Norge som fredsfremmer i verden?

 

 

Av Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no22.12.08 

 

Nedenfor offentliggjør vi to store artikler som i klartekst forteller hvordan Norge gjennom forskjellige institusjoner opptrer som fredsskaper i verden. Som kristne vet vi ut fra Bibelen nøyaktig hvordan dette vil utvikle seg for Norge som en nasjon med stadig grovere angrep på kristenarven, jødene og deres stat – Israel.  Skriften forteller oss det og verdens historie bekrefter det.

 

Rapporter om Norges fredsskapende arbeid rundt om ellers i verden, vitner stort sett om fiasko – og det kommer av at de som driver dette arbeidet fra Norge, ofte er Guds motstandere og derfor fiendtlig innstilt til Fredsfyrsten som skaper fred fra hjertets innerste, i nasjonen og mellom nasjonens og folkene. Fred skapes kun når sann rettferdighet bygges. Konf. Profeten Mika 4.

Vår tids ”fredsskapere” er en helt annen type folk enn de som skapte freden i Norden etter de store bibelske vekkelsene som gikk over Norden fra 1800 og inn i neste århundre. Før lå vi i kriger og slo hverandre i hjel – men etter vekkelse og med kristne statsmenn – ble det omskapte til ”Det fredelige hjørne av Europa”.

Man må bare ikke innbille seg at når man ikke kan skape fred i ”det første riket” familien - men krangler med vold og makt inntil ekteskapene ryker i stadig økende omfang – skal være i stand til å skape fred i Norges rike eller mellom rikene.

 

På denne bakgrunn har vi i Akademiet for Kristen Folkeopplysning ikke hatt noen tro på radikalismens fredsinitiativ lenge før Oslo-avtalen. Da den kom i september 1993, hadde vi et nr. av LYS som totalt satte tommelen ned for denne avtalen, og omtalte den som en svikefull avtale – noe som er dokumentert igjen og igjen i tiden som fulgte.

Vi tok et kontant oppgjør med Aftenpostens Gaarder-artikkel – noe du kan lese ved å søke de opp i Norges Kommentar Avis sitt arkiv – samt en rekke andre artikler mot Gudshatet i form av kamp mot kristenarven og jødene som nå fører Norge og verden mot katastrofer.

 

Hele bakgrunnen for denne voksende antisemittisme er Gudshatet, ”dette gufs fra fortiden” som en SV-politiker uttrykte seg, og som etter hvert er en radikal, rød og raserende tråd i norsk antikristelig politikk nå for tiden - og har vært det lenge - mens folket er dysset i søvn av velstand og underholdning. Med en slik utvikling er det bare å si at freden og velstanden raskt vil forsvinne for Guds straffedommer: Krig, hunger og pest, dyrtid med lønn i hullet pung (prof. Haggai) samt rovdyr. Vi har det meste av dette på gang mot vår felles framtid allerede.

Statsmenn og store forkynnere som Jørgen Løvland og Ludvig Hope forstod disse sammenhengene og sa det offentlig – noe de fleste ledere i dag ikke begriper det minste av. Jørgen Løvland sa ved krigsutbruddet i 1914: ”Gud hjelpe, dei hev mista vitet og Vår Herre,” Og Ludvig Hope sa i april 1940: ”Like brått som uventa kom stormen over oss. No er me og kome under domen – og eg trur straffa vert hard og lang.” Man aner også en slik antikristelig bevisst strategi i plasseringen av Djupedal som fylkesmann i Aust-Agder, noe stortingsrepresentant Duesund kommenterte med at han med sin holdning til bordbønn – ikke passet i det kristne Aust-Agder. Men i Osloradikalismen passer han selvsagt nettopp her?

 

Sjefsredaktør Arthur Berg understreket i mange av sine taler jeg hørte av han, at kristenfolket nå måtte samle seg på bibelsk grunn mot erstatningsteologien og stå sammen med jødene i den kampen som nå reiste seg i Norge for den judo-kristne basis for folkene og rikene. Da kunne vi seire - mener jeg å huske at han understreket. Frafallet fra Skriften som skapte Norge og Norden fra 1800 og fremover – og det forfallet det skaper både i folket og mot jødene - går ikke upåaktet hen hos Han som skapte himmel og jord og holder det hele oppe med Sitt allmakts Ord. Hans Ord og folk har fremdeles sin plass i Guds store planer for denne verden. Det vitner profetiene klart og tydelig om for den som ikke brenner GT som visse ”humorister” morer seg med.

På den bakgrunn offentliggjør vi de to tilsendte artikler og ber om at de studeres grundig.

 

 

* * *

 

Norge – et mønsterland for antisemittisme

 

Av Manfred Gerstenfeld, The Jerusalem Post, 13. desember 2008

Til norsk ved Per Antonsen

 

«Jeg vil også benytte anledningen til å minnes alle de milliarder av lopper og flatlus som

mistet livet i tyske gasskamre, uten å ha gjort noe annet galt enn å slå seg ned på personer av

jødisk opphav

Dette er hva den norske komikeren Otto Jespersen sa torsdag 27. november på landets største

kommersielle TV-stasjon. Mye verre er det imidlertid at direktøren for selskapet forsvarte

dette uttrykket for ”satire.”


En uke senere ga Jespersen i sitt ukentlige TV-program, en ”satirisk” monolog med blandete

antisemittiske og anti-israelske utsagn. Han avsluttet med å ønske jødene Jod Jul, men så,

som en ettertanke, sa han at dette ikke var passende, ettersom jødene hadde myrdet Jesus. For

to år siden brente den samme komikeren sider fra Det gamle testamente foran et TV-kamera,

men dette var ingen grunn til å avslutte hans engasjement. Jespersen forklarte at ikke ville

brenne koranen hvis han ønsket å leve lengre enn en uke.

 

I forrige uke, på tre påfølgende dager, var der anti-israelske artikler i Norges nest største avis

Aftenposten. Den første oppfordret til en generell boikott av Israel. Den andre talte for en

akademisk boikott, idet den rettet falsk anklage mot israelske leger for å delta i tortur, og mot

den israelske legeforening for å tie stille om det. Enhver ærlig debattant ville ha rapportert at

israelske sykehus rutinemessig behandler palestinske barn, blant hvem noen uttrykker glede

når selvmordsbombere dreper israelere. Man spør seg om noe annet land ville tillate det. Den

tredje artikkelen understreket retten til å kritisere Israel. Dette er et typisk angrep på en

stråmann, ettersom ingen benekter denne retten. Den fjerde hevdet at Israel ikke er et

demokrati. Først deretter kom det frem en pro-israelsk røst.

 

For to år siden vakte den konservative avisen Aftenposten internasjonal oppsikt da den

publiserte en kronikk av Jostein Gaarder, som fremdeles er den sjofleste antisemittiske

artikkel som er publisert i en sentral europeisk avis siden Den annen verdenskrig.

Den som måtte ønske seg innsikt i hvordan jøder kan komme til å ha det i et fremtidig

demokratisk Europa, dersom det ikke mobiliseres motkrefter, kan se til Norge. Blant deler av

eliten der, går jødehat og rabiat anti-israelisme om hverandre. Landets befolkning er på 4,6

millioner. Den jødiske befolkningen var, selv før krigen, aldri større enn 2000. Nå teller den

1300, blant hvilke bare 700 identifiserer seg med det organiserte samfunnet. Likevel må

Norge gis en prominent plass i enhver fremtidig historie om etterkrigstidens europeiske

antisemittisme.

 

Norske anti-israelere forteller stadig at deres anti-israelisme ikke er antisemittisme. Man

behøver bare å sammenholde deres utsagn med EUs arbeidsdefinisjon av antisemittisme for å

se at dette ofte er usant. Norge har en lang historie med antisemittisme. I 1929 stemte et stort

flertall på Stortinget for å forby shechita (jødisk rituell slaktemetode) – flere år før man gjorde

det i Hitlers Tyskland. Det er fremdeles forbudt, selv om jegere, inkludert statsråder, lovlig

kan drepe dyr på så grusom måte som de ønsker. I fjor tok Norge sikte på å drepe 1000

hvaler, men lykkes bare å finne 500. Hvis hele behovet for kosher storfekjøtt skulle dekkes

av lokal shechita, ville det maksimalt kreve noen titalls kuer i året.

 

Under krigen var det nordmenn som samlet inn jøder og plyndret dem før de sendte dem av

gårde til Auschwitz. Etter krigen ble det gitt nødhjelp til dem som nordmennene kalte ”de

hardest rammede” – fiskere og folk bosatt i Nord-Norge. Jødene ble imidlertid plyndret

videre av de norske demokratene. Under tilbakeleveringsprosessen måtte de betale for den

offentlige forvaltningen av de av eiendelene deres som var blitt reddet fra plyndrerne. For om

lag ti år siden fortalte en norsk senior-nazist stolt til en jødisk besøkende at han ikke beklaget

noe, og at han fremdeles hadde malerier og møbler tatt fra jøder.

 

I den nye runden med tilbakelevering midt på 1990-tallet, gjorde flere myndigheter sitt

ytterste for å unngå å betale. Berit Reisel, undersøkelseskommisjonens [Skarpnes-utvalgets]

eneste jødiske medlem, forteller at hun ble truet av formannen, Oluf Skarpnes, en tidligere

fylkesmann. Han fortalte henne at om hun ikke sluttet seg til hans utkast til rapport, ville det

koste henne dyrt hva angår hennes liv og helse. Reisel la til at hun noen få dager senere ble

angrepet på gata i Oslo.

Etter at den annen intifada begynte, ble flere jødiske barn trakassert på skolen. Aggresjonen

ble ved flere høve støttet av lærere. Siden har det jødiske samfunnet holdt en lav profil. Når

de blir spurt av pressen, vil lederne innrømme at der er antisemittisme, men de vil hevde at

kritikerne overdriver den. De forholder seg vanligvis tause om de antisemittiske aspektene

ved anti-israelismen.

 

Norske hat-karikaturer blander ofte antisemittisme og anti-israelisme. Noen er bent frem

antisemittiske, slik som en som sto i arbeiderbevegelsens avis Dagsavisen i 2003. Den

avbildet en jøde med langt skjegg som leser de ti bud, inkludert ”myrd, drep, likvider,

henrett.” Under den andre Libanon-krigen var de antisemittiske hendelsene i Oslo de verste i

Europa. Synagogen ble beskutt, kantoren ble angrepet på en hovedgate, og den jødiske

gravlunden ble skjendet. Lederen for det jødiske trossamfunnet, Anne Sender, ble etterpå

sitert i en Europeisk Jødisk Kongressrapport hvor hun snakket om den betydelige

”atmosfæren av trusler og frykt.”

Anti-israelismen har blitt bygget opp systematisk i Norge av fagforbund, medier, enkelte

fremtredende kristne og politikere. Demoniseringen er klassisk: Riksavisene rapporterer

negative ting om Israel mens de tåkelegger eller utelater palestinske selvmordsangrep eller

erklærte intensjoner om folkemord. Hovedmotstanden mot dette utgjøres av en liten gruppe

av kristne Israel-venner.

Organisasjonen NGO Monitor har analysert hvordan betydelig offentlig utviklingsstøtte når

frem til frivillige organisasjoner som er engasjert i politiske kampanjer mot Israel og støtte til

ekstreme palestinske krav. Det gode som gjøres av den norske regjeringen, inkludert støtte til

gjenoppbygging av synagoger i Polen, kan ikke rettferdiggjøre den infrastrukturen for hat som

den støtter.

---------------------------------------------------------------------------------------

Forfatteren har utgitt mange bøker, senest: Behind the Humanitarian Mask: The Nordic

Countries, Israel and the Jews, publisert av the Jerusalem Center for Public Affairs og the

Friends of Simon Wiesenthal Center for Holocaust Studies.

 

 

Saudi Arabias fredsplan: 100 år med dhimmi-trelldom?

 

Av Ekihu D. Richter , The Jerusalem Post, 10. desember 2008

Til norsk ved Per Antonsen

 

Den fredsplanen – eller ultimatimet – som ble fremlagt av Saudi Arabia [i 2002], og som nå er

trukket frem igjen, tilbyr 100 år med dhimmi-trelldom, som er ikke-muslimske religiøse og

etniske gruppers beskyttede men mindreverdige og sårbare status i islamske samfunn. Planen

gir seg ut for å tilby normale diplomatiske og politiske forbindelser mellom Israel og hele den

islamske verden dersom Israel vender tilbake til grenselinjene fra 1948 og aksepterer

prinsippet om repatriering av de palestinske flyktningene. Hvis ikke Israel aksepterer disse

vilkårene, er underteksten ganske klar: Den islamske verden forbeholder seg adgangen til å

forbli fiendtlig innstilt til vår eksistens.

Denne underteksten avviser et selvsagt prinsipp: At Israels rett til eksistens og sikkerhet, slik

Barack Obama har erklært, er ukrenkelig. Dette prinsippet kan utledes av FN-resolusjoner fra

1948 og 1967, og ikke av våre naboers vedtak. Israel er nasjonalhjemmet til en opprinnelig

nasjon som vender tilbake til sitt fedreland. Landets eksistens og sikkerhet er ikke gjenstand

for forhandlinger.

Det kan sies til dens fordel at Saudi-planen implisitt bekrefter at konflikten ikke er mellom

Israel og palestinerne, men mellom Israel og hele den islamske verden. Den synes å ha

kommet et langt steg videre siden de tre nei fra Den arabiske ligas toppmøte i Khartoum i

1967: Nei til anerkjennelse, nei til forhandlinger, nei til fred. Det gikk trettifem år fra

Khartoum til 2002, da dokumentet først ble fremlagt, og nye seks år før planen i sin helhet ble

presentert for den israelske offentligheten. I denne tiden er det spilt mye blod i syv kriger.

Israelere har gode grunner til å være skeptiske til fredsplaner. Selv om der er en kald fred

med Egypt og Jordan, har flere israelere dødd i de 15 årene etter Oslo-avtalene, enn i de to

forutgående tiårene med uerklærte kriger. Derfor ligger bevisbyrden på dem som benekter at

Saudi-planen tilbyr en mellomting mellom dhimmi-trelldom og en trinnvis nedbygging av

Israel som det jødiske nasjonalhjem.

Her er grunnene for denne konklusjonen:

Planen inneholder ingen forpliktelse til å avslutte oppvigleri og hatefull språkbruk. Flagget til

Iran, som nå er mektigere enn noen av de arabiske landene, er ett av 29 som omrammer

annonseringen fra Den palestinske selvstyremyndigheten. Men Irans markedsføring av

folkemordmotivet, hentet rett ut av Mein Kampf, sammen med landets terror rettet mot

verdens jøder og Israel, går tilbake til 1979. Selv om der ikke er noen overflod av kjærlighet

mellom saudiene og iranerne, overser saudi-planen både de eksistensielle farene som Irans

bevegelse henimot atomkapasitet utgjør, landets støtte til terrororganisasjoner som arbeider

for Israels ødeleggelse, og landets stadig økende bølleatferd overfor sine naboer, inkludert

Saudi Arabia selv.

Likevel er iransk oppvigleri og hatefullt språk bare ett av flere episentre for statsgodkjent,

-sponset og -støttet antisemittisme og antisionisme over hele den arabiske og islamske verden.

Siden 2002, da planen først ble offentliggjort, syntes de arabiske regimene, især Saudi Arabia

og Egypt, verken å være i stand eller villige til å legge bånd på dette giftige oppvigleriet i

medier, moskeer, skolebøker og Internett – noe som ville ha vært en forutsetning for å

forberede sine befolkninger på en ny tidsalder med gjensidig respekt, lev og la leve, og

verdighet. Fordi slikt oppvigleri og hatefullt språk sikrer overføring av hat mellom

generasjonene, betyr det at diplomatiske og politiske avtaler som regimene inngår, ikke vil

være bærekraftige.

 

Siden 2002 har budskapet til Israel fra Den arabiske liga og fra Organisasjonen av islamske

land vist til ”normale forbindelser mellom stater,” men budskapene til deres egne

befolkninger er fremdeles gjennomsyret av hat og oppvigleri. Ingen av de arabiske statene

har forbudt distribusjon av Mein Kampf, og de fortsetter å formidle propaganda basert på

Sions vises protokoller. De fortsetter også å bruke diplomatiske fora i FN for å avlegitimere

Israel. Arabiske diplomater driver fremdeles med grove offentlige forsøk på avlegitimering,

slik som under ”fredstoppmøtet” i Annapolis, hvor de nektet å gå inn gjennom den samme

døren som de israelske diplomatene.

Slike geberder avlegitimerer eventuelt bare dem som gjør slikt. Statsautorisert oppvigleri har

blitt pakket om til anti-sionisme. Endog den nylig ”moderate” palestinske

selvstyremyndigheten på Vestbredden, PA, lar seg fremdeles engasjere i flere slags mykt

oppvigleri, så som å utelate Israel fra sine kart, og å referere til tolerering i den islamskkristne

tradisjon, og således gjør Israel judenrein.

Planen sier ingenting om ikke-statlige aktører, så som Hizbollah – som for alle praktiske

formål er en agent for Iran – og Hamas som har kontrollen over Gaza-stripen, og hva de

kommer til å gjøre, uansett hva ledere i arabiske land bestemmer seg for å skrive under på.

Planen viser til rettigheter til repatriering for etterkommerne etter om lag 600.000 palestinske

flyktninger fra 1949, men overser rettighetene til om lag 870.000 jødiske flyktninger fra

arabiske land og deres etterkommere. Der er heller ingen referanse til virkningene av arabisk

press på de britiske mandatmyndighetene når det gjaldt å få utarbeidet den britiske Peelkommisjonens

hvitbok i 1937, som i praksis var en dødsdom for millioner av jøder som var

fanget i Hitlers Europa. Den bitre sannhet er at verken palestinske eller jødiske overlevende

eller etterkommere kan vende tilbake til sine foreldres hjem.

 

Den avskyelige behandlingen av religiøse minoriteter i mange arabiske regimer, er en annen

grunn til skepsis mot den saudiarabiske planen. Koptiske og assyriske kristne, bahaier,

armenere, yazdier og andre religiøse minoritetsgrupper har erfart forfølgelse, utvisning og

folkemorderiske masseovergrep i mange av de 29 landene, især i Egypt, Irak, Sudan og Iran.

I det palestinske selvstyreområdet har den kristne befolkning sunket raskt etter at Osloavtalene

ble inngått. Det følgende bør derfor være elementer i et israelsk svar til den milliard

eller så, store befolkningen i de arabiske og islamske land:

Det første kravet til enhver fredsplan må være respekt for livet og menneskeverdet til alle

minoritetene i regionen. Dette innebærer å respektere den ukrenkelige status for Israels

eksistens og sikkerhet, og parallelt med det, å stanse forfølgelsen, åpen og skjult, av religiøse

minoriteter, og utrydde oppvigleri og hatefullt språk i skolebøker, moskeer og medier. Det

innebærer å fremme mer åpne og direkte kontakter som bygger på respekt for livet, lev og la

leve, og å fremme slike kontakter på områder som støtter opp om og verner om livet, ikke

døden: Vann, teknologi, landbruk, fornybar energi, folkehelse og medisin. Israel forventer

respekt for menneskets liv og verdighet, ikke dhimmi-trelldom.

 

---------------------------------------------------------------------------------------

Forfatteren har de siste 25 år vært involvert i regionale prosjekter om samarbeid om

folkehelsen, og driver nå undersøkelser av virkningene av oppvigleri til folkemord.

 

Kilde: http://www.jpost.com/servlet/Satellite?cid=1228728145886&pagename=JPost%2FJPArticle%2FShowFull