Kvinnelig forkynnelse og H. N. Hauge

 

Av Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no – 23.06.08

På tross av Bibelens ubestridelige forkynnelse fra 1. Mosebok og GT til NT om kvinnens funksjoner både i samfunn og menighet – oversvømmes landet av kvinnelige prester og forkynnere som stiller seg fram som representant for Far i himmelen. Dette – sammen med feil bibeloversettelser og angrep fra aggressive ideologier - fører i dag frem til en total kjønns- og skaperforvirring og ”nytt kjønnsrollemønster” som bla. nedfelles i NY ekteskapslov. (Se andre artikler i NKA)                                

Og ikke nok med at man overser hva Skriften sier – gjør den ugyldig – men man prøver også å ta Norges vekkelseshistorie og fremste representant til inntekt for slik Skriftstridig opptreden – ikke minst arven etter Hans Nielsen Hauge misbruker man til dette.

Men hvilken arv er det vi har etter Hauge og haugianismen vedrørende kvinnelig forkynnelse? Det er skrevet en rekke biografier om Hauge – men den eldste og av de beste er vel biskop Anton Christian Bangs (1840-1913) biografi (508 s.) om Hauge og haugianismen. Den utkom første gang ca 1874 og senere i flere opplag. Han har skrevet en rekke større kirkehistoriske verker. Om kvinnelig forkynnelse hos haugianerne skriver han på s. 122-123:

”Naar man betragter hin tid, hvorom her er tale, da vil man finde foreteelser, som den besindige kritik vel kan finde forklarlige og undskyldelige, men som den ikke destod mindre maa udtale sin misbilligelse over, og som den historiske udvikling forlængst har fjernet som udvæxter. Jeg sigter herved til den omstændighed, at unge mennesker paa 12-14 aar og at kvinder reiste om og talede Guds ord. Hvad det første angaar, da vides Hauge at have bifaldt dette i alfald for en af sine venners vedkommende(Iver Olsen Gabestad), senere i sit liv udtaler han sig derimod temmelig skarpt imod at ”opmuntre unge gutter til at holde taler.” (Brev af 21de agust 1818; Hauges ”Religiøse Breve”, pag. 105.)

Med hensyn til kvindens optræden og befatning med Guds ord, skal her bemærkes følgende, for at  bedømmelsen af dette fænomen kan blive rettfærdig. Hauge stod fra først af i den bestemte formening, at kvindens optræden i forsamlingerne var berettiget efter Guds ord. Han antog, at apostlenes mening med sin bekjente formaning til kvinderne om at ”tie i forsamlingerne” var den, at naarmænd, som haver aandens gaver til at udføre Guds sandhed,” havde talt, saa skulde kvinderne, om noget stod uklart for dem, ”adspørge deres mænd hjemme, paa det de ikke med for mange og unyttige ord, som de er gjerne oplagt til, skulle forvirre de andre;” medens han ikke troede, at apostlene overhovedet forbød kvinden at tale, da han selv jo ”drog ind i Fillippi hus, hvor hans fire døttre, der vare jomfruer, profeterede. (”De enfoldiges Lære og Afmægtiges styrke”, pag. 23) Derfor glæder han sig ogsaa over, at der er udøst en overvættes stor naadegavebaade over ”mand- og kvindekjøn til at tale og forklare Guds ord.” (”Den kristelige lære” 2den del, pag. 226)  Senere modifiserede han sin opfattelse derhen, at han fraraadede kvinder at holde taler, ”hvor der er vantroende sammen,” medens han ansaa det for tilraadeligt ”i stilhed med enkelte, eller hvor en del troende er sammen”. (H.N.Hauges ”Testamente til sine Venner” § 9)

Dog ogsaa det sidste er i sin almindelighed forlængst ophørt. Fra Hauges side var her da et misgreb, som kritiken, naar den taler strængt, vel vil være enig med pastor Wexels i at kalde en ”mod Pauli bestemte ord stridende uskik, - - - -(Se Wexels ”Tidsskrift for Kirke-Krønike og kristelig Theologi” III,171)” (Uth. av undertegnede)

Avslutningsvis må det føyes til at H. N. Hauge ble fengslet i 1804, og ble hardt forfulgt med fengsling uten lov og dom, bøkene hans ble samlet inn og brent, eiendommene hans konfiskert (noe han senere fikk erstattet av statskassen) da ble det forferdelig trangt for forkynnelsen. Man skal også huske at dette skjedde med bakgrunn i at Lofthus var fengslet på Akershus som opprører og døde der i jern i 1797 og Konventikkelplakaten falt ikke før i 1842 – og nok gjorde at mennene ble forsiktige med å stå fram med åpenlys forkynnelse. I slike tider var det antagelig enklere for kvinner å reise rundt og tale fordi det var verre å forgripe seg på dem med vold og fengsling. Det kan være noe av forklaringen på de eksempler på den praksis som utviklet seg inntil den ble stoppet som stridende mot ”Pauli ord” og Skaperens ordning som en ellers ser i Skriften.