Carl Fr. Wisløff hadde blitt 100 år 31. des. 2008

 

Av Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no31.12.08 

 

I forbindelse med at Wisløff  nyttårsaften ville ha fylt 100 år – repeterer vi minneordet vi i Akademiet for Kristen Folkeopplysning (AKF) skrev om han da han døde for 4 år siden (se under).
I AKF hadde vi gleden av å ha han med oss på våre seminarer i 8 år – helt til han var 90 og nesten ikke hørte mer. Hvordan han ble med oss, skildret vi slik for fire år siden:
”I 1988 - da oversettelsesarbeidet var over - hadde man inntrykk av at det ble stille omkring Wisløff. Det syntes ikke som man hadde bruk for han mer. Vi i "Akademi for Kristen Folkeopplysning"  var på utkikk etter en kapasitet som både kunne lære på Bibelens grunn, hadde oversikt og fagkunnskap til å drive kristen "folkeopplysning" og sendte vår formann tidligere prost Stein Henriksen til Wisløff for å høre om han kunne være med oss på våre seminarer. "Jeg er for gammel" var svaret. "Hvor gammel er du da"? spurte Henriksen – 82 år svarte Wisløff - "ikke verre" repliserte Henriksen. Og da ga Wisløff seg og ble med oss i de påfølgende 8 år med rike bidrag - ofte 3 og 4 foredrag med kraft og innsikt. Vi har alt på kassetter for dem som er interessert. Da han nesten passerte 90 år, sviktet hørselen så kraftig at han maktet ikke mer. Jeg kjenner knapt en mann som har nyttet sine gaver i trofast tjeneste for Guds rike til siste slutt som Wisløff.”

 

Det var tydelig at Wisløff - hans teologi og meninger mer og mer ble kjørt ut på sidelinjen – ikke bare på MF – men også i organisasjonene som hadde sine teologer fra MF. Dette MF som i år feirer sitt 100 års jubileum – det siste storverk til bondehøvdingene – ikke minst i det gamle Venstre – i flg. dr. theol Sverre Norborg. Da de startet MF – etter en lang og opprivende Odland/ Ording strid - ( se artikkel i Norges Kommentar Avis) var det for å skaffe bondesønnene sine en sann presteutdannelse til gode prester i DNK på evangelisk luthersk grunn. Altså SANNHETS grunn. De hadde mange og onde erfaringer med de teologene som hersket i kirken og på Universitet og utover bygdene. Nå skapte lekfolket nye tider – men det varte knapt 100 år – så vek man av fra SANNHETS grunn, og jubileumsåret feires med ”fellesskap” som motto på MF – et fellesskap med katolikker, pinsevenner, og den konfesjonelle forankring i evangelisk-luthersk er tydeligvis forlatt for godt. Og på toppen av det hele hyser man forsvarere av homofili innen MFs rekker.

 

Avisen Dagen bruker to sider d.d. om ”Den siste kristenhøvding”: Wisløff. Der finner vi en rekke utsagn som bekrefter at ledelsen i dag har forlatt den gamle grunn som lekfolket reiste MF for og det Wisløff også ville stå for – og som gjorde at det var noen få av oss som tok vare på Wisløffs forkynnelse til han var 90 og ikke maktet mer. Man kunne nok – og kan nok fremdeles rose en del av hans kunnskaper, pedagogiske evner m.m., men hans bibelsyn, syn på katolisismen og kirkesyn holder man seg langt unna.

For eks. sier den konverterte prof. Oftestad ved MF: ”-at få av MFs lærere delte Wisløffs syn på datidens kirkelige stridsspørsmål.”  Nåværende rektor Haanes sier en god del pent om Wisløff, men så kommer det: ”Wisløff engasjerte seg i mange debatter. Bibelsyn, kvinnelig prestetjeneste, karismatikk, katolisisme og økumunikk var noen av emnene der han hadde klare meninger og møtte mye motbør.” Kirkerådsdir. Johnsen sier ”han var en god teolog, en sterk prinsipiell tenker, en omsorgsfull støttespiller”, osv. Da undres man hvorfor de etter hvert ikke hørte på han – men fulgte tidsånden.

J. Kvalbein sier: ”Han følte nok en stadig sterkere konflikt mellom kursen han selv stod for og den MF valgte,-  ”Wisløff valgte å gå av som professor ved MF ved fylte 67 år fordi han ikke kunne identifisere seg med fakultet, særlig etter at institusjonen sa ja til kvinnelig prestetjeneste i 1972.”

Kommentaren til red. Kleppa i en liten enspalter på samme side har flere gode poeng i sakens anledning. Han er ikke enig i den avgrensningen som noen gir uttrykk for, nemlig at høvdingenes tid er ute, at det er en ny tid og andre saker enn det Wisløff kjempet for, og at tiden nå innbyr til dialog etc. etc. Han sier ”men det vert feil om vi avgrensar han til hans tid. Eg trur det er feil når det vert sagt at det ikkje er rom for slike høvdinger i vår tid, og at vi heller ikkje treng dei.” Saken er vel den at vi ikke lenger hører Hyrdens røst og Ordet – og derfor avskriver de som er hyrder og høvdinger i kraft av å tale som Guds Ord taler.

 

Kleppa skriver videre at ”Problemet er at vi har ikkje slike” som står for det Wisløff stod for med kraft og overbevisning. ”Vi treng nokre som kjemper med Ordets våpen i forkynninga,-” ”Det kan vera at det i det norske kristenfolk i dag ikkje er grobotn eller livsrom for Wisløff-typar, men det er ikkje fordi vi ikkje treng dei. Det er fordi vi har vorte så kompromiss-svillige og tilpassingsdyktige at vi kneblar dei, eller lukkar øyrene for slike røyster. Det er situasjonen i Den norske kyrkja (og ved MF) det beste dømet på, diverre. (uth. av meg)

 

Dette er den blanke sannhet og gjør at røster som bærer ”sannhetens støtter og grunnvoll” rives i økende tempo både i samfunn og menighet – slik at man endatil forfalsker Skriften i oversettelser, liturgi, salmer og forkynnelse – samt river vårt felles fundament i Grunnloven – hvis ikke noen trofaste nå samler seg og reiser et nytt lekmannsarbeid i bønn og lidelse – et arbeid hvor Gud kan gå med, til redning for land og folk om Gud enda gir tid.

 

Minneord: 

 

Carl Fredrik Wisløff er død

 

Av Jørgen Høgetveit

 

Professor, dr. theol Carl Fr. Wisløff har lagt ned vandringstaven her på jord i en alder av 95 år. Han fikk slag og døde med flere av barna sine hos seg. Stort er tapet av en  hyrde og lærer man knapt har hatt i Norge i nyere tid.

 

Wisløff var født i Drammen den 31. desember 1908 av foreldrene Nils Fredrik Wisløff og Dagny Johanne f. Waalmann. Han ble gift med Ingrid Bruun og de fikk fire barn. Hun levde hos han etter Skriften som den gode "medhjelper" til det store arbeidet med Bibel-oversettelsen var ferdig. Da døde hun, i 1988.

 

Etter eksamen artium tok han teologisk embetseksamen i 1931, praktikum i 1932 og ordinert til prest  i Den norske kirke og startet sin prestetjeneste i Vaterland kirke i Oslo - hvor han mottok rike impulser i samarbeidet med Anna Jensen  for de mest forkomne i samfunnet.  Han ble sterkt engasjert som sekretær i Student- og Gymnasiastlaget og arbeidet for de neste generasjoner lå han alltid sterkt på hjertet.

I 1940 ble han sogneprest i Birkenes i Aust Agder og fikk der lære å kjenne og sette pris på det kristne lekfolk - som han senere kom til å stå stadig nærmere. Da noen Osloakademikere  begynte å omtale Birkenesfolk - som ble krigsfanger - på en stygg måte - rykket Wisløff ut til deres forsvar. Han kjente dem og gikk god for dem!

I 1947 ble han kalt til Menighetsfakultetet som rektor ved det praktisk teologiske seminar og var der til han i 1961 ble professor i kirke- og dogmehistorie. I denne stillingen ble han til han i nærheten av aldersgrensen trakk seg fra MF i en konflikt om Skriftsynet. I mange år nøt også Fjellhaug skoler godt av hans undervisning - 1 år var han også ved det lutherske seminar i Kobe, Japan.

Doktorgraden tok han ved UIO på "Nattverd og messe" i 1958. Det var en studie over Luthers oppgjør med den romersk katolske messeofferlære - den lære som Luther anså som noe av det  verste hos katolikkene. Han skrev også en avhandling om "Oppropet til kristendommens venner" - oppropet til Gisle Johnson og biskop Heuch i deres forsøk på å stoppe de revolusjonæres fremmarsj i Norge. Han skaffet seg etter hvert betydelig kunnskaper både innen dogmehistorie, lutherdommen og liturgien - og hans venner hadde stadig gleden av å konsultere han når man trengte kunnskap på disse områdene  - eller hans vurderinger i innfløkte teologiske spørsmål. 

 

Han var en uhyre produktiv forfatter. Jeg hørte en gang at noen spurte hvordan han rakk alt: "Jeg tar vare på halvtimene" var svaret.  Utover de utallige artikler og debattinnlegg, skrev han "Jeg vet på hvem jeg tror", "Martin luthers teologi" og i tre bindsverket av Norges kirkehistorie skrev han to av bindene. I tillegg kommer andaktsbøker og oppbyggelsesbøker. De fleste av dem er spredd i store opplag og flere oversatt til en rekke språk.

 

Men kanskje det viktigste arbeidet gjorde han sammen med Arthur Berg, T. Gilbrandt da de vel alle som sikre pensjonister startet arbeidet  - etter en lengre tids debatt - med å gi oss en ny  bibeloversettelse. Av debatten gikk det klart fram at Bibelselskapets 1978-oversettelse på aksiomatisk (etter mening) grunnlag var noe de var svært lite glad for. Den spredde seg ikke bare i kirken - men langt inn i organisasjonen ble den godtatt uten særlige motforestillinger. Dette på tross av oversettelsens mange feil og mangler. Det store arbeidet med NB1988 oversettelsen på konkordat grunnlag (ord for ord) ble ferdig i 1988. Etter hvert ble det klart at lekfolket hadde tatt signalene og ventet på deres oversettelse, og oversettelsen erobret stadig større deler av det troende lekfolk, og mang en forkynner og teolog måtte skifte ut sin moderne 1978-oversettelse.

 

Wisløff reiste land og strand rundt i årevis og vant seg en sikker og trygg tilhørerskare. Man hørte hyrderøsten og lyttet til hans orienteringer og råd i en stadig mer forvirret situasjon. Han hadde en usedvanlig pedagogisk evne - slik at kompliserte teologiske spørsmål og utviklingstrender innen kristenlivet ble belyst på en enkel og klar måte uten at han gikk på akkord med sannheten. I tillegg flettet han inn solid lære, sjelesørgeriske avsnitt - som en merket kom fra hans eget hjerte - derfor fikk man alltid noe både for hjernen og hjertet under hans talerstol.

 

I 1988 - da oversettelsesarbeidet var over - hadde man inntrykk av at det ble stille omkring Wisløff. Det syntes ikke som man hadde bruk for han mer. Vi i "Akademi for Kristen Folkeopplysning"  var på utkikk etter en kapasitet som både kunne lære på Bibelens grunn, hadde oversikt og fagkunnskap til å drive kristen "folkeopplysning" og sendte vår formann tidligere prost Stein Henriksen til Wisløff for å høre om han kunne være med oss på våre seminarer. "Jeg er for gammel" var svaret. "Hvor gammel er du da"? spurte Henriksen - 82 svarte Wisløff - "ikke verre" repliserte Henriksen. Og da ga Wisløff seg og ble med oss i de påfølgende 8 år med rike bidrag - ofte 3 og 4 foredrag med kraft og innsikt. Vi har alt på kassetter for dem som er interessert. Da han nesten passerte 90 år sviktet hørselen så kraftig at han maktet ikke mer. Jeg kjenner knapt en mann som har nyttet sine gaver i trofast tjeneste for Guds rike til siste slutt som Wisløff.

Hans trofasthet for Guds ord fikk vi oppleve i mange taler. Han belyste det nesten bestandig ut fra hva Bibelen sa om seg selv. Bibelens selvvitnesbyrd lå han på hjertet. Bibeloversettelsen er allerede nevnt. Det var bibeltroskapen som drev han også her.  Hans nærmeste venner - de som stod han nærmest innen teologien i mange år, har en inntrykk av var Øyvind Andersen og Olav Valen-Sendstad. Det sier jo også en god del.

I kontroversielle spørsmål - hvor han kanskje hadde tatt feil - var han ikke redd for å signalere åpenhet. I skaperteologien hadde han et avvikende syn - men da han ble spurt om Sæbø burde få utgi boken mot evolusjonslæren - konkluderte han med at han i trykkefrihetens navn burde få gi den ut. Det var i tider som var ennå trangere enn nå. Tusenårsriket er også kontroversielt og jeg husker han vandret i stuen hjemme og snakket høyt om saken - drøftende og spørrende - for senere å lese kirkefedrene og skrive flere gode kronikker om saken

Han var på bibelsk grunn - mot kvinnelige prester - deres lære- og hyrdetjeneste. Og da vi gikk ut etter nederlaget i Stavanger - hvor NLM hadde gitt kvinnene stemmerett til Hovedstyret sa han: "Når de ikke vil, så vil de ikke." Han hadde et uoppslitelig humør og koset seg ved gode replikker og var selv ikke snau. En gang han var med oss - var han ved litt ubetenksomhet satt opp tre ganger samme dag. Da han entrer talerstolen for tredje gang kommer det. "Jeg minner forsamlingen om at det er tredje gang jeg inntar talerstolen, og jeg kjenner jo at jeg ikke er åtti år lenger."

Det vil bli et stort savn etter denne stridsmann - som ikke av natur var stridsmann - men som ikke kunne tie når sannhetene fra Guds Ord ble undertrykt og som store skarer flokket seg om for å høre sannhets ord. Vi skal ta vare på den arven han etterlot seg og lyser fred over hans minne.*