”Kong Haralds Nei” til Grunnlovsrasering!

 

 

Av Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no15.09.08 

 

De som har lest ”Norge I Dag”, vil ha sett et helsides intervju journalist Svein Villy Sandnes gjorde med undertegnede om Kong Haralds Nei til endring av Grunnlovens § 4 om at ”Kongen skal stedse bekjenne seg til den evangelisk-lutherske Religion,-”. Dermed ble den stående og vil gjelde for de norske konger for all fremtid – om de ikke gjør Norge om til en republikk uten en bekjennende familie på toppen. De driver jo på og oppløser både familien og nasjonen, det første og det store riket. Man kan frykte det også når man ser hva de sosialistiske krefter med sterkt svekkede konservative politikere gjør med Gr.l., stikk i strid med Gr.l. § 110 som forbyr dem å endre noe i den uten små modifikasjoner. Dens evangelisk- lutherske ånd har de ikke lov til å forandre – uten å være Grunnlovsbrytere som bør være gjenstand for Riksrett.

Men kongen stod tydeligvis fast der han kunne. I disse dager har jeg nettopp avsluttet lesningen av en bok av tidligere kulturredaktør i Aftenposten, Finn Jor. Den heter ”Kong Harald sa Nei”. En meget interessant bok som har ytterligere opplysninger som jeg ikke kjente til fra denne kampen. Det står i kp. ”Den nye situasjonen” på s. 221 og 222. Der skriver Jor følgende: ”Her kom den eneste virkelige sensasjon under saksbehandlingen: Hans Majestet Kong Harald innkalte midt under forhandlingene kirke- og undervisningsminister Trond Giske til en samtale på slottet. Kongen erklærte sin uenighet i endringen av § 2! Den lyder slik i dag:” Alle Indvaanere af Riget have fri Religionsudøvelse. Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De indvaanere der bekjende sig til den, ere forpligtede til at opdrage deres Børn i samme.”

Den nye formuleringen er: ”Værdigrunnlaget forbliver vor kristne og humanistiske Arv. Denne Grunnlov skal sikre Demokrati, Rettsstat og Menneskerettighederne.”

Hverken på kirkelig hold eller organisasjonshold (NLM, Normisjon m.fl.) kom det noen særlige merknader til endringen – og Dagen med flere teologer i spissen mente jo fra før at Gr.l. § 2 var avviklet i.o.m. Børre Knudsen dommen. De hadde tydeligvis ikke tenkt å ta opp kampen for å få nye h.rettsdommer som kunne gi en ny dom som i USA.

 

Jor fortsetter: ”Ikke desto mindre har den (endringen) en skjebnesvanger konsekvens. Når evangelisk-luthersk religion ikke lenger skal være statens offentlige religion, har staten heller ikke noen grunnlovsfestet forpliktelse overfor kirke og kristendom. Norge blir en religionsnøytral eller en sekulær stat.” Så fortsette Jor å drøfte kongens nei til endring av § 4 som vi har nevnt tidligere, og runder av den diskusjonen slik:

”Alt dette har Kong Harald sett. Han gjennomskuet den skjulte agenda under de pyntelige formuleringene, og så at den vasne selvfølgelighet om verdigrunnlaget i den nye § 2 åpner for det rene ingenting. Hans nei var ikke bare en personlig ytring. Han trådte fram som Norges Konge, og hans nei var dermed i egentlig forstand et kongelig nei.” Og jeg tilføyer, et NEI som hans bestefar gjorde på Elverum hvor alle sviktet – men ikke Kong Håkon den 7ende – en mann med karakter. Dette sier det meste om våre politikere og våre hyrder som synes å ha blitt satt på glatte steder (se Salme 73, 18 m.fl.) og som det er livsfarlig å følge!

Man begynner å ane mer av bakgrunnen til forsinkelsene med sanksjonen av nettopp denne endringen fra statsråd. Tiden er inne til ytterligere å be for ”Kongen og hans hus” og snarest skifte ut alle politikere som ikke synes eller vil forstå hvilke udåd de er i ferd med å utføre mot nasjonen og hele det norske folk. (Boken anbefales til et dypdykk før kamp!)

 

Tillegg:

Kong Håkon den 7ende til Abraham Vereide ved hans audiens i 1946:

”Jeg har ofte vært skuffet over presteskapet. Men de som har skapt nytt liv og åndskraft til Norge, er emissærer og lekmenn. Ja, lekmannsbevegelsen har i det hele vært en nyskapende og frelsende faktor i landet”.