Norges Grunneierforening,

Avdeling Agder

 

 

Referat fra møte med Stortingsrepresentantene fra Aust- og Vest-Agder

i Sørlandets Travpark 16. oktober 2007 

 

Tilstede:

Stortingsrepresentantene

Aust Agder: Torbjørn Andersen, Åse Gunhild Woie Duesund, Inger Haldis Løite og Freddy de Ruiter

Vest Agder: Dagrun Eriksen, Petter Skovholt Gitmark, Anne Margrethe Larsen, Åse M. Schmidt og Henning Skumsvoll

 

Norges Grunneier forening, Avdeling Agder

Marianne Dovland, Evje. Jørgen Høgetveit, Evje. Anders Løvland, Froland. Bjørn Skinnarland, Vinje (Representant fra Avdeling Telemark). Arild Sæther, Kristiansand. Svein Roald Tengesdal, Bjerkreim (Representant fra Avdeling Rogaland). Jørund Try, Søgne (Representant fra Kystgrunneierlaget).

 

Stortingsrepresentant Åse Gunhild Duesund ønsket velkommen og gav ordet til Anders Løvland, leder for Norges Grunneierforening, Avd. Agder.

 

Innledning v/ Anders Løvland

På vegne av Norges Grunneierforening, avd. Agder ønsker jeg forsamlingen velkommen. En spesiell takk til våre stortingsrepresentanter som tar seg tid til å høre våre meninger.

Også velkommen til våre nabofylker – Rogaland og Telemark som har dannet sine grunneierforeninger, og flere fylker er i gang.

Dette møtet er egentlig 30 år forsinket. Fra 1970 og framover har grunneiere i bygd og by fått oppleve statens overgrep mot deres Grunnlovsfestede private eiendomsrett. Noen eksempler: Skogvern, jakt og fiske, rovdyr, vassdrag, nasjonalparker, kulturminner, strandsone, tomtefeste, fortetning m. m.

Vi eldre er kjent med landets tilstand før 1970. Da hersket de fred og fordragelighet i samfunnet. Grunnloven var vår veiviser, respektert av alle, og uten fri fantasi om dens tolkning. Iflg. Gr. § 75 tilkommer det Storthinget: ”at give og opphæve love”. I dag ser vi lovmakere fra forskjellige underliggende organ.

Dagens tema er således: Hvor er det blitt av Grunnloven?

Møteleder er vår nestleder, professor på Universitetet i Agder, Arild Sæther. Han har rutine når det gjelder å takle varierte meninger.

 

Arild Sæther

Jeg har blitt bedt om å være møteleder. Som vi alle vet har vi liten tid jeg blir derfor nødt til å være streng slik at alle får ordet.

 

Jørgen Høgetveit, sivilagr. Evje
Stortingsrepresentanter og lydhøre forsamling.


Siden jeg bare har noen minutter på dette innlegget, retter jeg fokus på det mest fundamentale i forvaltningen av norsk natur - inklusive skog og rovdyr, men det har også gyldighet for en rekke andre naturressurser hvor eieren mer eller mindre fratas forvaltningsretten over eiendommen sin.

Fra historisk tid var Norge et eksempel på maktfordeling, frihet og den frie bonde som satt som selveier på garden og væpnet alt etter gardens størrelse. Norge er et bondedemokrati i flg. Berge Furre. Retten var også ordnet slik at liv og eiendom var sikret for han. Dette i strak motsetning til hva vi fant på Kontinentet med feudalstyre. Eiendomsrett og forvaltningsrett var og er en fundamental forutsetning for uavhengighet og maktfordeling. Det er igjen en grunnleggende forutsetning for et fritt og folkestyrt samfunn og en god produksjon. Ikke noe folkevalgt organ har fått fullmakt av folket i frie valg - for å ta makten fra dem igjen. Grunnloven er vårt felles rettsfundament for vår felles frihet og orden.

(Dette var i ferd med å gå tapt da Europa med sin katolisisme vant innpass i Norge fra ca. år 1100, og vår frihet og selvstyre gikk tapt rundt 1350. Etter det gikk det nedover med Norge og våre ressurser kom på fremmede hender - inntil protestantismen fikk fotfeste i Det dansk-norske rike i 1537, og det fikk senere konsekvenser for eiendomsrett og forvaltningsrett fram mot 1814 og Grunnloven da de grunnleggende skaper- og naturrettslige prinsipper igjen fant vei inn i Norges rett. Det ga oss et fritt og velordnet samfunn med armslag for de skapende og bærekraftige krefter i folket.) Mye av vår gamle rett var gjenreist i 1814. Ikke minst Agder og Rogaland har en arv å ivareta etter nasjonsbyggere som Ole Gabriel Ueland (han med Bibel og Grunnlov) og fram til velkjente Jørgen Løvland.

Med mye av den lovgivning som nå skjer - undergraves denne historiske og dyrt ervervede arv - og den rettsstat som nå sakte gror fram - fratas individet dets eiendomsrett og forvaltningsrett over egen eiendom og livsgrunnlag og dermed lyst og innsatsvilje.

Et viktig område dette skjer på er: Rovdyrene som har fått noe bortimot et frislipp - endatil imot Stortingets vedtak som vi mener å ha opplevd det i Aust-Agder - vil som prof. Nedkvitne sa det i 1991 - komme til å fordrive bonden og hans beitedyr fra 50% av Norges beste beiter. Tragisk er det også at når utmarksbeitinga reduseres, gror utmarka igjen og en rekke rødlistearter i mangfoldet går tapt.(Ingløg) Ser man sammenhengene og vet man hva man gjør? Som et eks. kan nevnes at i Hornnes Vesthei slapp 26 bønder sauen for få år siden. Nå er det 3 bønder igjen.

Norge består av ca. 97 % utmark som bare kan høstes av beitedyr og skape mat og bærekraft via drøvtyggervomma. Arealer og fotosyntesen i samspill med god forvaltning av tusenvis av småbønder med sin eiendomsrett har tjent vårt folk godt fra uminnelige tider - og vil gjøre det fortsatt om de bare får den rette frihet og orden til å gjøre det.

(Jeg minner også om at Norge er et småbruksland og kan ikke bli noe annet, på grunn av geografien. Et sentralistisk og effektivt jordbruk basert på stordriftens fordeler ligger det ikke til rette for i Norge om man vil ha en optimal forvaltning og ren og god mat og råstoffer. )

Dette burde være helt sentralt for vårt folk i en tid med store underskudd av mjølk og kjøtt i Norge - og en naturressurs-ødeleggelse som gir store underskudd på det meste av realverdier av mat og råstoffer (ikke penger) og en rasende prisoppgang ute i verden.

Tidligere fylkeslandbrukssjef og statsråd Trygve Haugeland i Bortenreg. ga oss Norges første ressursmelding allerede i sekstiåra. Begge understreket at det kunne bli skjebnesvangert for Norge om vi ikke hadde oversikt over naturressursene og en god forvaltning for å skaffe mat og råstoffer. Ap gjorde planen deres om fra et Naturressursdep. til et Miljødep.

Om vi har penger, er det langt fra sikkert at det blir forsyninger å få i fremtiden.
Etter våre observasjoner og mening så er den naturforvaltningen man har drevet på med ved lovgivningen gjennom flere titalls år nå - i ferd med å knekke grunnleggende retts- og maktfordelingsprinsipper i vårt folkestyrte rettssamfunn og dermed også den nødvendige bondestand og deres produksjon.

Dette kan ikke fortsette på denne måten om vi skal bestå som en selvstyrt og god nasjon for - ikke bare bøndene - men også resten av folket. Vi er fundamentalt avhengige av bonden som god naturforvalter og vil bli det i økende grad, men da må han også bys den gode frihet og orden som vår Grunnlov gir oss. Bonden må få armslag, sikkerhet og støtte. Man må ikke fortsette med en lovgivning som innskrenker hans eiendoms- og forvaltningsrett slik at han til slutt gir opp - som vi har mange eksempler på. Nok et eks.: I hele Setesdal er det kun 30 melkebønder igjen. Vi snakker om grunnfjellet i matproduksjonen på bygdene.

Fredning av store skogområder er et annet viktig eks. på det jeg prøver å fokusere på her hvor bonden mister sin rett. Norske skoger i dag - på tross av en del feilforvaltning - er et lysende eksempel på bondens og skogfolkenes utmerkede forvaltning av norske skoger. Den stående skogmasse er økt med mellom 50% og 70% siden ca 1920 og setter Norge i en unik posisjon m.h.p. CO2 problematikken, flom, erosjon etc. Dette var gjort av bønder og fagfolk lenge før politikerne kom på banen med all sin fredning. Det finnes ansvar og klarsyn i folket bare de blir vist tillit og får frihet og rett. Vi har noe å verne i Norge fordi det har vært en god forvaltning. Utlandet begynner også å peke på våre store og grønne norske skoger som et godt eks i disse tider.

Vår gamle rett av god frihet og orden må gjenreises med Grunnloven i bunnen mens vi har penger og tid.

Jeg har ikke gått konkret inn på en rekke lover og regler som griper inn i eiendoms- og forvaltningsretten, et område som jeg har fulgt i over 30 år som en sentral aktør på grasrota i forvaltning og politikk og av og til litt mer sentralt. (Feilforvaltning som jeg har sett i Tanzania, Etiopia og Mali skremmer).

Til slutt: Jeg har et lite hefte som jeg deler ut etterpå som viser en del av det som har skjedd innen lovgivningen på dette området - og som man nå må gjøre noe med - inklusive å få Norge tilbake til sin selvstendighet i lovgivning og rettshåndhevelse som Grunnloven pålegger dere og oss.

Et meget godt innlegg av forstkandidat Wilhelm Eldsrud er også utlagt samt noen flere småbrosjyrer som jeg håper dere vil ta med dere til videre studium.
Takk for oppmerksomheten.

 

Svein Roald Tengesdal, Gårdbruker Bjerkreim

Elvevern, og den globale turistindustris overtakelse av Norges natur/kulturverdier.
Eksempler:

Elvevern
Bjerkreim er en av Norges mest veldrevne og velstelte landbrukskommuner, hvor optimisme og fremtidstro har styrt utviklingen.

Ting har forandret seg de fem siste årene. Ein bitter og opprivende vernekamp i forkant av det tragiske vassdragsvernet som stortinget vedtok 18/02/05. Lokaldemokratiet og grunn/elveeierne led et sviende nederlag.

Hva har skjedd etter denne dato? Fint lite, er vel rette ordet. Når kommunen behandler saker som angår areal disponering og næringsutvikling kommer fylkesmannen (miljøavd) med innsigelser/protester. Elvevern, status som nasjonalt laksevassdrag og vakre landskap blir brukt mot grunn/elveeiere og kommune for det, det er verdt. Lite blir realisert, og frustrasjonen sprer seg.

Grunneiere, som har søkt om å få nytte sine fallretter for å styrke næringsgrunnlaget og slik kunne opprettholde driften på sine gårdsbruk har fått blankt avslag på sin konsesjonssøknad. Prosjektet vil bli på ca 2MW, mao godt under de 3 MW som er tillat i vassdraget, forventet årsproduksjon vil bidra med 20-25% av bygdas El-forbruk.
Etter ”purring” fra Norges grunneierforening avd. Rogaland, skal nå Bjerkreims ordfører til Oslo for å tale bygdas og grunneierens sak før anken blir behandlet. Dersom dette utbyggingsprosjektet blir stoppet av NVE, vil det bli helt umulig å få realisert andre prosjekt opp mot 3MW. Stortingets vedtak sier opp til 3MW, men i virkeligheten blir dette neppe realistiskt å få gjennomført i Bjerkreimsvassdraget, dersom embetsverket’s handtering/vurdering av denne konsesjonssøknaden blir gjeldende praksis.
            Det som ordfører og grunneiere spør om er:

Er et stortingsvedtak bestemmende, eller kan embetsverk sette seg ut over stortingsvedtak i ettertid, uten at det får konsekvenser for andre enn grunneiere og lokalsamfunn?
Hvor er det blitt av grunneiernes rett til å nytte sine ressurser for å skaffe seg et levebrød, ein kan ikkje leve av å være til ”pynt”, og beskuelse for turistene. Bonden får sin selvrespekt og integritet ødelagt. Når makt utøves og følelsen av at egen rettsikkerhet blir krenket, da forsvinner også respekt og tillit. Den ene bonden etter den andre, forsøker nå å enten leie, eller selge bort jord og ressursers. Vi er blitt fratatt muligheten til å fortsatt kunne ta vare på/holde i hevd det som mange generasjoner før oss har skapt, og vernet om.
            Når landbruket avvikler, gror kultur/jordbrukslandskapet igjen. Det geologiske mangfold blir forringet, Landskapsbildet blir totalt forandret. Tapet av Biologisk mangfold kan nærme seg 50% (Norderhaug/IGNLØK), friluftslivets opplevelse av naturen blir sterkt forringet. Kulturmiljøet blir også fattigere dersom landbruket (som kulturbærer) forsvinner. Understrekningene var hva staten, de såkalte Natur, Miljø og friluftsorg, grunneierne og lokalsamfunnet var enige om å ta vare på, uenigheten dreide seg bare om hvordan det skulle gjøres, og av hvem.

Når tid skal Stortinget (”det norske folk”) se at dagens vernepolitikk resulterer i at vi sager av den greina som våre etterkommere skal sitte på? Hva er det vi gjør med grunneiernes og Norges ressursgrunnlag og realverdier, er vi i ferd med å gi de bort?

Global turistindustri, ulv i fåreklær?

Turisme interessenter har nå kastet sine øyne på eit ca 1000 km² stort område som omfatter hele eller deler av 5 kommuner i Sør Rogaland pluss deler av Flekkefjord, vest agder. Området blir benevnt som Magma Geopark.

Prosjektet baserer seg på at det skal bygges info/opplevelses sentre i hver kommune, geolokaliteter (severdigheter), anlegging av stier, og skilting osv (full finansiert av det offentlige). Hva dette prosjektet vil koste det offentlige er helt i ”det blå”, men ein del 10talls millioner vil det fort bli. Det hevdes at kunnskap om området blir tilgjengelig også i undervisningsøyemed, naturopplevelser/aktiviteter vil gi bedre folkehelse osv. Litt rart egentlig da dette er tilgjengelig allerede i dag dersom ein ønsker det.
            Konsekvensene for grunneierne gir grunn til uro!

Eit område er omregulert fra eit planlagt Motorsport senter (som det allerede er blitt brukt mange skattekroner på) til ”viktig geolokalitet” Magma Geopark (MGP). Grunneiere ser ut til å måtte avstå foruroligende mange områder til friluftsformål. Leder av Stavanger turistforening (som er involvert i Magma prosjektet) hevder at friluftsliv og turisme er en side av samme sak. Grunneierne er ikke berettiget betaling selv om turistnæringen bruker deres eiendommer til å drive med sin næring. Dette er mulig ved å bruke allemannsretten i et utvidet begrep. Magmas prosjektledelse bekrefter også at friluftsområder skal brukes som geolokaliteter. Slik fester den globale geoturismen sitt grep om det som var grunneieres eiendom og ressurs. Magma er tenkt å bli ein av ca 500 globale geoparker under UNESCO’s beskyttelse. Verdiskapningen fra markedsføringen og salg vil da gå for seg i det globale nettverkets regi.

Næringssjefen i Dalane skriver: ”31. Aug 05, skrev Innovasjon Norge under avtale med National Geographics Center for Sustainable Destinations (les: Internasjonal turistindustri).
Der forplikter en seg fra norsk side til å drive reiselivsvirksomheten i tråd med de prinsippene som kalles geoturisme. Dette er i tråd med Nærings- og handels departementets ”handlingsplan for reiselivsnæringene”, underskrevet av Børge Brende
12. Juli 05. Innovasjon Norges avtale får betydning for hvilke søknader som blir prioritert når bedrifter søker om støtte til reiselivsrelaterte etableringer (geoturisme, betyr å bygge ut reiselivsnæringen på naturen og kulturens remisser)”.

Innovasjon Norges støtte ordninger blir her brukt til å sikre at reiselivs relaterte bedrifter skal følge prinsippene for geoturisme (mao. Innordne seg og tjene geoturismen). ”Vil du ikke, så skal du”, dette minner om metoder som mafiaen er kjent for! Vi skal heller ikke glemme at det er den kapitalsterke og mektige internasjonale turistindustri som vi har med å gjøre. At Norge, overfor slike krefter tørr å forplikte seg til at norsk reiseliv skal være i tråd med dei krav og prinsipper som globale geoturisme (i dette tilfellet) skal drives etter, kan vise seg både farlig og ødeleggende for vår natur og kultur. Prinsippene og kravene for geoturisme er nedfelt i det internasjonale geoturisme charter som kommune politikerene må godta, dersom de ønsker denne turistbaserte nærings-utviklingen. Charter er basert på den samme tankegang som skal ta vare på UNESCO’s verdensarv, mao. har turistindustrien fått kommunene til å godta et regelrett verneregime. Den globale turistindustri har låst sitt grep, og styrer slik utviklingen, og bruken av våre naturområder/ressurser til egen nytte.

Landbruket og gruneierne får båndlagt ressursgrunnlaget, og vil bli detalj diktert av embetsverket som vil se til at charteret blir fulgt. (DN og SNO er nevnt som offentlige sammarbeidsorg.)
Konsekvensen blir at landbruket stille og rolig avvikles med dei tidligere beskrevne følgene som resultat. Det verste er at naturen og fotosyntesens overskudd ikke lenger vil bli høstet til nytte for mennesket (våre etterkommere). Hvordan er det mulig at et Dep. og statsråd kan arrangere og inngå avtaler som åpner for at globale nærings interesser kan få fattet vedtak helt ned på kommunenivå som vil føre til at grunneierne får sine eiendommer og ressurser, båndlagt og konfiskert, fordi det i stedet skal tjene og berike globale turisme foretak? Er det bare globale foretningsinteresser som ser verdien av Norges naturressurser og realverdier i dag? Er ikke dette Natur og Kultur Imperialisme?
Det er ingen tvil om at det går den veien høna sparker, med den private eiendomsretten. (og vårt ressursgrunnlag) Nå må vi be om at Stortinget ser nødvendigheten av å snu på høna. Det er våre etterkommeres nærings/livsgrunnlag vi spiller hasard med i dag og det har vi ikke lov til å gjøre. Vi har bare Norges ressurser og realverdier på lån og det er vår plikt å se til at vi kan levere disse videre til fortsatt nytte for våre etterkommere. Mao. inntakt og i bedre stand en da vi overtok de.

 

Marianne Dovland, Næringsdrivende Evje

En liten historie fra en vanlig innbygger, hvordan vi blir tatt vare på av det offentlige Norge.

Overtok en liten gård på slutten av 50 tallet. Kjempekoselig å skulle få lov til å forvalte en eiendom for å kunne overlevere den i god stand til neste generasjon.

Men så gikk det 10 år, i 1968 hadde kommunen bruk for noen tomter, og de tok 17 mål, ikke så mye, men for min far var det bekymringsfullt. Men han måtte gi det fra seg under frivillig tvang. (trussel om ekspropriasjon var jo overhengende)

10 nye år går- i 1978 hadde televerket v/ staten, et stort behov for eiendom, og atter en gang var vår eiendom i søkelyset. 45 mål skulle taes, og prisen ble forhandlet frem til 400 tusen+ 120 tusen i ulempeserstatning, men den gang ei! Da kom kommunen og blandet seg og ville ikke godta at prisen ble satt så høyt. 160 tusen måtte være nok. Ellers ville det bidra til å ødelegge prisnivået på Sørlandet.

Prisen ble altså redusert til 1/3 del av det som var avtalt mellom selger og kjøper, og vi ble frarøvet store verdier bare med et pennestrøk.

Er det dette vi står for i Norge?

            Så trodde vi at nå skulle vi beholde resten, men så kom 1991, og E-18 skulle utvides, og igjen ble litt av eiendommen gitt bort under frivillig tvang.

            Og nå går det mot tusenårsskifte, og da gjør kommunen et lurt lite trekk, de legger ut området til LNF området, uten at eierne blir kontaktet. En annonse i avisen må jo holde, vi satser på at disse to gamle menneskene ikke registrerer dette, for vi reduserer jo markedsverdien betraktelig på eiendommen, tenker muligens kommunen

Og mine foreldre leste ikke avisen den dagen, så gården ble nå et LNF område, uten at det kostet kommunen en krone, og vi hadde nå ikke lov til å nærmest snu en stein.

            Og nå kommer siste kapitel i den lille historien. Kommunen har nå bruk for båtplasser, det er jo så mange som MÅ ha båt når de bor på Sørlandet. For 4. gang skal nå den samme private personen være med å bidra til det offentlige, men nå for å dekke andres privatpersoners luksusbehov( for det er vel det en kan kalle båt og sjøliv)

 

I 2006 tar igjen kommunen 6 mål som da ligger i et LNF område til marina. Der hvor vi ikke har noen mulighet til å snu på en stein, skal nå kommunen skyte bort odder, og fylle opp til kai anlegg, for at andre skal få nyte sitt sjøliv.

Hvor mye skal en privatperson bidra med til det offentlige?

Vi har nå satt et endelig punktum for hele historien, min mor orket ikke lenger å se at livsverket deres ble spist opp fra en kant, og vi har solgt.

Ikke til den prisen vi hadde håpet, for kommunen har jo låst alle muligheter for utnyttelse av verdiene så lenge de har vernet området, og da er der heller ikke så mange interessenter. Så nå har kommunen fått kjøpt hele området for en billig penge. Så ringen er på mange måter sluttet. Det offentlige har tatt fra en kant, og har nå slukt hele eiendommen.

            Er det slik det offentlige skal kunne forvalte privatmanns eiendom?

Dette minner meg vel mer om myndighetene i land vi overhodet ikke ønsker å sammenlikne oss med. Og hvis dere tror at denne saken er unik, så tar dere veldig feil. Min familie er dessverre ikke alene.

Politikere klager over manglende tillitt i folket, kan det være selvforskyldt?

            Jeg har et ord som beskriver oppførselen fra det offentlige i denne saken: TJUVERI

 

Jørund Try, Gårdbruker, Søgne

Landskapsvernområde Oksøy-Ryvingen - Medvirkning fra kommune og grunneiere i planprosessen.

I rundskriv T 3/99 utarbeidet av Miljøverndepartementet legges det stor vekt på lokal medvirkning i planprosessen av landskapsvernområder. Det framgår bl.a.at en avgjørende forutsetning for at vi skal nå målsettingene i miljøpolitikken er at lokale interesser og lokale regionalpolitiske organer sikres reell medvirkning i de prosesser som skal lede fram til vedtaket.

            Av Ot. Prop 30 (1995- 96) framgår: ” Målsettingen er å sikre lokalt engasjement og deltakelse og et godt samarbeid med alle berørte gjennom hele verneprosessen” Likeledes står det følgende: ” Det er regjeringens målsetting å styrke den lokale regionale medvirkning i planleggingen og motvirke fremmedgjøring overfor arbeidet”.

            Men hvordan praktiseres nå disse i utgangspunktet positive målsettinger? Alle berørte kommuner Kristiansand, Søgne og Mandal gikk mot verneforslaget med fra ca 2/3 til ca 3/ 4 flertall. Til dels gikk kommunene enstemmig imot deler av forslaget. I begrunnelsene framkom at det allerede var tilstrekkelige virkemidler for å ivareta et tilstrekkelig vern av disse områder. Kommunenes merknader og motstand ble i det alt vesentlige oversett av miljøvernmyndighetene.

            Grunneierne gikk klart imot forslaget og hadde under prosessen en rekke endringsforslag som ble oversett av miljøvernmyndighetene. Flere ganger oppfattet vi det som vi delvis hadde fått noe medhold for våre synspunkter for så på et senere tidspunkt å konstatere at det ikke var riktig da utkastet var omskrevet og endret. Vi anmodet så om at våre merknader måtte følge saken i den videre behandling. Dette ble imidlertid avvist.

 Kun miljøvernmyndighetene forslag til verneplan skulle videresendes, men med de merknader at grunneierne hadde deltatt i planprosessen. Det er ikke nevnt at grunneierne har vært sterkt imot forslaget til vern og kommet med en rekke endringsforslag som ikke er blitt tatt hensyn til.

Så ble forslaget sendt på høring, men det var i stor grad til miljørelaterte organisasjoner, tildels små og forholdsvis ubetydelig, hvor en i stor utstrekning på forhand kunne forutse konklusjonene.

            Videre sakshandtering i Direktoratet for naturforvaltning og Miljøvern-departementet var i det vesentlige ”sandpåstrøing” av tidligere forslag fra Fylkes-mannens miljøvernavdeling.

            Fine ord og forutsetning fra overordnede organ og da bl.a. regjering og proposisjoner vedtatt i Stortinget om bred medvirkning i planprosessene synes å ha hatt liten realitet i praksis i verneprosessenen. Årsakene til dette kan være mange. Jeg vil peke på noen slike sannsynlige årsaker.

Miljøvernmyndighetene representerer sterke sektorinteresser, hvor det er delegert stor myndighet. De ansatte i etaten har en relativt lik profesjonell bakgrunn som utvikles og styrkes i det miljø de arbeider. Det fører til at de tenker og vektlegger forholdsvis likt i samsvar med deres profesjonelle utgangspunkt. De vide samfunnsperspektiv som burde være sentrale i deres arbeide blir da mer perifere. Gjennom retningslinjer og organisasjonsopplegg er de gitt stor og relativt overordnet myndighet. Det fører også til at de ikke trenger å ta særlig hensyn til merknader og uenighet til deres arbeide. I praksis viser det seg at overordnede myndigheter til miljøvernavdelingen som Direktoratet for naturforvaltning og Miljøverndepartementet i stor grad er bemannet med personer med tilsvarende bakgrunn og profesjonsinteresser som miljøvernavdelingene. Disse representerer i svært liten grad korrektiv til miljøvernavdelingene og suplerer heller ikke disse med videre samfunnsmessige aspekter. De er dermed i stor grad ”sandpåstrøingsorganer”.

Miljøvernarbeidet bør sees i et langt større og ennå mer overordnet perspektiv enn det som er tilfelle i dag. Det bør i tillegg til naturvernet være sentralt å legge opp til utvikling av harmoniske lokalsamfunn hvor det legges til rette for næringsvirksomhet, lokal kultur og gode sosiale relasjon, altså også de menneskelige sider i samfunnsutvilingen. På dette området er det ikke mulig å oppnå gode resultater med de konfrontasjons opplegget som miljøvernmyndighetene i dag legger opp til overfor lokalsamfunn og grunneiere. Skal det være mulig bør disse arbeide mot felles mål som også utarbeides i fellesskap.

Etter min mening trenger miljøvernpolitikken en grundig kritisk gjennomgang og gjennomtenking som også må innebære revisjon av organisasjonsopplegg. Det må i langt større grad legges opp til samarbeide, samt at disse myndiheter i mindre grad blir et ”overkjøringsorgan”. Det forutsetter igjen myndighetsinnskrenking for etaten og delegering av myndighet til lokale organer og ikke minst større respekt for andres synspunkter og interesser.

Til slutt vil jeg komme med noen merknader til hva som er skjedd i landskapsvernområdet etter verningen. Det har da vært en stadig gjengroing av landskapet. Inngrep og restriksjoner har redusert grunneiernes interesser for vedlikehold av landskapet.

Er dette i samsvar med samfunnsmessige interesser og nasjonale målsettinger?     

Hvis ikke må det legges opp til en kompensasjon for rådighetsinnskrenking og det arbeide som utføres i verneområden. Midler til kulturlandskapsarbeide i vernede områder forsøkes i dag i stor utstrekning å kanaliseres gjennom jordbruksavtalenes midler, som igjen fører til redusert midler til andre steder og tildels gjengroing i disse områder. I verneområder burde de økonomiske forpliktelser tilligge miljøvernmyndighetene som i utgangspunktet er ansvarlig for at områdene blir vernet og de bør ikke sende regningen for dette til andre, til grunneiere og landbruket som ikke har ønsket den form for vern som det er lagt opp til.

 

Arild Sæther, Professor Kristiansand

Eiendomsretten er truet av praktiseringen av Bygningsloven

Eiendomsretten er en av de fundamentale rettigheter som vårt samfunn bygger på. Den privat eiendomsretten er garantert i grunnloven og i den Europeiske menneskeretts konvensjonen. Til tross for disse garantiene er denne retten blitt uthullet og truet på svært mange områder. I byer og tettbygde strøk kommer den største trusselen politikernes og byråkratiets håndtering av bygningsloven.

Bygningsloven gir kommunene rett til å utarbeide reguleringsplaner for områder som ønskes benyttet til ulike formål. Det er spesielt utformingen og praktiseringen av disse reguleringsbestemmelsene for boligområder som er problematisk. Dette til tross for at den vedtatte planen med reguleringsbestemmelser skulle være en del av kjøperens kontrakt og gi beskyttelse for den eiendom han har overtatt.

            Plan med reguleringsbestemmelser har gjerne som mål å sikre en optimal utnyttelse av et område Med optimal utnytting menes i tillegg til kommunens ønske om utnyttelse av området dvs. antall boligenheter og fordeling av boligene på blokker, rekkehus og frittstående eneboliger, også et ønske om å sikre en optimal utnyttelse av hver enkelt eiendom. Med optimal utnyttelse av den enkelte eiendom menes blant annet at eierne av den enkelte bolig skal sikres så mye sol og lys som mulig. I tillegg skal eierne vernes mot unødig innsyn fra naboeiendommene. Så langt synes det som om den enkelte eier har beskyttelse mot at kommunen og naboene foretar seg noe som fører til forringelse av eiendommens verdi.

Det er imidlertid ikke tilfelle! De vedtatte bestemmelsene har som regel en bestemmelse om at bygningsrådet kan gjøre unntak. Det finnes mange eksempler på at et politisk valgt bygningsråd har tillat utbygging av eiendommer som er direkte i strid med de øvrige bestemmelsene. Ved å bruke unntaksregelen har bygningsråd godkjent at en eier får tillatelse til utbygginger slik at en eller flere naboer mister sol, lys, utsikt eller på annen måte blir skadelidende. Da naboene ikke blir kompensert for den skade de blir påført er ikke dette noe annet enn legalisert tyveri. Her kan det være snakk om store verdioverføringer. Den som får tillatelse til å bygge ut øker verdien på sin eiendom mens de som får skadevirkningene i form av for eksempel redusert sol og lys kan få betydelige redusert verdi på sine eiendommer. Det er uforståelig at politikere som er valgt på program som bygger på privat eiendomsrett kan være med på dette.

Her er det viktig å også være klar over at ankemulighetene i liten grad er reelle og at det er forbundet med store kostnader å gå til sivile søksmål.

Det problem som er tatt opp her er blitt ytterligere aktualisert som følge av den såkalte fortetningspolitikken som enkelte bykommuner har gjort vedtak om. Denne er begrunnet i at kommunene ønsker en ”bedre” utnyttelse av eksisterende skoler, vegnett og andre service institusjoner i et boligområde. Kommunene oppfordrer den enkelte eiendomsbesitterne til å fremme forslag om å bygge flere boligenheter på eiendommen. At dette påfører naboeiendommene betydelige skadevirkninger og er i strid med reguleringsbestemmelsene, bortsett fra kommunes rett til å dispensere bekymrer verken politikere eller administrasjon. Det legaliserte tyveri blir hevet opp på et enda høyere plan.

En undersøkelse for en bydel i Kristiansand, foretatt for noen år siden ved Universitetet i Agder, anslår et gjennomsnittlig tap i salgsverdi på boliger som grenser til en fortettet boligtomt til kr.140.000. Det er stor spredning mellom de ulike eiendommene når det gjelder hvilket tap de blir påført. Det er derfor tale om betydelige beløp som ikke blir erstattet.

Takk for oppmerksomheten.

 

Bjørn Skinnarland, Vinje. Representant for NGF, avd. Telemark

Eg vil gjerne starte mitt innlegg med et kulturinnslag, et stev av Håkon Gausemel.

Sætervegen

Eg kan huske sætervegen,

Der vi rusla eg og far,

Når vi skulle sta å gjæte,

Eller stad å gjære gard.

 

Ujamn steinut, full av dike

Gjekk han øver mo og myr,

Han var vorten slik med åra

Etter tråkk av folk å dyr.

 

Some stader var det kvile,

Og der sette vi oss ned

hadde børene i frå oss.

Kvile oss, ei stund i fred.

 

Når vi kom til seterjellen

Var det ikkje langt i gjenn,

å vi kunne sjå det blenkte

vent i sætergras å tjenn.

 

No er sætervegen borte

Tida skifter, litt om send

Ingen gjekk på sætra lenger

Og så grodde han igenn.

 

Tema: Værneproblem og Stortingspolitikarar - Kva er grunnlovstridig!

Hardangervidda blei værna i 1981. Det er eit areal på ca. 8000 kvadratkilometer. 52% av dette er privat eid grunn. 48 % er Statsallmenning (Fjelloven). For å kunne innlemme privat grunn måtte det velvilje til frå dei private. Det var då ei klar forutsettning at værnet ikkje skulle føre til at dei private grunneigarane skulle bli skadelidande. Dette værnet skulle ikkje vera til hinder for at grunneigarane skulle kunne bruke områda, som de alltid hadde gjort. Formålsparagrafen seier at eigarane skal fortsatt ha eigedomsretten.

            Det blei då i mange år ikkje søkt om løyve for transport, for ved og matrialar for vedlikehald av driftsværa med meir. Dette hadde dei alltid gjort. Ein måtte ha lov å sjå etter husvære og eigedom, utan å spørje andre. Det var deira eigedom, å der dei henta inntekt frå jakt, fiske, utleige for å ha inntekt til garden i sin helheit. Det er begrepet: Mange bekker små, blir til ei stor å. (PS. Sagar ikkje av kvisten ein sit på). Det er dette som er landbruk i fjellbygdan.

            Det blir etter kvart press på å søkje om løyve, for motorisert transport. Som bygdefolk flest er deil lojale og snille samfunnborgarar. Dei byrja å søkje for å kjøyre på sine egne område, noko som ikkje var meininga, ”dei skulle drive som før”.

            Så plutseleg kjem det statistikk frå Stein Byrkjeland i Statsskog. Motorferdselen har auka slik at Hardangervidda stend i fare for å bli øydelagt. Hardangervidda kjem på lista for truga værneområde (internasjonalt). Det som er realiteten er at ferdsel utan motor har auka betydeleg. D.N.T., Oslo og omein, turistforeninga står med sin leiar Kristin Kron Devold i Berlin og markedsfører norsk natur utan å ha Norsk natur å marknadsføre. Slå  den!! Ha respekt for kva som er mitt og ditt!!

            Realiteten er at Staten stel av private, utan å betale erstatning, for å skaffe andre fordelar. Kravet her er at ein forheld seg til utgangspunktet, og at staten må ha avtale om ein årleg kompensasjon (årleg leige, då intektsmauglegheten blir borte med værnet.) Dette er etter mitt skjønn grunnlovsstridig og bør takast opp på høgt nivå.

            Eg er innlemma i landskapsværn området Brattefjell-Vindeggen, der dei overkjøyrer oss elegant. Eg godtek ikkje denne framferda til dei såkalla folkevald. Er det på denne måten de markedsfører kriminaliteten. Er det dette ein skal lære den oppveksande slekt, dette er skammeleg!!!! Skal eg yte av mine goder så kostar det!

Eg aksepterar ikkje denne framferda å kjem ikkje til å etterleva dette før det kommer betydelege pengar på bordet!!!

            Tilslutt: Er stortingspolitikarane freda når dei kjem på Stortinget? Det er ganske vanskelig å få kontakt.

For ikkje å snakke om statsrådan. Eg trudde faktisk at dei var våre tjenerar.

PS. Landbruksbegrepet, har vore umangleg å få forståelse for. Her i fjellet er det: jord, veaskog, jakt, fiske, utleige av driftshusvære i fjellet og utleiehytter som er på garden. Tilleggsnæring er i så fall lønna arbeid utafor garden. Dette burde vera enkelt å forstå. Uakseptabelt med oppsplitting av eigedomsretten på dette viset. Her må det ryddast opp.

 

 

Stortingrepresentant Åse Gunhild Duesund tok over som møteleder.

Stortingsrepresentantene Torbjørn Andersen, Freddy de Ruiter, Anne Margrethe Larsen, Henning Skumsvoll, Åse M. Schmidt, Dagrun Eriksen og Åse Gunhild Duesund hadde ordet til kommentarer.

 

 

Slutt

Åse Gunhild Duesund takket for frammøte og gav uttrykk for at representantene hadde funnet det interessant å høre de synspunkter som ble lagt fram.

Anders Løvland takket for møtet og ba stortingsrepresentantene huske de meninger vi hadde lagt fram når de var tilbake i sitt daglige arbeid på Stortinget. Han oppfattet representantenes holdninger som positive og anså dem som kvalifisert for medlemskap i vår forening.