Ondskapen må forstås og stoppes i begge regimenter

 

 

Av Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no21.12.07

 

Tiden vi gjennomlever nå, minner meg historisk mye om førkrigstiden i 1939. Ronald Fangen forteller i boken i ”Nazistenes fengsel” om sin foredragsvirksomhet i Oslo. Et år talte han om Martin Luther for fulle hus. Neste år om nasjonalsosialismen som ny religionsdannelse – men med minimalt med folk. Tiden var så tung og dyster at det folk forlangte, var trøst i en mørk tid, de orket ikke å høre sannheten. Slik borgerligidylliserende, bortforklarende virkelighetsflukt finner du ikke i Bibelen – i dens klare og sterke realisme for tid og evighet. Det skal heller ikke vi drive med – for i det er det ikke noen hjelp verken for oss selv, vår familie eller landet vårt.

 

Sir Winston Churchill, var den vestlige sivilisasjons redningsmann. På kanten av undergangen reddet han mye av det som gjør livet verdt å leve. Han var totalt isolert og sjikanert i ca 10 år før han fikk rett og startet redningsaksjonen. Nærmere undergangen for nasjonalsosialismen, Guds- og jødehat - har den frie verden knapt vært. Nå har disse tankebygningene og åndskreftene fått makt igjen - ikke minst i Norge.

 

Churchill kom inn som marineminister, rustet for fullt og tok senere over som statsminister i fem harde og tunge krigsår. Så sparket det britiske folk han som takk for hjelpen. Riktignok skammet de seg og satte han inn igjen ved neste valg!

I 1914 hadde han også tidlig forstått hvilken vei det bar. Og mens folket reiste til kysten for å bade og kose seg – satt han lykkelig og fornøyd i ministeriet og rustet på harde livet – for han så hva som kom og var i posisjon til å få gjort noe med det. Er det ikke foreferdelig å være slik – sa han med sin barske humor. I 1917 ville han gå i land i Baltikum med 20 000 mann for å knuse marxismens revolusjon i Russland, men fikk ikke statsministeren med seg på det – til stor skade for oss alle. Fremsyntheten og realismen har alltid trange kår i denne verden – mens etterpåklokskapen er hver manns stolte eie.

 

Utviklingen må sees og forstås ut i fra et fast, sant og sikkert ståsted – en klippegrunn som Bibelen og Grunnloven er – uten å lukke øynene for fiendens angrep om det er aldri så dystre saker man må se i øynene. Og tingene må sees i sammenheng, i bredden og den historisk dybde. For det er intet nytt under solen. Gjør man det ikke – blir situasjonen bare verre. ”Et ankerfeste så sikkert og fast jeg vet, ankeret heter Guds kjærlighet.” Der er vår glede og trygghet som Guds barn – og så bør vi kunne vår historie slik at vi vet på hvilke veier Herren førte oss til frelse og folkelykke – og hvilke veier som fører oss til fortapelse og folkeundergang.

 

Man kan selvsagt fornekte at Den Norske Kirke nå er blitt en skjøgekirke som har falt fra Guds Ord og begir seg inn på en rekke avveier.

Man kan selvsagt fornekte at de fleste organisasjoner i sin fellesuttalelse ikke tar med bekjennelsen til hele Bibelen, også GT – om hvem Jesus sa at ikke en tøddel skulle forgå – og at den ”hele Skrift er innblest av Gud” og nyttig for tid og evighet.

Man kan selvsagt forsette å innbille seg at den norske stat er en kristen og god velferdsstat og fornekte dens tunge avvik fra Grunnloven og kristenretten, nedbygging av alle typer beredskap og servering av illusjoner om at vi ”har ingen fiender mer”, hvorpå man bygger ned matforsyning, og forsvaret mens russerne trafikkerer norske kysten med tunge bombefly, undervannsbåter og seiler sine største hangarskip i en øvelse mellom våre oljeinstallasjoner! Strutsetenkning kaller man slikt!

 

Som Churchill sa det da anslaget kom. Vi tillot mangt å skje som ikke burde ha fått skje.

Virkelighetsflukt og strutsepolitikk har aldri brakt redning til noen som helst – men bare mer ulykke. Da går vi fra situasjoner med ”lysets engler” som forfører flere og flere – og til slutt kommer han som en ”brølende løve” gjennom disse verdens herrer i dette mørket. Da må vi kjempe om vi våger eller ikke – om vi ikke har tenkt å melde oss inn i svikernes rekker – som en del gjorde og ble landssvikere. Men det kom en oppgjørets dag også for dem – som det vil komme for oss alle – om ikke før på dommens dag.

 

Da er det langt bedre og tryggere å la Herren ved den Hellige Ånd få tale realisme inn i våre hjerter så vi ser sant på oss selv og verden og finner vår styrke i gleden i Herren for alt Han har gjort for oss – og med Gudsfrykt og glede i Herren jager menneskefrykten på dør. Enkelt og aktuelt sagt: Frykt Gud - ikke Giske og hans intolerante, rødgrønne ideologier. Reis deg Guds menighet, løft hodene frimodig – natten er snart omme. Han kommer igjen!