennesker og familier i grus. La meg kommentere følgende punkt:

 

  1. Om lov-/ hjemmelsgrunnlaget som organisasjonen styres etter i slike overgrepssaker sier formannen for medarbeiderforeningen Trond Bjørsvik i Dagen 12. sep. følgende: ”Den store svakheten er at retningslinjene ikke tar høyde for at den anklagede for overgrep kan være uskyldig. Dette blir det ikke reflektert over. Det er også en svakhet ved retningslinjene at det finnes ingen refleksjon rundt arbeidsgivers ansvar for ansatte, og ingen henvisning til Arbeidsmiljøloven, sier Bjørsvik.” Videre sier han: ”Han mener det vil være naturlig at ansatte opplever større vern hos sin arbeidsgiver enn andre.” Direkte sagt - så høres det direkte livsfarlig ut å være tilsatt i en slik org. når man i utgangspunktet ikke anses som uskyldig inntil det motsatte er bevist. Ja, det regnes ikke som en mulighet i deres regelverk! Lov- og hjemmelsgrunnlaget synes m.a.o. ubrukelig til en saklig og rettskraftig avgjørelse.

 

  1. Så var det bevisene da, og vitner i denne saken. Jenta som gjennom år har hatt store plager - hadde til sist fått behandling med massasje og rosenterapi, altså delvis alternativ medisin. Da dukket det opp at hennes plager skyldtes overgrep, og etter hvert dukket det også opp hvem som hadde gjort det. Bare denne innblandingen av alternativ behandling – burde tilsi at man var ekstra på vakt. Saken ligger helt tilbake til 1980-81. Selv om en har en viss støtte i psykologien om fortrengte traumatiske opplevelser, ligger dette milelangt unna det som kan kalles fakta og bevis.  Det finnes også annen fagkunnskap som stiller seg svært tvilende til ”fakta” fremskaffet på denne måten. Desto forsiktigere bør man være. At generalsekretæren fester ubetinget lit til kvinnas vitneutsagn – er skremmende. At man i tillegg støtter seg på omdiskutert kunnskap, virker heller ikke tillitvekkende. Slik forholder man seg ikke som saksbehandler. Og så var det vitner som en av avisene meget riktig påpeker, at man ut fra Bibelen i allefall bør kreve at man har to vitner for at saken skal stå fast. Det har man heller ikke i denne sak. Hans videre handlemåte overfor Hovedstyret (HS) kommer vi tilbake til. Saken lukter av tidsånd og feminisme og manglende krav til saksbehandling og saklighet.

 

  1. Politiet har henlagt saken som foreldet. At samfunnet ikke kan fortsette å arbeide med gamle saker i det uendelige, er ikke mer enn rimelig – ikke minst på grunn av at årene går og fakta/bevisgrunnlaget svekkes år for år, og saken vil være mer usikker m.h.p. justismord. Det vil si at de kan ikke fordele skyld i så gamle saker, og samtidig være sikker på at de handler rett. Og et hvert menneske er like mye verdt og verneverdig – om det er en sterk eller svak part – i enhver sak. Slik ser i alle fall Bibelen på det. (Se 2. Mosebok 23, v.1-8) Og som arbeidsgiver har man et overordnet ansvar for å ivareta ansattes rettssikkerhet.

 

  1. Straffesak eller sannsynlighet. Både HS formannen og generalsekretæren ”understreker at det ikke er strafferettens beviskrav som gjelder når NLM håndterer slik saker, men et krav om sannsynlighets-overvekt”. Uansett om man dømmer til straff etter straffeparagraf eller uten, så avsier man en dom om skyld /ikke skyld – og da har selvsagt en kristen organisasjon et enda større aktsomhetskrav om at avgjørelsen er sann. Administrasjonen sier at ”det ikke er usannsynlig” og HS sier ”det ikke er tilstrekkelig sannsylighetsovervekt”! Et uhyggelig spill å være vitne til om avisref. er korrekt. Kan påstanden ikke bevises – som selvsagt er uhyre vanskelig i slike saker – og særlig når de blir så gamle – da skal også her ”tvilen komme tiltalte til gode” og ”han er uskyldig inntil det motsatte er bevist”. Her er det ikke snakk om sannsynliggjøring som kan gjøre ubotelig skade. Hva vil gen.sek. evt. gjøre med skaden som en uskyldig dømt får med store problemer i familien og arbeidet etterpå? Hvis makten tok feil og mannen eller andre begår selvmord – hva gjør han da? Vi har dessverre en rekke justismord i slike saker nå som det ryddes opp i i staten.

 

  1. Generalsekretær kontra Hovedstyre

Tillit og ”tillitsbrudd” er nok en usaklighet i en alvorlig saksbehandling. Da forholder man seg ikke til om en kan stole eller ikke stole på folk, men hva de kan legge fram av beviser for sine påstander og argumenter i en så alvorlig sak som denne. Å kalle på ”tillit” er et maktspråk som er blitt svært utbredt – men som er en direkte usaklig uting i slike sammenhenger hvor skyld/ ikke skyld skal avgjøres med store konsekvenser. Tillit er noe man får og opparbeider seg etter hvor saklig og dyktig man er – ikke etter posisjon og eller noe en forlanger.

At gen.sek. går ut mot sitt sittende styre – er ganske spesielt. Etter vanlige saksbehandlingsregler skal han utelukkende forholde seg til Hovedstyre med sine forslag. Det er HS som er valgt og representerer misjonsfolket. Men man har jo sett – bl.a. under Generalforsamlingen i Stavanger - nettopp om kvinners valgbarhet til Generalforsamlingen - at styremedlemmene trakk sin tre forslag og gen.sek. fremmet sitt forslag direkte til Generalforsamlingen – noe som etter min mening er uhørt. At gen.sek. kan finne en HS avgjørelse så farlig at han som ansvarlig tjenestemann må gå ut til folket – kan en forstå – men da skal saken vær meget alvorlig og godt grunngitt for det kan innebære at han må ta sin hatt og gå.

 

  1. Tidsånden trenger.  ”Giften i tidens vær og vind, truer å trenge i sjelen inn, - ” skrev biskop Låke allerede en gang på 1850 tallet. Tidsånden nå er dominert av sosialismens innerste makt: feminismen som nå gjennomtrenger de fleste sammenhenger – også misjonsorganisasjonene. De har gitt etter for det som prof. Danbolt innstendig advarte dem mot på OF på Geilo 12. jan. 1978 da han talte om Likestillingsloven. Nå har vi det her, og slike ting man nå møter igjen og igjen – er en del av denne åndskampen. Det ”kjønns-nøytrale ekteskap” er det mest vanvittige som lovgiverne har skapt ut fra denne basis. Danbolt advarte mot nettopp ”kjønns-nøytralt” i sitt foredrag. Nå er vi - sammen med Europa - en nasjon – som sammen med de andre nasjoner i vår sivilisasjon i ferd med å ta livet av oss selv! (H. Skånland)

 

Derfor må det megen bønn til om makt til å følge kristen rett for å sikre rettssikkerheten for oss alle. Jesus er veien, sannheten og livet. Kan man ikke komme fram til sannheten i en sak – så får man avvise saken som uløselig – og så legge den over på Guds hjerte. Han har oversikten og makten og vil løse den i Sin tid og på Sin måte. Den tillit bør en misjonsorganisasjon ha til Gud og Hans allmakt. Og en siste minnelse: Om u-rettferdigheten får gro og ta overhånd, blir kjærligheten kald hos de fleste!