Norges fredsarbeid uten Fredsfyrsten

 

 

Av Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no – 19.09.07

 

Norge har lenge og på flere måter arbeidet for å bli den store fredsskaper i verden. På bakgrunn av Norges fredelige frigjøring i 1905, Nobels fredspris – som gir navn og prestisje – og våre store oljerikdommer, og den tillit norsk misjon har skapt ute – tar vi mål av oss til å bli den store fredsskaper i verden. Men de som nå vil skape fred bringer et annet budskap en tidligere - og utviklingen går dermed i stikk motsatt retning.

 

I strak motsetning til våre forfedre som virkelig skapte fred fra innerste hjerteliv til de internasjonale sammenhenger – skaper disse ufred så stor at de blir fiender og blir kastet ut av de mest fredstrengende områder som Israel og Afrikas Horn. Det henger nemlig sammen å ha den rette basis og fredsskapende evne.

Jeg husker en kommentar for mange år siden om noen radikalere som skulle ut å demonstrere mot våpen, krig og for fred i verden, men hjemme sloss de som hund og katt med ektefellen og naboene! Skilsmissene florerte i de kretser. Ikke så ulikt dagens Blitzere og andre radikale ”fredsskapere.”

 

Nå skriver Aftenposten nett den 14.9.07 om ”Utstøtt norsk fredsdiplomati” og fortsetter:

”Norges ivrige arbeid for fred og forsoning har utløst vrede i Etiopia og Israel. Det var jo ikke meningen. Kan det kanskje være noe galt med vårt fredsdiplomati?” spør Morten Fyn. De påpeker at ”Knapt noe vestlig land plasserte seg så nært inn til Hamas som Norge gjorde” og viser et bilde av statssek. Raymond Johansen i møte med Hamaslederen. Holst m.fl.s fredsplan for Israel/araberne blir kalt Oslo-krigen der nede! De kunne også godt nevnt Solheims innsats på Sri Lanka som ikke er kommet særlig bedre ut. Og man er involvert i en rekke andre land – med dårlig resultat – selv om det kan vises til enkelte lyspunkter. 

 

Man kunne også nevnt radikalernes ensidige verdensbilde hvor radikalere og andre totalitære folk får full oppbakking, mens bl.a. kristne grupperinger – om de maltrakteres aldri så ille – knapt er verd deres oppmerksomhet. Man kan bare nevne Darfur med 2 millioner drepte og 5 millioner flyktninger for muslimsk vold, så ser en hvor deres hjerte og preferanse ligger. Det avsløres enda bedre i deres forhold til Israel og araberstatene. (Se siste nr. av NIS-Info)

 

Utenriksminister Støre blir intervjuet i Aft. nett 15.9.07 på bakgrunn av forrige oppslag. Støre prøver på sin vanlige elegante måte å snakke seg bort i fra de realitetene som nå strømmer på ved bl.a. avslutningsvis å si følgende: ”Tenk om alle rike land som lever i fred vente seg innover for å dyrke sin egen trygghet, da ville denne verden bli enda mer utrygg” Saken er ikke om man skal eller skal gjøre en innsats for freden i verden, men saken dreier seg om hvordan arbeider man, hvordan vil man skape fred der ufred råder? Det er saken!

 

Da Norge opparbeidet seg et renomè som fredsskapere i verden – var det i betydelig grad kristne menn som gikk i spissen i samfunn og ute i verden som misjonærer. Vi nevner navn fra Hans Nielsen Hauge, Ole Gabriel Ueland og frem til Jørgen Løvland som nok var hovedarkitekten for de vellykte forhandlingene i Karlstad i 1905. Det ser vi av hans korreks til Michelsen som ville rane ære fra Gud for freden i Karlstad. Da sier Løvland til han: ”Eg skal seie deg det eg farr at det var ikkje me karane i Karlstad, men dei truandes bøner som redda Norge i 1905.” Og i tillegg var det mange mektige forkynnere som la tidsånden til rette med store vekkelser slik at endog verdslige folk måtte innrømme at her hadde Gud handlet for oss. (Se tidligere artikkel) Gud er den samme i dag!

Ute i verden var det misjonærer som reiste til de mange land for lang tids opphold blant folkene og gjorde et betydelig byggende fredsarbeid blant dem – og sådde fredens budskap til vekkelse og nytt liv. De gjorde det med betydelige store og personlige offer. Fremdeles arbeides det i Etiopia og mange andre land med små ressurser.

 

Etter de store vekkelsene over Norden fra 1800 og oppover – ble dette krigsherjede Norden omskapt til ”det fredelige hjørne av Europa.”

Felles for dem alle var at de hadde opplevd Fredsfyrstens gjerning i sitt eget hjerte og brakt dette fredens budskap til verdens ende.

Revolusjonens barn – opprørets barn – er livredd for at offentlige midler skal brukes i misjonenes fredsarbeid og driver en stadig jakt på ”misbruk” av statens midler til evangelisering! Mens statens eget u-hjelps og fredsarbeid er et langt på vei resultatløst pengesløseri av dimensjoner. Bare tenk på milliardene som gikk i lomma på Arafat – verdensterrorismens og flykapringens far. Deres støtte til totalitære regimer ellers i Afrika er heller ikke det store og fundamentale fredsskapende arbeid.

 

Revolusjonens barn i Frankrike i 1789 hadde slagordet som enhver sosialist priser den dag i dag: Frihet, likhet og brorskap. Men dette var et tjuveri fra kirken og en perversjon - for i kirken lød det: Frihet i sjelen, likhet for Gud og brorskap mellom mennesker, og det er noe helt annet. Med en pervertert basis i sitt arbeid som utelukker Gud – Fredsfyrsten - blir det ikke fred – men ufred og krig på krig av.