Nasjonalstaten Norge voks fram fra vekkelsesrøtter

 

 

Av Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no04.09.07

 

En finsk avis og den finske ambassade i Oslo har distribuert en meget interessant artikkel til dagspressen. Stoffet er hentet fra prof. emeritus Matti Klinge ved Universitet i Helsingfors. ”Han er en av de mest kjente historikere og kulturdebattanter i Finland. - -  Klinge har vært professor ved Universitetet i Paris og har vunnet en lang rekke priser og æresbevisninger.” Stoffet her er hentet fra hans foredrag ”Finland og 1905” som han holdt i Det norske Videnskaps-akademi.” 

 

Temaet hans er ”Hvorfor overlevde Norge og Finland?”(Ref. av jornalist H. Aastorp) Han forteller at Finland var en del av kongeriket Sverige i 1809 og ble deretter underlagt et storfyrstedømme i Russland, dog hadde de egen grunnnlov og sine institusjoner. Norge var som kjent underlagt Danmark helt fram til 1814 og deretter Sverige fram til 1905, men også vi hadde egen grunnlov og institusjoner.

Det man ellers kunne registrere i Europa, var en oppblomstring av en rekke små nasjonalstater i tiden fra 1793 til 1814. Det var republikkene Batavia, Lombardia, Cispadania, Liguria, Cisalpina og Lemania. ”Kongeriker oppstod i Bayern, Wùrtenberg, Westphalen, Hannover og Norge. Storfyrstedømmer ble dannet i Warschau og Finland, mens Baden ble storhertugdømme.” Haiti, Mexico, Chile, Venezuela og Paraguay utviklet seg til selvstendige stater.” Det aller meste av disse statenwe forsvant – unntakene var Norge og Finland.

 

Han forteller videre at i tiden fra 1905 var det politiske klima ganske håpløst. Russerne hadde et oppgjør med japanerne som også skapte uro i Russland. Han påpeker at tiden i Finland var enda mer turbulent enn for Norge – likevel ble de fri etter hvert, men Finland fikk lide atskillig mindre enn de andre nasjonene av kriger, revolusjoner og annekteringer som i Estland, Latvia, Litauen, Ungarn, Ukraina, Georgia, Armenia og Aserbadsjan som var selvstendige stater.

 

Så kommer det interessante svaret på hvorfor det gikk slik med Finland og Norge, men ikke de andre landene. Han påpeker at det var de store nasjonale kulturer som hadde utviklet seg i disse landene. Bl.a. fikk de universiteter og akademier i begge landene. Det voks fram en god administrasjon og en styrket økonomi, men, sier han, fremfor alt var det kulturen ellers som var viktig for å bli tatt hensyn til. I Norge nevner han spesielt Bjørnson, Ibsen, Garborg, Kielland og Grieg som ble kjent langt utover landets grenser. I Finland fikk de Lønnroth, Snellman og Runeberg. Og dette sier han ble spesielt lagt merke til av omverdenen og stormaktene. Grunnen til Norges 1905 var lagt på forhånd, hevder han. Vi nådde mye lengre enn rekken av andre samtidige nasjoner.

Avslutningsvis summerer han opp slik: ”Likevel har demokratiet i Finland dype røtter, og respekt for institusjonene og for menneskeliv ligner mer på hvordan det er i Norge enn i mange tidligere østblokkland. Hvordan har dere klart det? spør han. Han har altså pekt på kulturen, men føyer til noen ord om ”lav befolkningstetthet” og mange småbruk som gir individualisme og individet en annen stilling enn hva en så på de store arealene i Europa.

 

Vel, dette er interessante tanker i seg selv, men bare så langt de rekker. Det er underlig at en historiker av hans format ikke har fått med seg den grunnleggende betydning som de store vekkelsene – nettopp i Finland og Norge – hadde for framvoksteren av de kristne nasjonalstater med en sterk ny kultur. I Finland hadde vi Paavo Routsalainen og i Norge Hans Nielsen Hauge og en rekke andre forkynnere samt det kristne Bondevenstre med Ole Gabriel Ueland (han med Bibelen og Grunnloven) i spissen til den kristne politikeren i 1905, Jørgen Løvland. Både forfatterne våre av nasjonalsalmer og nasjonalsanger – også Bjørnson – skriver om det. ”Norske mann i hus og hytte takk din store Gud! - - Har den Herre stille lempet, så vi vant vi vant vår rett.”

Vi hadde dessuten lange kristne røtter ned i den kristne nasjonalstat som nå ble restaurert og gjenreist. Det var ut av den kristnede bondebygda både kultur og velstand grodde, og som også kunstnerne hentet sin næring fra – ikke minst Bjørnson og Grieg, men også Garborg.

 

Ved vekkelsene ble den kristne nasjonalstat med menneskeverd reist og dyrket - og tap av dette fundament vil føre til at alt denne kristnede kulturen ga oss – vil gå tapt. Vi er på god vei med fosterdrapet, KRL-faget og nå forsøk på ruinering av ekteskapet som var en sentralsak for haugianerne. Mangt mer kunne vært nevnt. Bare nye vekkelser og fornyelse av røttene ned til det som skapte Finland og Norge i de siste 200 år – kan sikre de frukter vi har nytt godt av til denne dag.