Rovdyr-konflikten er en kulturkonflikt

 

Av Lars-Arne Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no03.12.07

 

29.10.2007 skriver Nationen ”Når rovdyrene trenger seg på, føler bygdefolk det er sentralmakta som tar dem. – Forebyggende midler til bønder holder ikke, sier NINA-forskere. Rovdyrkrangelen speiler endringer i samfunnet, og viser bygdefolks kulturelle motstand mot sentralmakta, sier NINA-forskerne Olve Krange og Ketil Skogen. De avviser at færre revne sau er løsningen for å minske konflikten i rovdyrspørsmål. Den bygger også på en ujevn fordeling av makt og økonomiske ressurser, ikke bare i forhold til bønder, men også til grunneiere, jegere og arbeiderklassen på bygda.

– Støttet av sentrale samfunnsinstitusjoner bedriver middelklassens eksperteliter en form for kulturell imperialisme som er en pest og en plage for folk som har et annet kulturelt utgangspunkt, melder forskerne. De bygger på ti års arbeid med ulvekonflikten på Østlandet.”

Nationen skriver videre: ”– Vi mener bøndene har fått en for stor del av oppmerksomheten. De gruppene vi har vært interessert i, er de som ikke er grunneiere og ikke driver næring, men ikke får noen midler til forebyggende tiltak. De er tallmessig overlegne. De omtaler en ujevn fordeling av makt og økonomiske ressurser, i en klassestruktur hvor bygdefolk er nederst. – Den verneorienterte rovviltforvaltningen framstår som resultat av en ekspanderende urban middelklassekultur, der utmarka er lekeplass og romantisk urørt villmark. Den blir en del av det totale trusselbildet som tradisjonelt bygdeliv står overfor, melder Skogen og Krange.”

Dette er meget interessante tanker som flere på landsbygda (der ressursgrunnlaget til Norges befolkning ligger!) har opplevd i flere år, det at rovdyrkonflikten er en kulturkonflikt. Og det kan dokumenteres ut i fra flere forhold at rovdyrforkjemperne ikke gjør dette for å bevare naturen (i økologisk balanse etc), som de selv ofte hevder, for resultatene av denne rovdyrpolitikken er at det påvirker:

- foreldre og skolebarn - slik at barn ikke sleppes alene på skolevei

- barnehagebarn – de skal befinne seg nær barnehagebygningen og ikke i skogen like ved

- at folk unngår bærturer eller begrenser disse

- at friluftslivet hemmes

- at næringsdrivende får sine buskaper redusert med store dyrelidelser og omkostninger for

   sau og lam kan dette dreie seg om omkring 70 000 dyr i 2007

- Grunnloven – dens paragrafer 2, 101, 105 og 110 brytes på flere

- mennesket som medspiller i økologien – og der forvaltertanken står sentralt også av rovdyrene – man forlater Norges idègrunnlag nedfelt i Bibel og Grunnlov!

 

Mer kunne vært sagt om saken – men det er også svært interessant at dagens ulv i Norge genetisk historisk er fremmed for norsk fauna – og dermed burde behandles som andre fremmede gener dvs at man jobbet for å hindre innførsel. Universitetet i Uppsala har dokumentert det med sine DNA analyser av gammel nordisk ulv og dagens ulv. Dagens ulv kommer fra Baltikum med en stamme på ca 70 000 dyr - og er av en større og annen type – som på linje med andre fremmede dyr som trekker inn, skulle vært utryddet av mange hensyn. Altså har vi i Norge ikke en særegen ulvestamme som vi må ta vare på, men det finnes altså 70 000 dyr med samme genetikk i Baltikum – og da er vel ulven i Norge ikke genetisk utryddingstruet? Hvorfor fører man folk bak lyset?

 

Omsorg for rovdyrene har man, men få innen administrasjon og blant vernerne (hvem verner de og hvem verner de ikke mon tro?) synes å ha den minste medfølelse med sauene, bøndene med stort ekstraarbeid, følelsesmessige belastninger og store tap av økonomisk art. Det dreier seg om både direkte tap av dyr, tap av gener og avlsdyr og nedsatt produksjon gjennom flere år. Og altså også flere samfunnsmessige implikasjoner som vist over, samt at ulven i Norge ikke er unik! Hva gjenstår da? Jo, at dette er en kulturkonflikt og med tunge dype ideologiske føringer, nok for å oppnå en bestemt utvikling av samfunnet.