Stortingets Palestinavenner - eller Arafats venner?

 

 

Av Jørgen Høgetveit i, www.Kommentar-Avisa.no14.11.07

 

Det startes en ny gruppering på Stortinget. De kaller seg Palestinas Venner – som en parallell til ”Israels Venner” som har vært en stor gruppe på Stortinget i mange år. Det er ganske symptomatisk at ettersom denne sistnevnte gruppe stadig minsker – kommer slike initiativ. For øvrig skal vi ha en annen stor hemmelig gruppe på Tinget som virkelig er Europa venner – men stadig mindre Norges venner forlyder det. Og alt dette henger vel sammen på flere måter.

 

Det er jo et faktum at selve nasjonalstaten er en Guddommelig vilje etter den babelske forvirring og spredning både geografisk og språklig. Vår første utenriksminister – Jørgen Løvland - tenkte og talte også med et slikt utgangspunkt om nasjonalstaten. Etter Babel finner folket sin plass i historien som nasjoner med ”grenser og tider.” Og der Bibelen får virkelig tak og innflytelse – der oppstår nye nasjoner med en frihet og orden som ingen andre nasjoner har. De vokser til velordnede og frie velstandsnasjoner som vi ser det i nyere tid i Finland og Norge. Og i slike nasjoner blir det også en kjærlighet til Guds folk – jødene. Men når frafallet igjen fester grepet, blir man venner av terrorister og Barabasser som ble foretrukket framfor Jesus – for ikke å si Arafater.

 

Denne fyren som er verdensterrorismens far og som løy i gang et helt ”palestinsk folk” – et samfunn av bare arabere. Endog Terje Rød Larsen informerte oss etter hvert om at Arafat løy hele tiden. Og han løy om det meste, bla. at Jesus var den første palestiner. Det var han selvsagt ikke, for de var ikke en gang oppfunnet da – heller ikke muslimene som først kom godt 600 år e.Kr. Arafat stod i spissen for flyterroren og likvidering av jøder i inn- og utland. Hele den frie siviliserte verden synker nå dypere og dypere inn i kontrollsamfunnet i redsel for terroren han startet med selvmordsbombere og dess like. Til dette ”folket” pøste Stortinget inn milliarder uten skikkelig revisjon, mens nordmenn som prøver å gjøre noe godt for landsmenn eller ute i den fattige verden – blir underlagt den strengeste kontroll. Og man var ikke snauere enn at man ga Arafat en Nobels Fredspris. Interessant nok sang en nasjonalkledd sangerinne på den kulturelle tilstelningen for ”fredsammannen”: ”Og reven lå under birkerot,-”. Velplassert - spør du meg! 

Man var endog så glad i disse bandittene at vår utenriksminister, som den enste i Vesten, innledet diplomatiske forbindelser med Hamas – noe han riktignok stillferdig tonet ned og ut av etter en stund.

 

Alt dette er det den minste kunst å dokumentere. Og så opplever man symptomatisk nok at venstresida på Stortinget drar i gang en vennegruppering for dette ”folket” og en stat i Israel – som vitner om at de selv er totalitære og bygger sitt syn på løgnpropagandaen til Arafat. Hvorfor kaller de ikke like godt hele grupperingen sin: Arafats Venner?

Dette overbeviser i alle fall enhver tenkende nordmann om at det er på høy tid å skifte ut masse av folkene på Stortinget. Etter min mening arbeider de ikke lenger for det norske folks ve og vel. De innbiller seg at når de har fått makten av folket i frie valg - makten utgår fra folket – så har de fått fullmakt til å ta makten fra folket, omforme Grunnloven, sette deler av den til side og trakassere jødene som vi fikk disse umistelige verdiene fra. Det har de selvsagt ikke.