Ola-buksa som opprørsignal

 

 

Av Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no – 25.07.07

 

For noen titalls år siden var det ytterst sjelden man så kvinner i mannsklær og omvendt. I tillegg var man tekkelig og ikke utfordrende kledd. I ungdomsopprørets fotspor er det blitt mer og mer vanlig – særlig at kvinner viser mer av kroppen og trekker i mannsklær for å bli likestilt og tiltrekkende. Langt inn i kristne kretser utvikler dette seg – slik at man sammen med verden mer eller mindre visker ut forskjellen mellom kjønnene. I tillegg fremheves de kvinnelige kroppsdeler på en høyst utilbørlig måte både ved de stramtsittende buksene og andre kroppsdeler som blottstilles. Før og delvis nå har man korte, korte skjørter som gikk langt opp på lårene – samt bikinimoter o.a. som stilte det meste på utstilling som burde være forbeholdt ens ektefelle. Vi skal se litt på disse kulturfenomener i lys av kristne tenkere og en verdslig forfatter som ser dypt i kulturelle sammenhenger.

 

Det er selvfølgelig upassende å snakke høyt om slike ting – dessuten har man en rekke forklaringer evt. bortforklaringer for hvorfor man bruker slike klesmoter. Det er varmt og godt med bukser, men tydeligvis ikke varmt nok. At man for å bli varm nok bl.a. kan bruke stillongs under skjørt blåser man av. Dessuten viser en svensk doktorgradundersøkelse at man vil redusere underlivsinfeksjoner betydelig ved å kle seg varmt og skikkelig. Så er det dette med at motene er nette og vakre, og det er vesentlig for å bli sosialt akseptert og lagt merke til, osv. osv. Og det skjønne og stilige har selvsagt sin plass i menneskelivet, men det har lite med moter å gjøre og er ikke det vi snakker om her.

Og kommer man inn på de moralske sidene av klesmotene – skifter stemningen raskt over til en kvassere tone om at man er gammeldags og fordømmende og det som verre er.

 

Vi har tidligere sitert den verdslige forfatteren Odd Eidem om klesmoter og repeterer det gjerne fra en artikkel i Aftenposten 17. sep. 1982:

”Man kan ikke skille mellom klesmoter, meningsmoter og andre moter. Det hele henger sammen. Det finnes i norsk kulturhistorie et berømt verk som heter ”Slektsleddet av 1814” skrevet av kunsthistorikeren Carl Schnitler. Det går ut på å vise at hver eneste ting i det slektsleddet har overensstemmelser: klesmoter, utseendet på en teskje, politisk tenkning osv. Dette igjen var bestemt av tidens stilidealer. Alt sammen utviklet seg av noe jeg vil kalle tidsånden.

Lengre ute skriver han om de kollektive tankebaner og viser oss hvordan sterke ideologier som darwinisme og marxisme var ”moteskapende i det de gikk helt til grunnplanet av tilværelsen. Proletarmotene som kom svang i tenkningen, kom også til uttrykk i klærne”. Og han fortsetter: ”Den danske kunsthistorikeren Rudolf Broby Johansen har påstått følgende: Når motene i kvinnenes verden går mot det ekstremt feminine og i mennenes verden mot det ekstremt maskuline, da kan du være sikker på at det i det politiske liv er krigsrykter. Hvis det dessuten er kjønnsforvirring i klesdrakten, er dette et tegn på åndelig forvirring. Han sier avslutningsvis at ”Slike ting lar seg bare registrere, ikke forklare.” Det er da merkelig at en verdslig forfatter skriver innsiktsfulle ting om saken, mens en møter latterligjøring og til dels sinne om en snakker høyt om det i kristne sammenhenger! Man må jo kunne drøfte saken gjennom med argumenter og i ro – i allefall om en vil søke sannheten?

 

I møte med det stadig tiltagende syn av de blå dongeri-ender også på søndag og i menighetssamlinger slo det meg at den kjente kristne filosofen Francis A. Schaeffer hadde behandlet temaet på en innsiktsfull måte i sin siste bok: ”Skjebnetime”. Og ved litt gjennomblading finner en det på s. 78 under ”OLAbukse-mentaliteten.” Her omtaler han forandringen i kulturene våre gjennom tilpasning – fordi bl.a. man mener at ”en kristen bare burde være opptatt med å lede andre mennesker til Kristus og så leve et svært privatisert kristenliv. På den måte ble den destruktive, omkringliggende kulturen og samfunnsutviklingen ikke konfrontert i det hele tatt.” Han taler om tilpasning til ”tidsånden” og fortsetter: ”Dette minner meg om unge mennesker som vi har arbeidet med ved Berkley (Opprørsuniversitet i California, red. anm.) og andre universiteter, inklusive enkelte kristne universiteter, og om de menneskene som kom til L`Abri i stort antall på 60-tallet. De var opprørere. Og de visste at de var det, for de hadde på seg opprørets merke: utgåtte olabukser. Men de så ikke ut til å være klar over at olabukser faktisk var et merke på tilpasning, at faktisk alle mennesker etter hvert gikk i dem.” (uth. av f.) Det er letteste veien og med små antydninger signalisere til verden at man tilpasser seg den – i stedet for å gå i konfrontasjon med hedenskapet for det koster!

 

Hva tidligere kristne ville si til slikt, kan man jo lese i ”Sannhet til Gudsfryktighet” av biskop Erik Pontoppidan, spørsmål nr. 214 og utover kaster bibelsk lys inn over saken.

”Alle ytre tegn som åpenbarer et ublu hjerte. Det kan være øynenes og ansiktets miner, legemets uanstendige blottelse, uanstendig klesdrakt, lettferdig kyssen, dans, springen og lignende.”  (uth.av f.) Les videre selv og kikk etter i Jakob 1,14-15, 1. Kor. 6,15-18 og Matt. 5,8.

 

Når man etter hvert kjenner vår menneskelige natur – som Jesus selv sier er ”ond” og som det bl.a. daglig demonstreres i media etc. - skjønner man kanskje mer av muslimenes kleskultur for kvinnene – og jødenes krav til manns og kvinneseter i synagogene, noe vi også hadde i våre kirker i Norge før da vi bygde landet. Men den kristne kulturen som ble styrt innenfra i hjertenes tilslutning til en rett ”frihet og orden” fra det indre til det ytre – den ga en styrke til vår kultur som bygde landet i mer enn 200 år. Nå går det nedfor bakke fort. Kristenretten og kristen livsstil rives i økende tempo og perversitetene griner imot oss.

 

Man rører ved sterke livskrefter i det man snakker om her. Job visste det når han uttalte at han hadde avtalt med sine øyne å ikke se på en jomfru. I Davids fall ser vi hva det kan føre til når han får øye på en naken Batseba, noe som endte med en tragedie. Kun Guds utrakte hånd ved profeten Natan reddet han, men konsekvensene måtte han bære i livet på mange måter. Også vår kultur utvikler seg med raske steg mot et fullstendig moralsk kollaps som vi bl.a. hører det i nyhetene fra Oslo i disse dager med prostitusjon på åpen gate uten at myndighetene griper inn. Vi har homoparader i Oslos gater hvor man blotter seg, mens forkynnere av Guds Ord blir arrestert. Slutten på dette kan vi lese om i Lots opplevelser i Sodoma og Gomorra. Det finnes sammenhenger her som vi som kristne må gå imot, fra den lille antydning av tilpasning til de grøvre sammenhenger, og være det salt i verden som Herren vil vi skal være i tanker, ord og gjerninger til Han kommer igjen.