Potter-forførelsen og nyhedenskap

 

 

Av Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no - 22.10.07

 

Som mange kjenner til – så har Dagen ved deres sjefsredaktør Odd Sverre Hove gått til et drabelig forsvar for bøkene om Harry Potter – skrevet av forfatterinnen J. K. Rowling.

De syv bøkene går som en farsott over verden og bare på 24 timer solgte siste boken hennes i 11 millioner eksemplarer. Filmene følger godt opp. Altså er bøkene uhyre populære i verden. Kristent betraktet - burde det både p.g.a. verdens reaksjon - og det i en frafallstid - vekke mistanke om at dette ikke dreier seg om media som forkynner kristendom verken direkte eller indirekte. Guds Ord har aldri vært populært og vil aldri bli det og aldeles ikke i endetiden.

 

I en omtale av bøkene, som Hove gir i siste nr. av ”Velsignet helg” skriver han: ”Potter fra forfatterinnens side er ment som kristne bøker. Tidligere er det bare ”de mest skarpsynte” som i følge mtv-journalisten Shawn Adler har lagt merke til de mange bibelske parallellene og henspeilingene i Potter-bøkene” Ja, så vet vi det at det ”bare er de mest skarpsynte” som har forstått at det er bibelsk forkynnelse og ikke forførelse disse bøkene representerer. Men det må med andre ord bety at de mindre ”skarpsynte” – som vi er klart flest av – ikke forstår det slik og blir forført av budskapet om trolldom og magi – selv om alle syv bøkene - i følge samme kilde handler om ”religiøse emner”.  At det dreier seg om religiøsitet er det liten tvil om – men hva slags religiøsitet er det store spørsmål. Hva slags ånder?

 

Men det er også andre som skriver om denne verdenssensasjonen i denne frafallstid, og de forteller oss helt andre ting. Både Jyllandsposten og BBC-net har 20. oktber d.å. oppslag om saken. BBC skriver om en sentralaktør i bøkene, nemlig Dumblebore som er ”Hogwarts school headmaster”. Sannheten om denne figuren åpenbarte Rowling i et ”fullsatt hus i Carnegie Hall på fredag” i New York. Hun var på en større boktur i USA.

 

Fra salen spurte de ”om Dumblemore fant ”trofast kjærlighet””. ”Dumbelmore er homo” svarte hun.  - - Publikum gispet og applauderte” ”Jeg hadde fortalt dere det før om jeg hadde visst at det gjorde dere så glad”, sier hun.

 

Så føyer hun til at hans ”kjærlighet” til Grindelwald var ”hans store tragedie”, men hun sier ikke at tragedien var hans homoseksualitet. Deretter misbruker hun Guds navn i et utbrudd og ”konkluderer med en latter ”the fan fiction”.

 

Reaksjonene fra homohold lar ikke vente på seg. Homokampanjeren Peter Tachell tar vel imot budskapet og sier: ”Det er godt at barns litteratur inkluderer realiteten om homofolk, siden vi eksisterer i alle samfunn. - - Men jeg er skuffet over at hun ikke gir Dumbledore`s seksualitet explicit (uttrykkelig/åpent) i Harry Potter bøkene. Hadde hun gjort det innlysende, ville det ha sendt et mye sterkere budskap av forståelse og akseptasjon”. Det gjør hun altså ikke, men mer skjult og desto farligere.

En annen talsmann for homogrupperinger – betegnende nok kalt Stonewall – uttaler: ”Det er stort at JK har sagt dette. Det viser at det ikke er noen grenser for hva homo og lesbiske folk kan gjøre, til og med være en ”trollmann rektor.”

 

Avslutningsvis sier hun om sine romaner at de er et ”forlenget argument for toleranse” og oppfordring til å ”stille spørsmål ved autoriteter”. Og hun er helt bevisst at det hun nå har åpenbart vil gi ytterligere argumenter til de som beskylder henne for heksekraft. Derfor er det tydeligvis om å gjøre å komme dem i forkjøpet når hun har det store publikum i sin makt.

 

Endelig kan man vel konkludere med at hennes bøker føyer seg inn i tidsåndens mektige strøm av forførende frafallsmedia – som bare de ”mest skarpsynte” - forstår har mange ”bibelske paralleller.”