Organisasjonene om Kirkemøtets homofilivedtak

 

Uttale fra Akademi for Kristen Folkeopplysning, november 2007

 

Endelig kom organisasjonenes ledere på banen i en samlet uttale. Nå nyttet forsiktig tilpasning ikke lenger. Vi har ventet lenge på de sterke og klare røster som vi hadde i våre gamle lekmannshøvdinger som ikke var redd for blankt å avvise vranglære og vranglærere og signalisere brudd med dem i alle sammenhenger. Den gang var det noe av profetenes skarpe og klare kraft og myndighet i røstene som fryktet Gud mer enn mennesker og regnet med de harde konsekvenser det fikk. Det var ord som dirret av frykt for Gud, et hellig alvor som visste at det stod om evig frelse eller evig fortapelse for dem selv og millioner av sjeler.       Nå har de rykket ut med følgende uttalelse:

”Sammen med majoriteten av den verdensvide kirke er vi overbevist om at det apostoliske ord i Det nye testamente er Guds ord og grunnleggende autoritet for kristen lære og liv. Derfor vil vi fortsatt la dette ord være grunnlag for vår forkynnelse og tjeneste også i spørsmålet om homofilt samliv.

Vi forstår at mange er skuffet etter Kirkemøtets vedtak og er fristet til mismot og oppgitthet. Vi vil likevel gjerne oppmuntre til frimodighet. Guds ord står fast og Guds rike kommer. Vårt folk trenger evangeliet, og vi vil være tro mot det kall Gud har gitt oss til å formidle det. Apostelen skriver: Gud gav oss ikke en ånd som gjør motløs, men krafts og kjærlighets og sindighets ånd.” (uth. av u.t.)

Det er: Ledere og generalsekretærer i Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslag, Indremisjonsforbundet, Norsk Søndagsskoleforbund, Den Norske Israelsmisjon, Norsk Luthersk Misjonssamband, Det norske misjonsselskap og Normisjon – som har gitt denne uttalelsen.

Vår kommentar går i korthet ut på at vi i mange år, mens dette fikk utvikle seg med likhetstenkningen som førte fram til fosterdrap og homofili, tok man ikke organisasjons-skutene ut i storm, men tilpasset seg sakte og gradvis. Slik opptrådte hverken profetene eller Jesus. De hadde skarp og klar tale slik at fåreflokken ikke var i tvil om hvor veien gikk og helhjertet kunne følge opp med gaver og tjenester. De fikk også mange motstandere og fiender, noe både GT og NT vitner om. Det kostet dem dyrt, men de tok kampen, isolasjonen, utestengningen og direkte forfølgelse med mange plager, steining og drap.                         Denne uttalelsen bærer preg av noe av den samme forsiktighet som har preget org. i lange tider.

1.      ”-man viser til den verdensvide kirke.” Greitt nok om man med det mener Jesu sanne usynlige kirke som er verdensvid. Men her er det ikke presisert, og ”kirken” defineres som så mangt av all slags vranglære som våre fedre avviste.

2.      Det er heller ingen henvisning til de kirkekamper som fedrene i Norge tok for Sannheten verken på H. N. Hauges tid, biskopene i Norge mot kvinneprester for få titalls år siden, eller mot totalitære makter som under 2.verdenskrig. Bibelen ber oss om å gi akt på fedrene og etterfølge deres tro!

3.      Den bibelske henvisning er sterkt redusert i.o.m. at man bare viser til: ”at det apostoliske ord i Det nye testamente er Guds ord og grunnleggende autoritet for kristen lære og liv.” Det er da den ”hele skrift som er innblest av Gud” og en ”grunnleggende autoritet for kristen lære og liv”. Og i denne kampen er GT og skaperordningen helt fundamental fra 1. Mosb. Kp.1.v.1 f.f., mens organisasjonene har ikke funnet det verdt å nevne dette klart og tydelig. Heller ikke er det klare henvisninger til avgjørende bibelord om homofili i GT og NT. Kirken eller org.s ord har selvsagt ingen makt i seg selv om de er i flertall eller mindretall. Det er Jesus som har overvunnet verden og verdens fyrste, og det er et Guds Ord som kan den onde binde!

4.      ”Vi vil likevel gjerne oppmuntre til frimodighet,-” sier de. Men det virker lite kraftfullt å oppfordre til den frimodighet de selv ikke utviser med full tyngde.

5.      Det positive man kan observere er at de sier at de vil: ”fortsatt la dette ord være grunnlag for vår forkynnelse og tjeneste også i spørsmålet om homofilt samliv.” Men igjen, man merker seg at GT og dets tekster ikke er klart nevnt og at de selv ikke viser til det.

6.      Endelig er det ikke et ord om at dette er et dramatisk brudd med kirkens og vårt folks tusenårige bibelske basis – og at kirken ved sitt vedtak om Sodomas synder – er blitt en ”skjøgekirke og løgnkirke” som det er all grunn til å gå ut fra før en blir sugd med i dens forvillelse – som mangt tyder på er en overhengende fare.

Vår bønn både for org. og vårt folk er at Gud må styrke bønnefolket og forkynnerne til å tale med frimodighet som både GT og NT taler om alle troens artikler:
Gud som skaper, Jesus som forsoner og Den hellige ånds gjerning for å gi oss av Jesu verk og vilje slik at vi kan bli ”lykkelige på jorden og salige i himmelen.”(Sannhet til gudfryktighet. E. Pontoppidan) (AKF har tidligere gitt en uttale som en viser til.)

_ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _

Cand. theol. Stein Henriksen (form.)

_ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _

Jørgen Høgetveit (sek.)

 

Uttale mot homofili fra Akademi for Kristen Folkeopplysning    

 

Februar 2006

 

Vranglære skal ikke diskuteres, men avvises som stridende mot Skriften. Homofili – eller sodomi som det også kalles med henvisning til Guds dom over Sodoma – strider mot Skriftens tale om at Gud skapte til mann og kvinne i Paradiset og henviste de to til hverandre til å være ett inntil døden skiller dem ad. Et livslangt samliv. (Konf. 1. Mos. 1,26- 28; og videre om homofili 1.Mos.19,1-11; 3.Mos. 18,22; 3. Mos. 20,13; Dom 19,22; Rom.1, 18-27; 1.Kor.6,9-10; 1.Tim.1,9-10). Etter syndefallet ble dette forholdet innskjerpet og forsterket som den eneste og rette skaperordning mellom èn mann og èn kvinne, det ”første riket” med lovgivende og dømmende og utøvende makt, som alle senere samfunn må bygge på om de skal bestå.

 

Den frafallets utviklingen som nå kulminerer i Den norske kirke – er bare slutten på en lang utvikling hvor man har gitt vranglæren rom. Avgjørende var den aksept av likestillingen som ble innført ved vigslingen av fru Bjerkås til prest av biskop Schjelderup i Hamar 1961. Når det ikke lenger skilles mellom mann og kvinne, og man ønsker likestilling på alle plan fører dette med usvikelig sikkerhet fram til at fosteret må fjernes som jo er den fremste dokumentasjon på kvinnelighet – og er kvinne og mann like, er det det samme hvem som ligger med hvem. Dette er en klar dødskultur som vi daglig kan observere også i vårt norske samfunn med oppløste hjem og et dramatisk synkende barnetall. Tapet av de mange barn gjør at vi nå importerer arbeidskraft med hedenske religioner og kulturer som står for helt andre verdier enn det norske folk har nytt godt av og som skaper en fremtid med liten bærekraft.

 

At nå også Lærenemnda i Den norske kirke er kløyvd på midten i synet på homofili, understreker bare denne uhyggelige utvikling i det norske samfunn. At man skal kunne leve med to syn på denne sak, vitner egentlig om en aksept av det andre syn i praksis – og fordømmes av Skriftens ord i  Rom. 1, v. 32. som taler om de som ”holder med dem som gjør det.” Vi har hatt de samme tankene i praksis når det gjelder kvinneprestspørsmålet – og  det har ført til en stadig bredere aksept av kvinneprester og fortrengning av prester med et annet syn. Vi ser samme tragiske utvikling i Sverige hvor hundretusener nå forlater kirken.

 

Noen hevder at dette synet er kirkesplittende. La det være klart at Jesu Kristi sanne kirke er en usynlig størrelse av bibelsk troende over den hele jord – og kan ikke splittes. Vi har Jesu egne ord for at ”dødsrikets porter skal ikke få makt over den”( Matt. 16,18). Og med den utviklingen vi nå ser i DNK – som bærer alle tegn på en frafallskirke – den kirken som i sin tid var stiftet på ”Skriften alene, nåden alene ved troen alene” (Luther) er ikke lenger en skrifttro kirke, men er blitt en skjøgekirke som den fremstår i Joh.Åp. kp.17 og på full fart tilbake til ROM. Det ser vi av deres læremessige avtaler som ”Felleserklæringen om rettferdiggjørelse, Poorvoerklæring, planer om gjenreisning av erkebiskop sete i Nidaros – samt en rekke andre tilpasninger i Norge. Deres ytre motstand mot seksuell pervertering undergraves av deres praksis i det man bl.a. ser i USA for tiden. Derfor roper vi med Skriften til kristenfolket i Norge: Gå ut fra henne – for at I ikke skal få del i hennes synder.

 

DNK har gjentagende ganger blitt velsignet av lekfolkets og vekkelsesfolkets arbeid helt tilbake til da prester og embedsfolk forferdelig forfulgte Hans Nielsen Hauge, en Ludvig Hope m.m.fl. Ingen av de gikk likevel ut av DNK p.g.a. forståelsen de hadde av kirken som organisasjon og den store betydning Kirken hadde for det norske samfunn og statens forpliktelse på de kristne verdier. Nå er situasjonen en annen. Vi skal fremdeles kjempe for DNK at den skal komme på rett kurs igjen og at den norske stat skal holde fast på Grunnloven og dens RETTE RETT av frihet og orden som den ”evangelisk – lutherske” forankring har gitt oss alle, men vi kan ikke lenger ta ansvaret ved et medlemskap i DNK som fører en så bibelstridig lære og praksis. Det er med dyp sorg vi roper dette ut til det norske folk. Og oppfordrer alle til bønn for vårt folk og land om vekkelse og omvendelse og nytt liv om Gud enda gir denne verden mer tid. Be om at vi igjen må få hyrder som ”lærer og lever vel” og holder fast på hele Skriften og vår bekjennelse i troens tre artikler -  og et folk som vender tilbake til Herren. Ingenting er umulig for Gud! Han sitter på tronen ennu – og så lenge Han sitter der, er det ingen grunn til mismot!

 

_ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _

Cand. theol. Stein Henriksen (form.)

_ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _

Jørgen Høgetveit (sek.)