Prestinne til Evje!

 

 

Av Lars-Arne Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no  - 08.08.08

 

Evje er en gammel misjonsbygd etter H.N. Hauge med rik bibeltro misjonshistorie. Og en har hatt mange god prester som kristenfolket gjerne hørte, selv om de holdt sin egen struktur og bedehusliv godt ved like. Dette på bakgrunn av opplevelser fra presteskap og embetsverk.

 

Nå, når ”kirka” glir ut i verdslighet, ser en hvor viktig det er å ha lekfolkets bedehusstruktur ”som kan være med kirken, men ikke under den.” Nå er tiden inne til å holde seg vekk fra denne kirken og arbeide på bedehuset og noen steder i landet er husmøter eneste alternativ. En tilsatt prestinne er bare et av de siste signaler på at man er i fall utfor stupet.

 

Bibelen, Guds Ord, har allerede på sine første blader en klar struktur mht hvilke arbeidsoppgaver mannen og manninnen (mann og kvinne) har og er pålagt. Denne tjenestedelingen er begrunnet ned i Syndefallet, der Eva først falt i synd og så Adam. På Jesu tid var de godt kjent med kvinnelige prester i ulike kulturer, men Jesus (garantisten for likeverd ikke likestilling) selv valgte seg ut menn som apostler og kvinnene bekledde andre oppgaver – oppgaver som man også var helt avhengige av. Vi ser også i Ny Testamente (bl.a. i 1. Timoteus 2, 8-15) at begrunnelsen for denne tjenestedelingen var grunnfestet i Syndefallets realitet og den påfølgende Guds innstiftelse av ulike oppgaver for menn og kvinner.

 

I 1961 - da Hamar-biskopen Kristian Schjelderup i Vang kirke 13. mars 1961 ordinerte Norges første prestinne, Ingrid Bjerkås - var det seks biskoper - to tredjedeler av det samlede bispekollegiet – som nektet å forholde seg til ordinasjonen. Og de erklærte at ”vi finner det umulig å forene kvinnelig prestetjeneste med Det nye testamentes grunnholdning og med dets direkte utsagn. Det avviser kvinnens adgang til hyrde- og læreembetet og begrunner dette prinsipielt med å henvise både til Guds skaperordning og til Herrens eget bud. Dermed kjenner vi oss bundet av det Guds ord som vi i all vår tjeneste har forpliktet oss på”.

 

Med lover om fosterdrap, likestilling fram til dagens nye ekteskapslov m.m.m. går det en blodrød opprørstråd primært mot Far i himmelen – men som forplanter seg mot far og autoriteter inn i hjem, menighet og samfunn. Vi går fra et patriarksamliv (far) til et matriarkat (morssamfunn).

Hvorfor kaster man i kirken Guds Ord på dør og fører menigheten på avveie, med denne retningen av feminismen som sparker inn døren til Guds Ord og dermed Ordet til omvendelse og Salighet?