Kristendommen i Norge  

 

 

Av Stein Henriksen, i www.Kommentar-Avisa.no06.06.08 (første gang publisert i 2004)

 

 

A. GRUNNLOVEN   

 

 I.      § 2.  “Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion, De Indvaanere, der bekjende sig til den, ere forpliktede til at opdrage sine børn i samme.”

Det sentrale begrepet i denne paragrafen, og det det er nødvendig å få bestemt betydningen av, er “offentlig”.  Det er avledet av det tyske adjektivet  “offen” , som betyr  “åpen”,  og har da også dette som sin grunnbetydning. Men ellers har det en rekke andre betydninger, så som “tilhører allmennheten”, “som alle har adgang til”, “alminnelig kjent”;  “som angår samfunnet”, “som gjelder stat og kommune”,  “som representerer samfunnet”.

På bakgrunn av disse betydningene vil jeg mene at den definisjonen professor Knut Robberstad gir av innholdet i § 2 er den rette. Han skriver følgende: “Det serskilde innholdet i § 2 er at  staten i seg sjølv er konfesjonell. Det er eit statsfyremål å halda uppe og fremja den evangelisk-lutherske læra.

Um dette er det ei fyresegni § 4 og: “Kongen skal stedse bekjende sig til den evangelisk-lutherske Religion , håndheve og beskytte denne.”  Det § 4 sier om kongen, gjelder etter § 2 stortinget.”

Av det ovenfor anførte skulle det være klart at Høyesteretts forståelse av §2, slik dette kom  frem i premissene for dommen over Børre Knudsen, ikke kan være rett. For her sier Høyesterett at det ikke ligger noe annet i §2 enn at  Norge skal ha en statskirke.

 

For min del vil jeg mene at konsekvensen av at den norske stat er konfesjonell, må være at det ikke kan gis noen lover i dette land som er i strid med den bekjennelse som gjelder for Den norske kirke, altså Bibelen, Den apostoliske, nikenske og athanasianske trosbekjennelse, den uforandrede augsburgske konfesjon av 1530 og Luthers lille katekismus..

 

 

II.      MAKTFORDELINGSPRINSIPPET

ETTER GRUNNLOVEN ER MAKTEN I NORGE DELT I 3 INNBYRDES UAVHENGIGE DELER:

1. DEN LOVGIVENDE. STORTINGET.

2. DEN UTØVENDE. KONGEN ( REGJERINGEN).

3. DEN DØMMENDE  (DOMSTOLENE).

 

Slik fungerte riksstyret i Norge de første årene etter 1814.

De tre statsmakter styrte uavhengig av hverandre slik Grunnloven bestemte.

Men etter hvert dukket det opp en kraftig opposisjon på stortinget under venstres ledelse. Fra en side sett kan en si at det var bøndene som reiste seg mot embetsmennene. Men samtidig må en være klar over at Norge i den tiden var forenet med Sverige. En forening som var påtvunget Norge med våpenmakt mot folkets vilje. Derfor ble kampen ut gjennom 1800-tallet ikke bare, og kanskje ikke først og fremst, en sosial kamp, der bøndene stod mot embetsmennene, men en nasjonal kamp mot den svenske dominans i unionen for større norsk nasjonal innflytelse. Dette må en ha in mente når en kommer til 1884 og innføringen av parlamentarismen. Dette er et system der kongen alltid må utnevne en slik regjering som har støtte i stortingets flertall. I 1884 betød det en større selvstendighet for Norge i unionen. Men parlamentarismen har ingen støtte i Grunnloven, og må karakteriseres som stridende mot denne, da den strider mot maktfordelingsprinsippet. Under parlamentarismen er ikke de tre statsmakter likeverdige og uavhengige av hverandre. Stortinget har utvidet sitt maktområde inn på regjeringens område, da det i realiteten kontrollerer en hver regjering.

I unionssituasjonen kan man si at innføringen av parlamentarismen var et forståelig trekk som ledd i den nasjonale kamp mot selvstendighet i forhold til Sverige.

Men i vår situasjon er systemet på en ganske annen måte tvilsomt, da det representerer en maktkonsentrasjon i stortinget som er grunnlovstridig, og dermed illegalt.

Når så høyesterett bøyer kne for rettspositivismen, slik tilfellet var i Børre Knudsen-saken, blir det rent ille. For den positivistiske rettsfilosofi går ut på at en hevder den positive retts forkjørselsrett fremfor Grunnloven. Og den positive rett er de lover som gis av stortinget.

Dermed får stortinget makt også over rettsystemet. Grunnloven mister sin funksjon som kontrollorgan, fordi den statsmakt som skulle bruke Grunnloven til å kontrollere de øvrig gitte lover, underordner seg under den positive rett, det vil si under stortinget.

Dette er situasjonen i Norge i dag. Styringssettet er grunnlovstridig. Makten utøves ikke innen Grunnlovens ramme. Lover gis i strid med Grunnloven. Norge styres som et flertallsdiktatur.

 

 

B. AVKRISTNINGEN.

 

I.       KRISTENDOMSFORFALSKINGEN.

Det gikk ikke mer enn vel 200 år etter reformasjonen før vranglæren og kristendomsforfalskingen satte inn, Vranglæren har i tidens løp opptrådt under mange forskjellige navn, og systemene har heller ikke vært like. Men felles for dem alle er disse to tingene: Guds Ord er ikke identisk med Bibelteksten og kristendommen er ikke et uttrykk for objektiv sannhet. I det første tilfellet er det umulig å finne ut hva Guds Ord er, og i det siste blir kristendommen uten en hver interesse for sannhetssøkende mennesker..

I begge tilfeller åpnes døren på vidt gap for demoniske makter som fremmer avkristning og innførsel av alle slags menneskeskapte religioner og tankesystemer.

 

II.      PARLAMENTARISMEN

Allikevel hadde det vært mulig å demme opp for kristendomsforfalskingen og hindre avkristningen på en ganske annen måte enn tilfellet har vært, om ikke parlamentarismen fra unionstiden hadde vært bibeholdt som forfatningssystem også etter at Norge ble selvstendig i 1905. For da ville kongen og regjeringen ha vært i stand til, på en langt mer effektiv måte, å danne et bolverk mot de antikristelige elementene som først og fremst har kommet inn i stortinget gjennom partisystemet. De ville ikke ha hatt så lett for å få satt sine ideer ut i livet, siden Kongen da ville ha kunnet utnevne de statsråder han selv ønsket. Da ville han virkelig ha kunnet luke ut vranglærerne og kristendomsmotstanderne fra hele utdanningssystemet, og sørget for at kirkens tjenere på alle nivåer bare var slike som både lærte rett og levde vel.

 

III.    RETTSPOSITIVISMEN

Et formidabelt problem i dag er alle de bibelstridige og antikristelige lovene stortinget vedtar. Og i vår situasjon er det ingen som hindre dem, om de er aldri så grunnlovstridige. Men om Høyesterett ikke hadde bøyd kne for den positivistiske rettsfilosofi, ville situasjonen ha vært en helt annen.

For da ville Høyesterett ha gjort det de etter Grunnloven som den tredje statsmakt plikter å gjøre. De ville ha kontrollert alle gitte lover, og sørget for at de som fikk bli stående, bare var slike som stemte med Grunnloven. Da ville kristendomsfiendtlige lover ikke ha kunnet bli satt ut i livet, men hadde blitt stoppet av Høyesterett.

Under slike forhold hvor det grunnlovsfestede maktfordelingsprinsipp hadde vært landets bærende forfatningssystem. Hvor Konge og Høyesterett hadde sørget for at ingen grunnlovstridige og dermed antikristelige lover hadde blitt satt ut i livet, men hvor statsmakten tvert om styrte landet med Grunnlovens §2 som rettesnor, der hadde det heller ikke blitt noen avkristning. Og ingen av de ulykker som er en følge av avkristningen ville ha sett dagens lys. Gud ville ikke ha trengt å sende straffedommer over land og folk. Tvert om ville Hans velsignelse ha hvilt over Norge til både timelig og evig gode for alle.