Kristen stat – uvesentlig?

 

 

Av Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no03.08.07

 

I mange år har jeg undret meg over nyere teologer og andre som synes å være helt uinteressert i å kjempe for at staten skal være forankret i ”den evangelisk luthersk tro” – den som frigjorde og bygde denne velsignede kristnede norske stat, misjonsbasen Norge og velferdsstat for sine borgere.

Mange av skribentene hevder at de står for bibelsk lære – og det må vel også innbefatte at de deler synet på regimentslæren – at Gud er Gud for begge regimenter. Altså at Gud styrer både kirke – menighet og staten, men med forskjellige midler.

 

Kirke og menighet styrer han med Ordet og sakramentene, selv om mange arbeider på harde livet for å svekke også det blant oss. Det verdslige regiment, staten, styrer Gud gjennom makten brukt med sannhet og rettferdighet. Faller man fra rettferdighets og visdoms kilde – Guds Ord – går staten under med den rette og gode ”frihet og orden”. Og uansett hvor åndelig man måtte oppleve seg selv, så fortsetter vi å leve her på jorden med våre barn og barnebarn inntil Herren henter oss hjem. Da bør vi arbeide for og glede oss ved at makten brukes av de rette folk på en god og rettferdig måte etter lover vi kan leve ved. Noen bedre enn vår evangelisk lutherske arv med budene og rett lovgivning som er nedfelt i vår enda skrevne Grunnlov – har vi ikke og finnes ikke. Sannheten fra Guds Ord har lovd å frigjøre oss fra hjertets innerste til det samfunnet vi skal leve i – og det har vi i Norge og de protestantiske stater fått oppleve etter som kristendommen også fikk tak i staten og makten. Dette i motsetning til både katolske, hinduistiske, muslimske o.a. statsdannelser. Alle har vi mer eller mindre opplevelser av en ugudelig og urettferdig stat, og verre vil det bli. 

Men noen av oss har arbeidet et langt liv innen stats- og kommuneadministrasjon og u-land, sett og forstått hva denne Guds ordning betyr for enkeltmennesket for frihet og utfoldelsesmuligheter med bærekraft. Og vi undres over hvor lettvint enkelte teologer kan skrive om denne Guds gode ordning i bruk av makt. Slik skriver ikke for eks. Pontoppidan om staten i ”Sannhet til Gudfryktighet” (DELK 1981) fra spørsmål nr. 173 t.o.m. 178. I nr. 177 spør han ”Har vi aldri lov til å være ulydige mot styresmaktene?” , og svarer ut fra Ap.gj. 5,29 om at vi skal lyde Gud mer enn mennesker. Og dette får vi merke mer og mer i dag – men motstanden er liten og tilpasningen stor ettersom den kristne staten går tapt.

 

Hvor er det for eks. blitt av den organiserte kampen for fosterets rett til liv i begge regimenter? Forkynnere over hele landet burde fordømme ”det store mord” igjen og igjen til det ble slutt på de organiserte barnedrapene. Nå er det stort sett taust!

Hvor er det blitt av en organisert kamp mot flerkoneriet – frillelivet - som siger inn i landet? Hvor er det blitt av kampen for troens miljø i skole og samfunn som skal prege våre barn og deres fremtid? Hvor er kampen for hele den kristne forståelse og tankebyggverk av samfunnet som våre kristne fedre ga oss? Og slik kunne man fortsette til de kloke kritikere av makten brukt i det verdslige regiment for å fjerne åket av urettferdighet som undertrykker og ødelegger folket. Tenk om de i alle fall kunne arbeide i det åndelige regiment i samsvar med Ordet – og talte så det ble hørt i folket og rystet maktapparatet i storting og regjering. Men det våger de ikke – for det kan bli farlig både for dem selv, deres stillinger og statstilskuddet til deres mange skoler. Men med en teolog i spissen – Bondevik – har man brukt statsmakten til stort sett å gjøre det som galt er ut fra Guds Ord! Slik opptrådte ikke Johannes ei heller ikke Jesus i møte med maktapparatet – og heller ikke Kaj Munk under krigen. De gikk ikke utenom – men tok konfrontasjonene fra det åndelige regiment så det smalt i begge regimenter. Vi glemmer heller ikke Elias på Karmel i disse dager hvor gudinnen Astarte dukker opp på den norske arena.

 

Vender vi oss til samfunnsstyringen og politikerne burde de få høre: Pontoppidan ord i nr. 178 om ”Hvilke plikter har styresmaktene”: ”De skal i kjærlighet gjøre det som er best for folket for tid og evighet, forvalte landets midler rett, gi lover etter Guds vilje og sørge for fred og orden ved å hindre eller straffe og fremme det gode. (Rom. 13,4: Øvrigheten er en Guds tjener, til gagn for deg. Men gjør du det som er ondt, da frykt. Det er jo ikke for ingenting den bærer sverdet.”)

 

At det ikke skulle være rett av for eks. Hellig Olav – som for øvrig ikke ble kåret til St. av den katolske kirke, men av dem som stod katolikkene imot – å bruke sin kongemakt til å opprette Mosterretten av 1024 og få slutt på urettferdighet og undertrykking med barneutsetting, frilleliv, træleofring for godt Ting etc., synes jeg er vanskelig å forstå. Det var ikke kristentroen han drev inn i hjertene til folk med makt – for det kunne hverken han eller andre, men det var kristenretten som skulle legge frihetens og ordens rammer rundt livene våre – også for kirke og forkynnere. Det var gode rammer som vi kunne leve og utfolde oss innenfor – både det ufødte og fødte liv. Han brukte kongemakten mot undertrykkende overmakt fra storslektene inntil han måtte rømme for dem til Gardarriket – og satt der og tenkte - til han returnerte til Norge og Stiklestad og slaget der i 1030.

Man kunne selvsagt stille seg opp og prate mot at man skar halsen over på trælen for å ofre menneskeblod til Odin og Tor, prate mot at man lot barnet bli ”ut-buren” – uten å gripe inn. Dette i stedet for organisere en adekvat motstand som man gjorde under krigen - så mener man kanskje at man hadde gjort sin plikt, men døden og urettferdigheten hadde dog fått sitt! Skriften har dog noen Ord om å stille opp for de som føres til retterstedet! Lovene fra Moster og Grunnloven (som er en restaurasjon av Mosterloven m.m.) og oppgjøret på Stiklestad har lenge hatt et pregende grep på Norge – inntil bl.a. Winge har fått avkristnet Olavspelet i betydelig grad. Intet skal unntas for nedrivning i dag – og helst uten protester og motstand. Man må unngå konfrontasjon og være forsiktig, man kunne jo komme i skade for å vekke noen.

 

Betydningen av kampen for en rett bruk av makten på rettferds grunn i en stat synes mange ikke å forstå betydningen av - selv når man får tredd ned over hodet et nazistyre som vi fikk det fra 1940 til 1945. Bl.a. Ronald Fangen og sir W. Churchill forstod hva som kom, men de fleste sov til det smalt. Da måtte vi trekke sverdet for rettens og sannhetens sak og alt det som var oss kjært og gjorde livet verdt å leve - som sir Winston Churchill sa det da han grep roret. Eller som vi nå får det med et sosialistisk/ marxistisk styre, de som ser det som en hovedoppgave å avkristne staten og i tillegg få avkristnet kirken snarest mulig. Fremdeles synes man ikke å forstå at tilpasning ikke lenger er veien framover, men at vi nå må ta spenntak i Skriften og vår historie og ta kampen mens vi enda har frie hender. Om vi ikke gjør det, må vi etterpå ta den likevel sammen med skammen og plagen og anklagene fra våre barn og barnebarn. Vi har fremdeles folkestyrets maktmidler og lovgivningen med oss – men da må vi begynne å forstå dem og bruke dem på en adekvat måte med klar tale – ellers stiger kaoset og sverdene vil igjen tale.