Ordets autoritet

 

 

Av Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no16.05.07

 

Personangrep kan en kristen overlate til Gud og deretter bare fortsette striden, Herren tar seg av angrepet og det kan bli farlig nok for angriperen. Men angrep på Bibelens autoritet og lære er en helt annen sak. Der skal man være beredt i ”tide og utide” til å forsvare det Ord som alt avhenger av fra 1. Mos. kp.1. v.1, og ikke tillate noen ”gapteorier” når Skriften ikke har åpning for menneskets fornuft og tanker. Når det sies at Gud skapte på 6 dager og at jorden er ung, skal man ikke la slik ”surdeig” føres inn i de mange unge sinn i dag fra BarneTV til fullendt studium. For har man først fått rokket ved at noe i Bibelen er sannhets Ord åpenbart fra Gud, at ”den hele Skrift er innblest av Gud”, så gjennomsyres snart hele holdningen til Bibelen av denne ”surdeigen”.

 

Det er det samme om den nå kommer via teologien fra de skriftlærde eller fra naturvitenskapen, fremmede religioner eller andre kilder. Menneskets avveier er legio! Slipper man det til, forsvinner snart Troens første artikkel, andre artikkel og til sist den tredje. Faller troen på Jesus som Skaper som Han har sagt det, er det snart lite troverdig at vi har noe behov for frelse fra Adams fall. Slikt noe trenger man ikke lenger å tro på, og da faller selvsagt også det Skriften sier om Den hellige Ånd som skal ta av Jesus sitt og gi til oss. Man flykter inn i ”det sentrale” og ser ikke at man på den måten mister Skriftens autoritet om alt – også frelsen fra den evige fortapelsen i helvetes gru. Man kan selvsagt ikke fastholde noe i byggverket når fundamentet er rasert.

 

En slik surdeig ble sådd rundt 1870-80 med utviklingslæra, sier Oskar Handeland. Da kom Darwinismen inn i landet og ”åndshøvdingene” våre ga etter, og studentene strømmet over til denne nye og moderne tro på at det var ikke slik som Gud hadde sagt i 1. Mos. kp.1. Det var ikke fint lenger å tro på Bibelen – slik som man hadde gjort det gjennom århundrene, forteller historikeren Handeland. Bibelens autoritet var rokket i folket fra Jesus som Skaperen (Joh.1, 3 og Kol.1, 16.) – Han som det tales om gjennom hele GT. Tilliten til Han som den som kom igjen år 0 som den lidende Messias og gjenopprettet Adams syndefall, det som gjennomstrømmet hele skapningen med død og ødeleggelse og med evig fortapelse som følge - ble selvsagt borte. Og ”hvor blir det av Hans gjenkomst” gauler vantroen i dag. Og der hvor angrepet kommer skal soldatens lojalitet prøves – ikke alle andre steder – sier Luther.

 

Og ettersom vi voks i hovmod og fornuft avsatte vi stadig nye biter av Skriften om Syndefloden, undrene, profetiene, osv. Endog en prof. i teologi sier at man kan ikke vite hva Jesus har sagt p.g.a. de mange avskrifter. Dermed er han blitt agnostiker. Stakkars mann. Ja, det er ikke grenser for hva som rives i Skriftens lære i dag. Surdeigen – nedrivningen av Guds Ords autoritet fra 1. Mos. kp.1 er grunnskaden som ødela tilliten til at Gud talte sant, men få våger å si det høyt av fare for å bli ledd ut av det gode selskap som en blir regnet med i. Men det gjør da ingen ting. Kan de ikke bare le inntil latteren blir sittende fast i halsen – for Guds Ord er Sannhet! ”Vår formørkede forstand, kan jo ikke sannhet kjenne,-” er mer enn en hyggelig sang på Bedehuset en gild kveldstund.

 

La meg avslutte med noen ord av Øyvind Andersen der han taler om myndighetene i samfunnet: ”Den første er Guds ords myndighet. Den er all annen myndighet overordnet. Vi kan også tale om Bibelens autoritet.” Og et annet sted mener jeg å minnes at han slår fast at der Bibelen får være en slik autoritet, skjer det ikke noe galt. Men der man slipper ”surdeigen” til, blir man fort ført på avveier for tid og evighet. Derfor minnet Jesus igjen og igjen om å vokte oss for fariseernes og de skriftlærdes surdeig. Og mot avslutningen av sitt liv ville apostlene gjerne vite når Tempelet skulle rives. Jesu første Ord var: Se til at ingen fører dere vill – ikke en gang en tøddel av Skriften skulle gå under eller forandres. De som vågde seg på det, blir strøket i livets bok, sier Bibelen i de siste vers i Joh. Åp. kp. 22.