Professoren og lekmannen samarbeider

 

 

Av Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no01.08.08

 

For en stund siden las jeg en god og oppbyggelig liten stubb – som også kalte på smilet.

Jeg husker ikke hvor jeg las den, men det var den gode ortodokse Gisle Johnsen som hadde kommet seg til Vestlandet og oppsøkte lekmannen Erik Venjum på garden hans midt i slåttonna.

Venjum var han som skrev de kjente vers på låvedøra da Konventikkelplakaten falt i 1842: ”Ha takk vår Herre kjær, for sådan frihet er, at vi i fred kan tales ved om det som hør til salighet”. Trykket av embetsverk og presteskap hadde vært vondt og tungt. 

 

Nå så han en fremmedkar komme ruslende ut på jordet midt i godværet da årets livberging skulle høstes inn. Han møtte Gisle Johnson heller litt mutt – det var intet minutt å kaste bort for å få høyet i hus. Å kaste bort tida med en oppdresset fremmedkar var det ikke tid til, derfor litt mutt og avvisende. Det burde jo også karen forstå.

 

Men så snudde det brått. HanHh fikk høre at det var selve Gisle Johnsen som stod der og hadde oppsøkt han. Han var den omtykte prestelærer i Christiania som samarbeidet med Caspari.

 

Nå fikk høy være høy og samtalen tok visst tid. Litt uti samtalen ville Venjum at Johnsen skulle tale til dem om kvelden, men det ville ikke Johnsen – for han var ikke rettelig kalt etter Confessio Augustana sa han. (Av og til undres man om CA – hvor god den enn måtte være – regnes for viktigere enn Bibelen blant en del teologer.)  Du er kalt her og nå – kom det fra den praktiske lekforkynner og bonde. Det ser ikke ut som det ble noe mer snakk om saken, men Venjum ordnet det slik at gardsdrengen reiste rundt på gardene og ba dem komme til møte om kvelden på garden hos Venjum. Og folket kom – og professoren samlet seg i stuen med dem.

Så tar Venjum Ordet henvendt til Johnsen: Her er Bibelen og der er folket! Og det ble visst tale av det!