”Det er så lite ånd med dykk”

 

 

Av Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no23.07.08

 

Det er cand. theol Øivind Andersen som på en kassett forteller at han og Tormod Vågen ble kalt inn på kontoret til Hope. Han sa til dem at de var dyktige, kunne sikkert mer enn han og talte godt osv, men ”Det er så lite ånd med dykk”. Den gamle vekkelseshøvding hadde evaluert forkynnelsen deres – lagt sitt vare åndelige øre til - og ville nå hjelpe sine medarbeidere videre – selv om han visste at det svei. Men de tok i mot det i ydmykhet og ble hjulpet. Og Hope veidde seg selv på samme vekt – som en ser av hans tale om ”Be og for meg” der han skriver:
”Gode evner, sunt vett og praktisk sans kan hjelpe en kristen langt på vei i mange livsoppgaver. Men den som skal forkynne Guds ord, duger ikke til noen ting om han ikke får ekstra hjelp hver gang han stiger fram for å forkynne Ordet. Kunnskap, talegaver, kristelige ord – alt er uten gagn dersom ikke Guds Ånd bærer ordene, og ånd rører ved ånd hos ham som taler. Slutter denne livsens strøm å flyte gjennom ånd og ord, så blir alt bare ”lydende malm og klingende bjelle”.

En rett forkynner kan lignes med en mor med barn. Skal han bli et bud fra Gud, må budskapet unnfanges i ham ved Ånden og bli født til verden gjennom talen hans. Det er ikke nok å ha budskapet klart på et papir og for tanken. Det ordet som i seg selv er ånd og liv, må også bli ånd og liv for ham som forkynner. Her er det sjelestriden står for den som vil være et sant Jesu Kristi vitne. Jeg vil her våge meg til å ta fram noe fra mitt eget liv, noe som ellers har hendt så mange ganger både før og etter den gangen jeg nå vil fortelle om.”

”En sann forkynner kan aldri komme forbi den lov at skal han få en åpen dør inn til Guds ord og dem han taler til, må Gud først åpne for ham. Men dette går ikke på samme vis som når en trekker opp en klokke. Det må fødes i oss gjennom sjelslidelse. Den som går på en talerstol for å forkynne ordet om Guds rike slik han går til et annet arbeid, han misbruker den plassen han har fått, og Gud kan ikke bruke ham. Gjennom bønn og ved å banke på den døra i Ordet som må opp, må forkynneren for hver gang få livsens strøm til å renne gjennom det tomme rør. Her er det de troende som hører på ham, kan bli til hjelp om de går inn under det ansvaret som Gud har lagt på dem, så de ber om at døra må åpne seg inn i Or­det, og inn til dem som hører.”

Over all Guds Ords forkynnelse lyder Ordene:

Peters første brev kapittel 5, 5: ”Likeså skal I yngre underordne eder under de eldre, og I alle skal iklæ eder ydmykhet mot hverandre; for Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde. ”

Johannes' evangelium Kapittel 15,5 5: ”Jeg er vintreet, I er grenene; den som blir i mig, og jeg i ham, han bærer megen frukt; for uten mig kan I intet gjøre.

Paulus' første brev til korintierne Kapittel 1,27: ”men det som er dårlig i verden, det utvalgte Gud sig for å gjøre de vise til skamme, og det som er svakt i verden, det utvalgte Gud sig for å gjøre det sterke til skamme, -”

 

Han går ikke med hovmod, vrang lære, heller ikke kvinner som stiller seg fram i Fars sted osv. (1. Tim 2, 12 er krystallklart ut fra det.) Vi kan lage til mye ståhei og stor stemning i egen kjøttkraft og høy musikk etc. som vi makter å finne på – men åndskraften er borte og det blir heller ikke syndenød og frelsesfryd og bønn på kne av vår forkynnelse. Syndenøden og boten er borte fra liturgien i kirkene bokstavelig talt – og vi ser resultatene. Og Guds folk sitter i benkeradene og hører ikke hyrderøsten og får heller ikke mat for sjelene. De fryser uansett hvor varmt, hyggelig inkluderende man taler og legger opp møtene. Til slutt sulter og fryser vi i hjel! Det er Sannheten som forløser og frigjør – og den er det bare Den Hellige Ånd fra Ordet som kan gi oss.

La oss lytte til Hopes Ord alle sammen: ”Det er så lite ånd med dykk”.