Prester og teologer ødelegger igjen og igjen

 

 

Av Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no24.11.08 

 

Gjennom århundrene i Norge fram mot 1814 var prestene og teologene stort sett på parti med makta og embetsverket – og brukte den. Man kan lese om det i boka om Ole Gabriel Ueland fra Setesdalsforlaget o.a. Det var undertrykkelse og lite ydmykhet å spore. Fårene fikk lite mat – og ble behandlet som sauer.


Historikken omkring Hans Nielsen Hauge er et enda mer bedrøvelig kapittel om hvordan han med 8 års frihet fra 1796 til 1804 ble forfulgt og fengslet 11 ganger, samt plaget en rekke andre ganger under møtene. Men han lød Gud mer enn mennesker. Han var Norges Luther – som fikk smake den samme ”pisken” av de katolske prester. Prof. dr. theol Sverre Norborg skriver at den flom av brever som gikk fra presteskapet i Norge til kongen av Danmark kanskje er den skitneste flom av skjellord og beskyldninger som er utgått fra Norge og bør forbigås i stillhet. Norge begikk justismord, knekte helsa hans og brente bøkene m.m.

Og selv etter Hauge og 1814, tok det tid før lekfolket hadde fått kjempet folket og landet fritt mot preste- og embetsmakt.

Bondetinget fikk flertallsmakta i 1833 og ga oss Formannskapsloven i 1837 og begynte omforminga av Norge. Og de gjorde det med basis i ”Bibel og Grunnlov” (Ueland) uten opprør og hevn, men med bønn og hardt arbeid. Til slutt maktet dette ”Bondevenstre” å føre kongemakta tilbake fra Sverige til Norge i fred. Unikt i verdenshistorien! De var sanne demokrater som elsket folket og ville folket vel og holdt seg langt unna -ismer av alle slag – ismene som har sin rot i egoismen – og bare fører til det som ondt er.


Gjennom hele dette store nittende hundreår var det mye motstand – men de store vekkelsene sopte dem sakte men sikkert av banen, og Norge ble gjenreist. Det avgjørende slag for tros- og talefrihet skjedde med fallet av Konventikkelplakaten (1741). Kampen startet da 20 bønder i Iveland – Birkenes ble arrestert i 1836 for ulovlig møtevirksomhet. Presten i Evje prestegjeld ”tok saken” og fikk de for retten. Helt til Høyesterett. Ole G. Ueland sammen med Notto Jørgensen Tvedt (stortingsmann og første ordf. her) nedkjempet Konventikkelplakaten i tre påfølgende Storting til 1842. Sverdrup m.fl. sier at det var en avgjørende seier som ga kraft og frimodighet til de mange slag som kom senere. Guds Ord fikk fritt løp og misjonsselskapene kom med en gang fra 1842 til 1890-åra med Kinamisjonen som den siste i 1891. Norge var frigjort, gjennomkristnet og voks til en velstandsnasjon som maktet å sende folk med det frigjørende evangeliet jorden rundt.

 

Men ikke engang da det siste store slaget om Norges frigjøring stod i 1905, kunne de holde fred. I ett sett fra 1903 til 1906 sloss de på Universitets teologiske avdeling i Ordingstriden – som den mer konservative Odland tapte, men ikke lekfolket i Bondevenstre. De var lei hele teologlevenet som ikke kunne holde fast på Bibelen etter Gisle Johnson og Caspari og hadde sine egne planer i stillhet. De ville ha skikkelig utdannelse av bondesønnene sine og skikkelige prester i Den norske kirke. Og det ordnet de ved å starte MF i 1907/-08. (Nå feirer MF 100 års-minnet, og teologene har der forlatt den ”evangelisk – lutherske” tro og konfesjon som både de og staten skulle være forankret i for folket som skulle bo i ”Det norske hus” i flg. Grunnloven.)

Og Universitetet var vred. Eksamensrett skulle MF ikke ha. Men Agder og Rogaland hadde flere tungvektere i samfunnsutformingen enn Ueland, Tvedt og Løvland, som alle hvilte på ”Sannhet til Gudsfryktighet” E. Pontoppidan. Nå var Eikdølen – senere statsråd Bryggeså kommet på Tinget og bet godt fra seg på lekfolkets vegne. Jeg har skaffet meg forhandlingene fra Stortinget om den saken. Han talte hardt, men sant – og eksamensrett fikk MF i 1911.

 

Så reiste lekmannshøvdingen Ludvig Hope (kanskje største forkynner etter Hauge) rundt og talte for ”fri nattverd” i 1906, og kirkedørene klappet igjen for han over store deler av Norge. Så vidt jeg vet også i Setesdal. Asbjørn Vegge møtte Bryggeså på Kvås rundt 1912 og klaget sin nød for Bryggeså. Nå ville de reise rettssak mot lekfolket for deres praktisering av ”fri nattverd.” Da kom det ganske barskt fra Bryggeså: ” Men so skal me sanneleg syta for at det blir lovleg”. I 1913 – 1915 ble han kirkestatsråd og ordnet med lovvedtak som ga lekfolket frihet til fri nattverd. Og Ludvig Hope og redaktør Lavik sendte han et hjertelig takketelegram. Det er ikke det minste rart at en opplyst mann som Kong Håkon den 7ende sa til Abraham Vereide (som startet bønnefrokostene for presidenter m.fl. i USA) ved hans audiens i 1946:

”Jeg har ofte vært skuffet over presteskapet. Men de som har skapt nytt liv og åndskraft til Norge, er emissærer og lekmenn. Ja, lekmannsbevegelsen har i det hele vært en nyskapende og frelsende faktor i landet”.

 

Og mangeårig heimesekretær i Kinamisjonen, senere Norsk Luthersk Misjonssamband, Steinar Hunnestad, skrev i Dagen (21.8.1990) denne kraftsalve like før han døde. Han skriver først om at vi i NLM har vært vant til å bli ”angrepet titt og ofte gjennom hundre år. Både kretshistoriebøkene, og de samlede helhetsverk forteller rikelig om det. De ble angrepet av prester, biskoper, organisasjoner,” osv., osv. Så slutter han slik: ”Et av spørsmålene er om Misjonssambandet har fått for mange teologer – med Menighetsfakultets skriftsyn og kirkesyn. Spør du meg, er svaret ja. Det er sørgelig at jeg selv er medskyldig i at det er skjedd.” Han angrert på at han trodde for godt om dem.

 

Jo da, jeg kjenner mange gode teologer den dag i dag og har samarbeidd med dem også, men hovedinntrykket er nok slik som ovenfor sitert om prestestanden. Og tiden er overmoden for at lekfolket igjen skal samle seg om ”Bibel og Grunnlov” for å redde folket og landet vårt fra den ødeleggelsen som nå foregår i menighet og samfunn.