Pressen er ingen statsmakt

 

 

Av Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no - 23.04.07

 

Fra pressens tidlige barndom kunne en med en viss rett si at den var en del av statsmakten fordi de store avisene stort sett var knyttet til de politiske partiene og deres redaksjoner. Men slik er det ikke lenger. Avisene har i tur og orden frigjort seg fra partiene og lever sitt eget liv med sin egen politiske dagsorden.

 

En statsmakt er definert i Grunnloven. Det er tre av dem (storting, regjering og domstolene) og hviler på det representative demokrati. Det er altså folkets valgte representanter, som voktes og styres av folket og kan kastes av folket i frie valg. De tre statsmaktene holder til dels hverandre i tømme gjennom at vi har et visst system av maktfordeling. De vokter hverandre og kan dras til ansvar på flere måter. Men hva er og gjør den såkalte ”fjerde statsmakt”?

 

Den er langt fra valgt av folket. Her er det ingen maktfordeling. Her er det ingen dagsorden satt av folket – og mange av mediene har en helt annen dagsorden og målsetting for samfunnsutviklingen enn det brede lag av folket. Det er greitt nok – men kall det bare ikke ”statsmakt”!

 

De har heller ikke noen rettsorden over seg, men har laget sin egen rett med ”Vær varsom plakat”. Og bryter de den, er det ikke samfunnets domstoler som stort sett rydder opp med pressen, men deres eget ”Pressens faglige utvalg.” Hva slag demokratisk folkestyrt justis er dette?

Deres bevåkenhet er i betydelig grad dominert av å sikre seg selv og sine inntekter og ideologier – hvor en radikal ”elite” har sikret seg en betydelig mediamakt  hvor de kan manipulere den jevne mann og kvinne gjennom en mange ganger høyst tvilsom sammenblanding av fakta og vurderinger. Dessuten er de i betydelig grad dominert av en feig flokkmentalitet som følger trender og strømmer - som vi bl.a. hører Tore Sandberg omtale dem i forbindelse med at det er lite man ser av pressen i jakten på enkeltmennesket som brytes ned av justismord.

Heldigvis er nå denne mediamakten i ferd med å brytes – og da gjelder for folket å skaffe seg en ny kommunikasjon som sikrer at de blir hørt og at den sanne statsmakt kommer på de rette hender.