Maskulin og feminin omsorg

 

 

Av Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no - 10.06.07

 

Det finnes en Gudgitt forskjell på den maskuline og feminine omsorg. Begge er like viktige for å ta vare på hverandre fra familien til det større samfunnet som danner rammene for livene våre. Fare oppstår når man mister balansen mellom den maskuline og den feminine omsorg.

Vi trenger ikke hypermaskulin-kulturer og femi-kulturer hvor det ene eller andre dominerer, fordi det fører til mangelsituasjoner i samfunnslivet og etter hvert et sterkere og sterkere opplevd u-behag. På en måte kan en si at det blir ikke den rette balanse mellom det man i Skriften omtaler som ”lov og evangelium” ut fra de forskjellige naturer mann og kvinne har.

Vi er i ferd med å utvikle begge deler hver for seg og ikke i en god blanding – kanskje mer av feminist- og ungdomskultur enn en god maskulin kultur hvor mennene går inn i familie og samfunn og tar det lederskap som er gitt av Gud og han har utrustet til å ta på en riktig og tjenende måte.

 

Forskjellene kommer ganske godt til uttrykk i hvordan far leker med barna sammenlignet med måten mor leker. Far herjer og brøler mer og er ofte tøffere fra barna er helt små. Han holder dem på strak arm og hiver dem opp i lufta til barnas skrekkblandede og frydefulle rop. Far setter mer grenser ut fra regler og bestemmelser som barna vet får konsekvenser om de brytes. Man lærer grenser og lovsamfunnet. Mor utgjør oftere det varme og mildnende element i hjemmet og når det kanskje skjer en reaksjon skjer den mer i affeksjon enn etter konsekvenser av regelbrudd. Jeg husker også at kvinnene har snakket om at de styrer ”med ratt under dekk”, og ei ble karakterisert ved at hun spredde ”olje på opprørt hav” – når mannfolk diskuterte som skarpest. Men dette er selvsagt sannheter med store variasjoner.

 

Mannens oppmerksomhet er oftere rettet utad til de større rammer for livet som hus og næringsliv og forsvar osv. Du merker dette fort i selskap og familiesamlinger hvor kvinnene ofte samler seg for seg selv og mennene for seg. Og praten går fort i retning av barn, samliv og matlaging etc. etc. på kvinnesiden – mens mannsgjengen er opptatt av andre ting – som selvsagt ikke er av mindre betydning for omsorgen for kone, barn og familiens liv og fremtid. Dette betyr selvsagt ikke at mann eller kone ikke er interessert i den andre sides saker, men hovedfokus er rettet i noe forskjellig retning og må være det om omsorgen og omgivelsene skal bli best mulig for dem alle på sikt. Hjemmet vårt er dog plassert innenfor vårt hjemland som igjen befinner seg innenfor de store internasjonale rammer som fort kan endre seg i farlig retning også for vårt lille private hjem. Forstår man ikke det - begynner snart skjevutviklingen som kan true oss alle til slutt. Selvsagt finnes det store individuelle forskjeller – men uansett må hovedmønsteret være der og bli respektert.

 

Bibelen har flere steder anvisninger på hvordan dette skal være i samfunn og menighet hvor den taler om mannens behov og kvinnens behov som er av noe forskjellig karakter - alt etter hva slags oppgaver de er utsett til å løse. Det kommer delvis fram i det britiske vielsesritualet – om jeg husker det riktig. Der lover bruden å elske og lyde mannen, mens han lover å elske og ære. Dette er mer eller mindre visket ut i det norske vielsesrituale som også her er mer eller mindre bevisst preget av likestillingens uvitenhet.

 

Forfatteren Odd Eidem pekte i en artikkel i Aftenposten 17. sep. 1982 på følgende som er interessant i vår sammenheng. Han dveler ved de ytre kjennetegn på hva som forgår inne i menneskene og i kulturen som utvikler seg. Han sier:

”Man kan ikke skille mellom klesmoter, meningsmoter og andre moter. Det hele henger sammen. Det finnes i norsk kulturhistorie et berømt verk som heter ”Slektleddet av 1814” skrevet av kunsthistorikeren Carl Schnitler. Det går ut på å vise at hver eneste ting i det slektleddet har overensstemmelser: klesmoter, utseendet på en teskje, politisk tenkning osv. Dette igjen var bestemt av tidens stilidealer. Alt sammen utviklet seg av noe jeg vil kalle tidsånden.”

Lengre ute skriver han om de kollektive tankebaner og viser oss hvordan sterke ideologier som darwinisme og marxisme var ”moteskapende i det de gikk helt til grunnplanet av tilværelsen. Proletarmotene som kom svang i tenkningen, kom også til uttrykk i klærne”. Og han fortsetter: ”Den danske kunsthistorikeren Rudolf Broby Johansen har påstått følgende: Når motene i kvinnenes verden går mot det ekstremt feminine og i mennenes verden mot det ekstremt maskuline, da kan du være sikker på at det i det politiske liv er krigsrykter. Hvis det dessuten er kjønnsforvirring i klesdrakten, er dette et tegn på åndelig forvirring. Han sier avslutningsvis at ”Slike ting lar seg bare registrere, ikke forklare.”

 

Med dette i analyseredskapen kan en vende seg til vår egen kultur og begynne å analysere den grundig. Da vil en finne en rekke tegn i tiden som forteller oss om at den Gudgitte balanse mellom det maskuline og det feminine er betydelig forstyrret. Forsetter dette videre fra fødestuen, til barnehagen og videre inn i småskolene osv. og med en utskyving av det maskuline – vil ikke konsekvensene la vente på seg i de store omsorgsoppgavene i samfunnslivet, som må være på plass om det skal gå oss alle vel. Men da må dette gjenspeile seg i den oppvoksende slekt  en adekvat måte. Ellers går det galt.

Men det er tema for en evt. senere artikkel. I mellomtiden kan hver og en som leser denne artikkelen, tenke videre med dette som basis og gjerne lese Esaias Kp. 3 og 4 som en ytterligere forsterkning av basis for konklusjoner.