Mannskultur – eller kvinner- og barn-satsing

 

 

Av Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no21.09.07 

 

Vår tidsånd og kultur er seget langt bort fra en kristen patriarkkultur og langt inn i en feministkultur og siger videre inn i en barne– og guttekåthetskultur. (Se Es. 3-4) Man vil ikke ha høvdinger og patriarker lenger – men dyrker matriarkatet (mor), fruktbarheten og barne-kulturen. Innsatsen rettes mot kvinner og barn både i vesten og i u-landsarbeid.

Det er en undergangskultur som har èn utgang. Hvorfor det ble slik, har mange årsaker. Årsaken er først og fremst at en har forlatt den hele Skrift, og etter som større og større deler av Skriften ikke ble forkynt – fant folket sine egne veier på disse områdene. Hvem skylden skal ha for det, kan man sikkert diskutere lenge og vel mens følelsene og sinnet koker, men særlig klokere og nærmere løsning kommer man ikke med et slikt opplegg. En grunnleggende forståelse kommer en nok nærmest når en vender tilbake til fortellingen om Adam og Eva – hvor Eva lot seg friste av slangens listige argumentasjon og hovmodstanker – isteden for å vende seg til sin mann som hadde fått Herrens regelverk presentert og pålagt ansvaret. Det gjorde hun ikke, men med sin posisjon nær til hans hjerte ble han forført til å bryte Herrens vilje. Men ansvaret kom han ikke unna da Herren ropte han fram: Adam hvor er du?

 

I et lengre notat om ”Det nye testamentets syn på kvinnen – og hvilken betydning det har for oss” konkluderer cand. theol. Øyvind Andersen slik m.h.p. kvinners valgbarhet til Generalforsamlingen (i NLM), men tanken går langt videre enn det når han sier:

”Å velge kvinner som voterende medlemmer av vår generalforsamling er et åpenbart brudd på Skriftens utsagn om at kvinnen ikke på noe livsområde skal utfolde autoritet over mannen.” (uth. av meg) Man kan innrette seg etter det eller la det være – men da får en også ta konsekvensene av det en velger. Det blir livets eller dødens vei.

 

Jeg har gjennom et langt liv sett mange former for mannssjåvinisme, kvinne- og barneundertrykkelse både ute og i Norge. Jeg husker bl.a. ”ramaskriket” over hele landet da Bortenregjeringen ville samordne barnetrygden slik at ikke kvinnene fikk kontroll over den eneste pengesummen mannen ikke fikk tak i. Lønna disponerte han visst stort sett selv. Det vitnet om en mannsstyring som hadde liten ansvarlighet og vett og forstand for hus, hjem, mat og klær og hva det kostet. At det finnes enkelte ødeland som trenger styring – er vel så – og kanskje også vel fordelt.

 

Fosterdrapsloven er en mannfolklov – pleidde min nå avdøde mor å si – og med en stor grad av rett. Børre Knudsen bekreftet det senere da han skrev fra fengslet i Celle 13 om alle de fine guttene han møtte der som var farløse. Faren hadde forsvunnet etter at han hadde fått viljen sin med kvinna som hadde gitt etter. Sexualiteten – som skulle være livskrefter - kom på mange avveier. Så ble hun ei rasende ”kjette” som i sin ”attrå” etter mannen fremmet abortloven og var villig til å forlate sin kvinnelighet og hjemmet – for å komme på ”høyde” med mannen. (Har du sett mange slags hunndyr slåss for avkommet, skjønner du hva jeg mener) Og konsekvensene uteblir ikke – på en rekke områder. Skilsmissene florerer og barna drepes i mors liv, og den demografiske vinter griner oss i møte fordi vi ikke ville ta imot og ta vare på Guds største gave: ekteskapet og frukten - barnet - og ellers pleie oss alle vel innenfor familielivet – den Guds mest fundamentale ordning for samliv og samfunnsliv.

 

Om denne femikampen sier nå ledende feminister selv at begynner man en slik kamp mot mannen – er man dømt til ikke bare å bli dørmatte – men havne under den. Det vitner ikke minst alle de vanvittige kontrollmekanismer man har over kvinna i hedenske samfunn som omskjærelse og oppbinding av ben etc. I Norge er det en voksende skare av nyfattige: enemødre med barn!

 

Ideologer som er ute etter å forføre vårt folk bort fra Skriftens gode vei – og inn på likestillingens undergang – har for så vidt et lett spill når mannen ikke har stelt seg rett med kvinner og barn – lagt ned ansvaret og tenker mest på seg selv, og det avler opprør.

Men det skal nå i sannhetens navn sies at det også er mye slik som Arthur Berg formulerte det en gang: ”Var mor ei trælkvinne – så var det avdi far var ein træl”. Og slik kjentes det ofte for de som bygde landet. Det var et blodslit, men de holdt av hverandre, og de holdt sammen. Kjærligheten skjulte en mangfoldighet av synder.

Men jeg har også sett fremmede kulturer hvor kvinna sliter liv og helse av seg, gravid med et barn på ryggen og arbeidende på jordene med tungt arbeid for å tvinge litt mat ut av et sviktende jordsmonn. Mannen sitter i møter blant de eldste – og er kriger mot fiender og rovdyr og høster ære. Vel – noe rett er det i dette. Noen må styre – noen må ta det grusomme forsvaret mot fiender. Men samfunnet burde kunne skape fred slik at hans krefter kunne settes inn i å danne en trygg og god ramme rundt kone og barn, men det makter ikke hedenskapet, og nå snart heller ikke de kristne frafallskulturer. Dette ble gjort med vekkelsene over hele Norden fra ca. 1800 – og fra å være en krigsskueplass – ble Norden ”Det fredelige hjørne av Europa.”

 

I andre kulturer blir kvinna diskriminert og får ikke adgang til de goder som det bl.a. er å kunne lese og skrive for å kunne delta i familieliv og samfunnsliv, osv. osv. Man hyller dem inn i dekkende kjoler og slør som vern mot maskulin påtrengenhet – og med erfaringer fra vestlig avkledningskultur – skjønner en etter hvert hvorfor de gjør det og hvilket syn de må ha på vår kultur. Men ingen av veiene er frihetens vei – aldeles ikke for kvinner og barn. Det er falske tankebygninger og leder på avveier med undertrykkelse og vold.

 

Dette er ikke veien å gå – men veien er tilbake til Skriften og ansvarliggjøringen av mannen og hans omsorg for familien i bønn og arbeid. Slik kjenner jeg den kristne kultur og de hjem som ble preget av den – selv om de var langt fra fullkomne – noe de heller ikke blir på denne fallets jord. Men nåde og tilgivelsen fra himmelen retter opp igjen og fører oss til slutt inn i de evige boliger.

 

Jeg har sett det igjen og igjen – og statistikken viser det - at der kristne kvinner velger å dra i åk med vantro menn, blir sjelden barna med på himmelveien. Mannen dominerer familielivet om man vil eller ikke – og vil alltid gjøre det i kraft av skaperordningen – og gjør man som feministene anbefaler og gjør opprør – ender en under ”dørmatta”, kanskje med vold, eller det blir skilsmisse – og Satan kan feire nok en triumf.

 

Den kristne familiekultur som bygde Norge – den haugianske familiekultur som bygde på Skriften – den bygde også landet på en aldeles fabelaktig måte til en velstandsnasjon og misjonsnasjon. Skal Norge ha noen framtid i møte med de mange ødeleggende ideologier og slavebindende religioner – så er det veien tilbake til Skriften og våre historiske røtter som gir oss håp for framtiden. Dagens oppløsningsbilde trenger en ikke skildre i detalj – den kjenner dere, og jeg vet vel at mange nå begynner å bli alvorlig nedfor og redd. Men frykt ikke – Jesus har overvunnet verden – men da må vi også høre etter hva Han sier og viser oss i Sitt Ord.

 

Hvis man på bakgrunn av alle de feil mann og kvinne har gjort, og som har ført til kvinne- og barnemishandling og undertrykkelse – satser på de undertrykte i stedet for å kalle Adam tilbake til ansvar og livets vei – da har en tapt i utgangspunktet. Gud har sagt hvordan Han vil ha relasjonssamlivet mellom mann og kvinne fra familien og utover i menighet og samfunn, og en kommer ikke utenom det. Det står der som en urokkelig vegg. Bare legg merke til hvordan man mislykkes – hvordan det går eder som Skriften sier. ”Frigjøringsverket” i Vesten bør ikke friste til gjentagelse på andre misjonsmarker og kulturer uansett hvor vondt man har av de undertrykte.  Adam hvor er du? – spurte Gud – det bør vi også gjøre.