Jernbaneutbygging før og nå

 

 

Av Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no12.11.08

 

Norge trenger mer og bedre transport, men får det ikke til. Man burde vite at beste og minst energikrevende transportmåte på land er når jernhjul ruller mot jernskinner. Dessuten kan vi bruke egen ren energi, og før produserte vi vognene selv og sparte store valutakostnader.

Nå går det i lastebiler - stadig tyngre og valutakrevende – samt at de fyller opp veiene med farlig trafikk. Dessuten er ikke veilegemet av en slik styrke og beskaffenhet at de tåler de stadig større og tyngre bilene. Heller ikke er landet av en slik beskaffenhet at man bør satse på de store bilene i et land med så mange små avkroker som vel også har rett til å bli regnet med i landet. Så skal landet utnyttes skikkelig bør man få til en jernbaneutbygging som har alle de nevnte fordeler og som kan bruke lastebilene i mindre størrelse som en grei tilbringertjeneste til kaier og stasjoner over korte avstander.

Men som sagt, vi får det ikke til. Det prates mens pengene blir borte i store oljefond. Mens vannet renner i havet, har fondet minket med mellom 500 til 800 milliarder som er hele fortjenesten vi har hatt av fondet. Pengene er borte.

 

Før – da jernbanen ble utbygd over hele landet fikk man det til. Rundt 1870 hadde man en jerbanekomite hvor de ikke ble enige. Alle drog til sin landsdel og arbeidet lå i dødvanne.

Jørgen Løvland ble innvalgt – siste gang fra 1891 og framover, og i 1894 fikk han alle til å legge vekk sine særinteresser og samle seg om en plan for store deler av landet i det store jernbanekompromisset. De hadde lite penger, redskapen var mye hammer, bor og trillebår, men framover gikk det år for år. Etter hvert kom det selvsagt inn mer teknisk utstyr, men det begynte enkelt. Til slutt var store deler av landet dekt med jernbanefundament som man faktisk kjører på den dag i dag – over 100 år etter at det ble lagt.

Jeg husker selv en onkel av meg som hadde vært med på det uhyre vanskelige anlegget ned Romsdal med Raumabanen med vendetunnel og brobygging for å komme ned den trange dalen, men de fikk det til. Senere ble han en av basene på Hægebostad – Kvinesdaltunnelen – med bopel Konsmo. Også det kom i orden etter mye slit og arbeid inn i førtiårene.

 

I dag kunne vi trenge dobbeltspor over hele landet – samt en forlengelse av linjen nordover i Norge. Sammen med en enorm økning av kapasiteten som to linjer ville gi pluss konteinere, ville dette bygge infrastrukturen i landet på en fantastisk god måte – samt avlaste den farlige trafikken på veiene og spare klimaet. Vi har store pengesummer, topp teknisk utstyr – masse utdannet fagfolk, og linjene ligger alt klare slik at det bare er å kjøre utstyret til mange steder langs jernbanen og komme i gang. Altså helt andre muligheter enn det de gamle jernbaneutbyggere hadde. Men nei, det kommer ikke i gang. Man prater og prater og utsetter den ene lille planen etter den andre – og noen stor overordnet plan synes fremdeles å være på drømmestadiet.

Nå trengs det virkelig en mann som kan samle kreftene for nasjonen og fremskaffe enighet om de store linjer mens vi enda har tid og krefter til å bygge landet – og ikke bare vimse rundt i utlandet som store Bør Børsoner og søle bort milliardene.