Ibsen, Garborg og Øverland – tre menn i sjelestrid

 

 

Av Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no06.08.08 

 

Jeg har valgt ut tre dikt av disse tre vel kjente norske lyrikere, tre dikt som jeg vil tro karakteriserer deres personligheter og sjelestrid – og kanskje også deres konklusjoner om livet, døden og evigheten. Det er diktere som har hatt en ufattelig påvirkningskraft i den norske folkesjel helt til i dag – og fremdeles er levende og skapende i menneskenes sjel.

 

Diktet av Ibsen er: ”Til min ven revolutonstaleren.”

”De siger, jeg er bleven ”konservativ”. Jeg er, hvad jeg var mit hele liv.

Jeg går ikke med på å flytte brikker, Slå spillet overende; da har De mig sikker.

En eneste revoluton jeg husker – som ikke blev gjort af en halvhedsfusker.

Den bær for alle de senere glorien. Jeg mener naturligvis syndeflods-historien.

Dog selve den gang blev Lucifer luret; thi Noah tog, som De ved, diktaturet.

La oss gøre det om igen, radikalere; men dertil kræves både mænd og talere.

I sørger for vandflom til verdensmarken. Jeg lægger med lyst torpedo under Arken.”

 

Når man leser dette diktet sakte gjennom - så er det som en hel programtale som stiger av virkelig dypt vann. Ibsen kjente, som Øverland meget godt den norske folkesjel – men var selv fanget inn av de radikale opprørsbølger av darwinisme og marxisme som da voks fram i Europa. I Norges Kommentar Avis har vi tidligere skrevet fyldig om dette. Det er tydelig at en mann av Ibsens dimensjoner visste hva han gjorde og arbeidet langsiktig med den norske folkesjel. Og i dag ser vi torpedoenes virkning på familiene til Noahs og Noras etterkommer. Ibsen var kanskje den farligste av alle de ordhage kunstnere i den tiden – bitter på Norge og sitt miljø satt han fjernt fra landet det meste av sitt liv og skrev seg inn i den norske folkesjel med en mesters penn. Og radikalismen omfavner han den dag i dag i sitt opprør.

 

Diktet av Garborg er: ”En tviler”

Garborg var en mann med dype sjelesår, og i sin tvil med fortvilelse bega han seg inn i opprøret på mange områder. Og av hans diktning kan vi lese mye av hans sjels kvaler i ”Den bortkomne faderen” – som synes å ha hatt et manisk depressivt sinn – der faderen i sannhet var blitt borte for Garborg. Og med det ble også kristendommen kraftig vanskeliggjort for han. Glimt inn i hans hjerte får vi for eks. i ”Haugtussa”: ”Eg kjenner deg - eg kjenner deg, som ikkje vann! – Eg såg din strid, eg veit din veg i skuggeland.

Eg røynde sjølv den striden stygg – i mange år, med ville mod, med bøygde rygg med svære sår.

Du om meg sviv, du hjå meg sit, du arme ånd! I meg du enno riv og slit – i dine bånd.

Eg veit det vel: dei sterke troll, den vilje rik; ein båt i foss, eit kvad i moll, sløkt i eit skrik.”

 

I ”Mot soleglad” skriver han: ”det er ein huld, ein heilag heim, me ei kan nå”. Og fortsetter i siste vers med: ”Eg lengta tidt på trøytte veg – der ut til fred; men landet fyrst kan syne seg – når sol går ned.”

 

Hvor dyp hans livsstrid og sjelekval var, kommer kanskje best til uttrykk i diktet han skrev under pseudonymet Alf Buestreng: ”En tviler”.

 

Akk visste jeg bare en eneste kvist – å hvile min vaklende fot på – en grunnvoll sikker og uten brist – å bygge mitt bevende mot på. Å viste jeg bare den ting på jord – som min sjel kunne samle og styrke – en eneste ting som var ren og stor – og manet min sjel til styrke.

 

Jeg tror på Vårherre og nekter ham dog – jeg beder og banner til like, jeg går nesten kvalt under syndens åk, og nekter dog satans rike. Jeg spotter om dagen når solens flom, seg velter om skogens kledsel. Jeg skjelver om natten for Herrens dom – og gyser for helvedes redsel.

 

Hvor blir det så av meg tilsist engang, når teppet faller for stykket? Skal da mon jeg finne en frelsens kvist, når fallet jeg nærmest er rykket? Skal da mon jeg finne en mur for min tro, en tanke som sjelen kan kvege, mon da Guds kjærlighets blide ro, mitt dødssyke hjerte får lege?

 

Jeg vet ikke jeg, jeg er syk og ør, der løper meg tåke for synet. Angsten skjærer igjennom min sjel, så blek og skarp som lynet. Hva? Bede? Bede om lys og fred, mot alle tvilens sammenrottelser? Ja, bede ja, men se, at alle mine bønner er gudsbespottelser.

 

Så får det gå gjennom skodde og strøm, kompas og ror har jeg mistet. Jeg ser ei fyrtårn i nattens grav, mitt anker for lengst er bristet. Nåvel. Jeg vet intet mål, ingen havn, la drive for strøm og fjære. I livets bok har man satt ved mitt navn, et spørsmål – og intet mere.

 

Da han fant tilbake til Knudaheiå og Jæren og sitt gamle miljø – og med Haugtussa – ser det ut til at han igjen fikk en viss ro over sitt følsomme sønderslitte sinn. Diktet vi nettopp har sitert, tyder på en sann tviler som kjemper inntil for-tvilelse – selv om vi ikke kan se at det førte til et sammenbrudd og gjennombrudd til Fadertroen han rømte fra i opprør. Det strides mange om ennå. Vi vet han skrev ”Gud signe Noregs land,-” og oversatte ”Lov Jesu namn og herredom,-” m.fl.

 

Diktet av Øverland: Berthold Schwarz

Å dikte slike Øverland gjør om denne franske munken fra 1600-tallet som fant opp svartkruttet – kan han knapt gjøre uten med å ta av sitt indre liv og tanker. Det er ikke munken han her vet så mye om. Jeg er redd han her blottlegger mye av sin egen sjels dyp – når han skriver om munken som brenner bøkene hvor han søkte Gud. ”Min læretid kan være endt, I ser, mine bøker brenner?” Han vender seg mot stoffet og materien og skaffer seg makt over det, og fortsetter:

”Hele vårt liv var lengsel. Vi trodde timen var nær: Snart skulle Sønnen komme igjen, og grunne et rike her. Løgn var dette hans løfte, løgn er hele vår viden! Tretten sekler er rundet hen, og ingen har sett ham siden!” (Her synes A. Ø. å ha 1. Petersbrev 3,3-4 i tankene) Så prøvde han seg på lydighet, faste og nevnte de hellige navn. ”Intet jærtegn har vist sig - for mine brennende blikke. Natt etter natt har jeg ligget i bønn, og Herren hørte det ikke! - - - og fra det forferdende firmament – stråler kun avsinn ned”. ”Nu vil jeg søke i helvedes dyp, hva ingen fant i det høie!” Og med makt over materien sier han: ”Så stig da op av din døde muld – du som i helvede sover.”

Og i de to siste versene avslutter han om Bertholds liv slik: ”Snart skal det demre av dagen, som Berthold higet efter, den gang da han, forlatt av Gud, forløste helvedes krefter.”

 

Denne dikteren var det som også skrev: ”Stryk kristenkorset av ditt flagg, og heis det rødt og rent,-” og holdt det onde foredraget i Studentersamfunnet som het; ”Kristendommen den tiende landeplage.” Det er nok en viss sammenheng her - selv om han fikk en tid i nazistens fangenskap hvor han skrev det vakre diktet: ”Han som skal komme.” Han brukte også Bibelen mye sies det, men jeg frykter det var ut fra forståelsen av den norske folkesjel. Skulle han nå den, måtte han bruke Bibelens ord og vendinger – men i dypet sang en annen ånd enn Bibelens, eller som han sa det selv etter at en hadde påpekt slike ting for han: Ja, det bor to ånder i meg.

Allerede i sine yngre dager stod det nok en hard og ensom kamp i hans indre. Det ser vi av hans debutdikt: ”De hundrede fioliner”: ”En vår skal endog det fattigste hjerte eie. En stjerne skal våke over de mørkeste veie. En drøm skal senke sig over det usleste leie.”

Noen mener at han fant fram til fred med Gud etter et sykehusopphold, men så vidt jeg husker avkreftet han det kraftig selv. Men hva Gud kunne og gjorde i denne ensomme opprørers hjerte på det siste – vet vi ikke. Han som kunne knuse og bøye en kristenforfølger som Saulus – kunne også bøye et Øverlands hjerte. Men dette vet vi heller ikke.

an vil ikke lenegr let i disse bøker. Han vender seg mot stoffet og materien