Foredrag holdt på
Vigeland Bedehus søndag
Israel,
folkenes og Norges forhold til Israel
Av Jørgen Høgetveit
I
Som
undertema blir det litt om folkene med eller mot Guds folk, hvordan folkene ble
skapt, Guds straff over folkene og noe konkret om folkene mot jødefolket.
Når man
skal si noe om et slikt stort og politisk betent tema – vil en god del kristne
avvise det fordi det er politikken og hører ”det verdslige regiment” til - og
har ikke noe i kirke og bedehus å gjøre. Men saken er den at vi skal ikke
snakke om dette tema slik som erstatningsteologer, politikere og journalistene
drøfter saken, uten Gud, men slik Gud ser på utviklingen i
samfunnene, mellom Israel og nasjonene ut fra Sitt Ord. Og det blir oftest
en helt annen forståelse enn menneskets falne og formørkede fornuft presterer.
Det viser både Skriften oss, den historiske utvikling århundrer
tilbake, og Skriftens generelle utsagn, samt det den sier om fremtiden
(profetiene) som er noe helt annet enn den toneangivende tidsånden mener.
Vi må aldri
glemme at Gud er Gud for begge regimenter – selv om Han styrer dem med
forskjellige midler. Det står fast: ”Det
folk og det rike som ikke vil tjene deg, skal gå til grunne.” Es. 60,12. Og det gjelder begge regimenter –
folkene og rikene. Gud har en hensikt ikke bare med enkeltmenneskene men også
med nasjonene. Han vil nemlig at alle
mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse – at den tapte
skapning skal vinnes tilbake til evigheten sammen med Han. Han vil også bruke
folkene – kall det gjerne misjonsbaser - for utbredelsen av sitt rike. Han forteller oss det jo klart i Ap.gj. 17. vers: ”- og han lot alle folkeslag av ett blod
bo over hele jorderike, og satte dem faste tider og grenseskjell mellem deres bosteder, for at de
skulle lete etter Gud enda han ikke er langt borte fra nogen
av oss.” Det står et for at her, som forklarer det hele. Og
Han sier i samme Ap.gj. at det er
bare ett navn ved hvilket vi kan bli frelst. Norge ble et slikt redskap
for Guds vilje i det nittende og tyvende århundre. Vi
ble verdens relativt største misjonsbase.
Både
Skriften og historien viser oss hva som skjer med nasjonene/ folkeslagene som
går med eller mot Skriften og Israel og motarbeider
denne Guds klare vilje og målsetting i begge regimenter.
Jeg kan
angripe dette stoffet fra mange kanter for å belyse hovedpoenget – altså hva som skjer med nasjonene som går med eller mot
Ordet og Guds folk. Vi konkretiserer mer helt til slutt.
I.
Vi
har de folk som går med Guds vilje og
Hans folk. De kommer
inn under Abrams velsignelse og får være med videre
under Jesu misjonsbefaling og velsignelse – og som apostlene får de gå til
folkeslag av hedninger med den hele innbleste Skrift.
Jesu misjonsbefaling har mange fellestrekk med Abrams
velsignelse gitt ca. 2000 år før. Det var jo Kristi Ånd som ga den! Og vi ser
det i den enkeltes liv og nasjonenes liv hvordan rikene stiger og synker alt
etter som hvordan de tar vare på Ordet og kommer under denne velsignelsen. Og
britene har skrevet bøker om Englands opp- og nedgang alt etter hvordan de
forholdt seg til Ordet og jødene.
II.
Så
har vi de nasjoner som går mot Guds
utvalgte folk og hva
som skjer med dem. De kan vi igjen dele inn i tre:
1. Først kan vi gi noen raske riss av
historien fra ur-historien fra da historien begynte – ikke
slik som evolusjonslæren forteller oss – og vi kan fortsette gjennom de store
riker og hvordan det gikk med dem i konflikt med jødene. Vi må starte med
syndefallet da døden kom inn i verden og skjønne konsekvensene av det og se
sammenhengene i historien.
2. Så vil vi gi en del glimt fra nyere historie – om europeiske makters o.a. oppførsel mot jødene - som
sikkert mange av dere kjenner til, men som det kan være godt å få repetert litt
av hva det tyske folk, de arabiske, britiske og polakker og baltiske folk
inklusive de som nå driver med eurabisme.
3. Og endelig noe om Norges glideflukt fra å være en kristen Israel vennlig nasjon - til dagens
frafallsnasjon med en voksende antisemittisme og hva konsekvensen vil bli av
det.
Jeg
kommer ikke til å bruke så lang tid på det, for det viktigste er å høre om hva
Gud sier om jødene og folkene om sin vilje og advarslene. Men jeg legger ut
talen etterpå, og bak i det heftet vil dere finne flere artikler som er mer
detaljert og konkret om saken.
Men
først litt om oppkomsten av folkeslagene og jødefolket. Det er nyttig å få med seg slike
tanker for at man skal skjønne sammenhengen og alvoret i saken. Historieløshet
er farlig. Ser man det, skjønner man mer av det forferdelige syndefallet i
Edens have og Guds langsiktige gjenerobringsarbeid gjennom årtusenene med
jødene og folkeslagene. Vi nærmer oss nå avslutningen på dette lange arbeidet
som Gud driver med mellom Israel og folkene.
Folk og
nasjoner skapes
Alle
som har lest Skriften fra perm til perm, vet at de første 11 kp. i 1. Mosebok
forteller ur-historien til hele menneskeheten.
Her begynner vi med skapelsen og syndefallet og utdrivelsen av Paradis.
Menneskets ondskap stiger, og vi får Noah og
vannflommen og redningen av 8 mennesker. Og i Noahs tre sønner har vi starten på de store
folkeslagene utgått fra Sem, Kam og Jafet –
semitter, afrikanere og indoeuropeere.
En første start på folkene, nasjonene, igjen voks hovmodet – selve
modersynden hybris som grekerne kalte det – og også romerske keisere hadde en
viss forståelse for hvor farlig det var. Når de kjørte gjennom triumfbuen og
mottok folks jubel etter store seirer – så hadde de en slave bak på vogna som
hvisket: Husk du er støv, husk du skal dø. Men at det er den ydmyke Gud gir
nåde – visste de ikke noe om, ikke da.
Ondskapen
voks, og Gud måtte gripe inn på nytt nå med språkforvirringen i Babel, spredning av folket og nedsatt levealder etter hvert, altså det stikk
motsatte av det de satte seg fore. De ville skaffe seg et navn med ære og være
en enhet som maktet å bygge seg inn i himmelen med egen kraft. Altså et kraftig
Gudsopprør. Slik skapes ytterligere fart på
dannelse av folkeslag
og nasjoner som etter hvert flokker seg mot Guds plan og Hans langsiktige
arbeid på å gjenerobre mennesket og verden. (Det er uhyre interessant å se at Norges
første utenriksminister – Jørgen Løvland – tenker og taler etter slike bibelske perspektiver i et stort
foredrag han holdt om ”Nasjonale spursmål” Oslo 1904 (søk på Bibelsk tenkning om nasjonale spørsmål datert
Når vi
så forlater kp. 11 i 1. Mos. og går over i kp. 12 befinner vi oss i Ur i Kaldea
– helt ned i sydenden av dagens Irak mot Persiabukta
– og her kalles Abram ut av Gud. Her kommer Guds
mottrekk og begynnelsen på en uendelig lang kamp gjennom tusenårene fram til
våre dager og som skal fortsette på forskjellige måter – men samme kampen -
inntil tiden slutter. Kampen går mellom jødefolket og de andre hedenske folk.
Gud begynner å handle med sitt folk – jødene – for å gi dem et land, danne et
folk som skal bli et presteskap for verden (2. Mos.19,
3-6) og plante sitt Ord og til slutt frelsens Messias.
Og
dette kp. 12 åpner så med sterke løfter til Abram og alle jordens folk:
”Og
Herren sa til Abram: Dra bort fra ditt land og din
slekt og fra din fars hus til det land som jeg vil vise deg! Og
jeg vil gjøre deg til et stort folk; jeg vil velsigne deg og gjøre ditt navn stort, og du skal bli en
velsignelse! Og jeg
vil velsigne dem som velsigner deg, og den som forbanner deg vil jeg forbanne; og i deg skal alle jordens slekter velsignes.”
Hvordan går det med den som får dette mot seg? Det kommer vi tilbake til.
I v. 6-7 og 9 får Abram se
landet jødene skal få innta mange hundre år senere under Josva.
I kp. 15 arbeider Gud videre med Abram og minner han
om at Gud er hans skjold og at lønnen hans skal bli meget stor og at slekten – på tross av barnløshet til da – skulle bli som stjernene
på himmelen som han ikke kunne telle. Og så står det så godt: ” Og Abram trodde på Herren,
og han regnet ham det til rettferdighet”. Abram ville gjerne vite for
sikkert at han skulle eie landet – og så arrangerer Gud den underlige
paktsinngåelse hvor Abram får se en luende ild som
farer mellom kjøttstykkende han hadde gjort i stand som offer. Her får han også
åpenbart at for å bli et stort folk så skulle de bo i et fremmed land og træle for dem i 400 år – så skulle Herren dømme dette folket og fri jødene ut og gi dem landet fra Egyptens
bekk til den store elven Eufrat.
Det er
underlig å lese om ”Jeg er” – dette tidløse Guds navn som skriver historien på
forhånd – og se hvor konkret og praktisk han legger alt til rette i en ond
verden for å skaffe seg et folk og handler med nasjonene/folkeslagene. Hvordan i all verden kan man våge å overse slike
historiske fakta som man gjør det i våre dager?
Folket
måtte ha et land. Det måtte ha vern mot fiendtlige folk, og få løfte om den enorme betydning det skulle få:
alle jordens folk skulle til slutt
velsignes – noe som ikke begynte før etter Jesu død og oppstandelse da Gud
viser Peter hos Kornelius at hedningene ikke er urene – men skulle få del i
samme frelse som jødene.
Til slutt gir Jesus apostlene, som Han hadde satt stevne på et fjell i Galilea
- misjonsbefalingen og gjentar på en måte løftet til
Abraham: ”- om å gjøre alle folkeslag til
disipler – i det I
døper dem til Faderens og Sønnens og Den hellige Ånds navn.” Og igjen merker vi
oss Herren i denne - med menneskelige øyne håpløse oppgave som for Abram - men det er sagt av Han som sier: ”Meg er gitt all
makt i himmel og på jord, gå derfor ut, - - ”Og se jeg er med eder alle dager
inntil verdens ende”. Altså både i tid og geografisk. Det er den frelsende og fredsskapende
linje mellom jødene og folkeslagene på jord. Det skapes av de som går med Skriften og jødene. Gud har gitt budskapet, kallet, strider for dem og
beskytter dem – hele veien. Dette forteller historien oss.
Og la
meg si det med en gang at Norges historie forteller oss om broderfolk som slo
hverandre i hjel i hundreder av år her nord – inntil landet ble grepet av
evangelisk luthersk tro – da ble vi ”Det
fredelige hjørne av Europa” og begynte å tjene Herren og hverandre og var
Israel vennlig etter hvert.
Og la
det ikke være tvil om at det er som Herren sier det i 5. Mosebok 4, 34 hvor det tales om at det er Gud som tar seg ut dette
folk: ”midt ut av et annet folk ved prøvelser, ved tegn og undergjerninger
og ved krig og med sterk hånd og utstrakt arm og store og forferdelige
gjerninger, således som du med egne øyne har sett Herren eders Gud gjorde med
eder i Egypten.” Dette er konkret politisk historie
som man i allefall delvis kan lese seg til også i
verdslige kilder – når de ikke bevisst prøver å skjule det.
Men
mennesket er ondt og glemmer fort, og verden er ond og står dypest sett Gud i
mot og også imot de som er skapt for å fremme Hans rike, som jødene og
kristenfolket med Ordet. Det er dette hatet vi ser blusse opp i alle nasjoner
som gradvis faller fra Herren og som til slutt topper seg i det store VE – et
Holocaust. (Jer. 30, 7: ”Ve! Stor er den dag, det er ingen som den, og en
trengselstid er det for Jakob, men han skal bli frelst fra den.” Nå brytes træleåket igjen for dette utvalgte, meget dyktige, men
gjenstridige folk. Lyset skal gå opp over dette folket – mens mulm dekker
jorden. (Esaias 60, 1-3) )
Og så
fortsetter utviklingen av dette folket som skal være utskilt og bo for seg
selv, et helt annerledes folk som stoler på Gud og Hans åpenbaring. De har
Guddommelige erfaringer med blodets vei fra utgangen av Egypt, offerlammet
gjennom hele ørkenvandringen til ofringene i Templene. Men stadig ville de
være som andre folk og tilpasse seg dem og ble satte på sidelinjen i 2000 år
under store trengsler, men forkastet er de ikke! Nå ble det folkeslagenes og
hedningenes tid.
Folkene med
Ordet og jødene:
De
folk og nasjoner som har tatt imot Guds Ord og velsignet Israel – har selv blitt velsignet og er blitt
til en velsignelse - og motsatt - på forskjellige måter gjennom disse
årtusener.
Tenk
bare på hva det britiske folk fra ca.
Tenk på
vår velstand og kraft som misjonsnasjon og det jeg nevnte tidligere! Skriften
er vårt lys i alt og særlig i historien som utvikler seg fremover slik som den
taler om saken i 1. Tes. 5. Og ånden i
profetordet og historien er Jesu ånd og makt. Joh. Åp. sier
det i kp. 19, 10. Ja, for dere er vel klar over at det er jo Jesus vi
har å gjøre med hele veien. Han skapte i begynnelsen himmel og jord og alt som er på
den, samt Adam av jordens muld, (Joh. 1, 3, Kol.1, 16) Så kom Han igjen i år 0, forkynte livets Ord og gjenskapte og ga livet til et råtnende lik
utenfor Lasarus grav med Sitt Ord som er Han selv Han som var fra begynnelsen og Han som alt er blitt
til ved av alt som er blitt til. Og Han skal komme igjen og nyskape himmel og jord, og det
blir ikke noe millioner av års prosjekt som en venn
bemerket. Det var Kristi ånd som var i alle profetene fra Moses og videre
oppover i den historiske utvikling. Det ser vi også av 1. Pet.
10-12 og Joh. Åp. 19, 10. Det var Han som tok ut Abram. Og en rekke steder både i GT og NT, bl.a. i Stefanus vitnesbyrd hvor han forteller jødenes historie,
var det Jesu Ånd som talte.
Og Han
har altså ikke forkastet sitt folk, det taler Paulus klart om i Rom 11, 25-28. Gud
angrer ikke på kall og nådegaver – hele Israel skal bli frelst og bli et
presteskap for verden i det kommende fredsriket – og stakkars det folk og rike
som ikke vil tjene Herren og går mot Hans store frelsesplan med sitt folk – de
blir straffet og koblet bort fra velsignelsen.
Hvordan Gud
straffer nasjonene som går mot:
Der
hovedtanken i folket blir som vi finner den i for eks. Salme 10: ”Det er ingen
Gud det er all deres tanke” – og så innretter man sitt liv etter det, fornuften
og Gamle Adam råder og syndene gror til folkesynder i praksis og lovgivning –
da er folkene på farlige veier. Det er mange konkrete ord om det i Skriften –
når retten skyter opp som giftige urter på markens furer, Hoseas
10. Og lovene synes rette i enhver manns øyne enda de er gale, livstruende og
Bibelstridige. Lover vi ikke kan leve ved.
Og når man da også slutter seg til en slik tenkning og praksis mot
jødene at de ikke mer skal være et folk, da går det til slutt helt galt. Det
fører til nasjonale ulykker. Fredsprofetene prøvde å tale seg bort fra det –
men Guds profeter fikk rett.
Det er
så riktig det som Jørgen Løvland sa i 1914 – da
1.v.k. brøt ut: ”Gud hjelpe, dei hev mista vitet og Vår Herre.”
Straffen
og tukten kommer på så mange måter både i folkelivet og fra naturen – Guds
skaperverk - ettersom velsignelsen fra himmelen viker. Den kommer sakte som en
advarsel – som vi for eks. kan se det i prof. Haggai
1: Legg merke til hvorledes det går dere. Dere får lønn i hullet pung, dere
høster mye i hus – men jeg blåser det bort – for huset mitt ligger øde.
Udugelighet og forvirring overtar der Guds Ord og ledelse går ut i forkynnelse
og på det praktiske plan. Jeg synes å merke det på så mange plan i samfunnet
vårt i dag at velsignelse og ledelse viker. De gamle talte mye om det samme når
de fryktet at ”lysestaken” kunne bli flyttet.
Krig,
hunger, pest, rovdyr taler profetene om som de avsluttende straffedommer, og
mangel på regn taler Sakarias om - en parallell til
da Elias holdt regnet tilbake i over 3 år – før Karmeloppgjøret.
Den danske teologen Skovgaard Petersen skrev i
”Bibelens krone” kommentar til Joh. Åp.: Han sier at når mennesket reiser seg mot Gud, reiser
Gud skaperverket mot mennesket – som vi ser det bl.a. ved utgangen av Egypt, og det kommer igjen i
Joh. Åp.
Gud har
gitt jødene så mange løfter og folkeslagene så mange advarsler – som er oppfylt
i tur og orden - selv om noen gjenstår – at det er all grunn til å frykte Han
som har sagt det og vil fullføre sitt verk uansett hva vi måtte mene. Han er
allmektig og allvitende! Jeg kan ikke se
annet enn at Gud har sagt at jødene skal ut av landet ved to fordrivelser som straff for frafall
(assyrerne ca. 750 f.Kr. /Babylon ca. 550 f.Kr. og global atspredelse
ca. år 70 e.Kr) og så hjem igjen 2 ganger for å bli
der for godt og fullføre Guds plan – en
stor misjonstid for verden i Fredsriket. Etter Es. 43 er de blinde og døve – men Gud samler dem for
sin viljes og æres skyld – ikke for deres. Så la oss
ta med oss noen av disse ordene før vi går på historien.
Etter
Jesu ord i Joh. 14, 29 så står det: ”Nå har jeg sagt dere det før det skjer,
for at dere skal tro når det skjer.” Og i Matt.16, 3 refser han datidens
teologer med ordene: ”Himmelens utseende vet dere å tyde, men tidens tegn kan
dere ikke tyde.” La oss ikke være med i de rekkene. Men tale vennlig til
Jerusalem og løfte våre øyne mot det som Herren har sagt Han vil gjøre – for
det kommer.
I Esek 11, 17 står det: ”Derfor skal du si: Så sier Herren,
Israels Gud: Jeg vil samle eder fra folkene og sanke eder fra de land som I er
spredt i, og jeg vil gi eder Israels land.” Vi går enda lengre tilbake i GT til
5. Mosb. 30, 3-5: ”- da skal Herren din Gud gjøre
ende på ditt fangenskap og miskunne seg over deg, og han skal atter samle deg
fra alle de folkene som Herren din Gud hadde spredt deg i blant. Om I enn er
drevet bort til himmelens ende, skal Herren din Gud samle deg og hente deg
derifra. Og Herren din Gud skal føre deg til det land dine fedre eide, og du
skal ta det i eie; og han skal gjøre vel imot deg og gjøre deg tallrikere enn
dine fedre.”
Og Esaias sier i kp. 11, 10-11 at ”På den tid skal hedningefolkene søke til Isais rotskudd-” – det er en
rest som skal samles
sies det i v. 11. Og rest er det, for i dag er det ca. 15-20 millioner jøder
som vi vet om: Hadde de fått leve som andre – hadde de i dag vært ca. 250
millioner. Vi kunne tatt med en rekke andre ord i GT og NT som i Ap. gj. 1, 6-8 da Jakob forklarer brødrene om gjenreisningen av
Davids falne hytte. Luk. 1, 32-33, Mika 4, 7, Jeremias 31. osv.
De fikk
en 2000 årig tukt blant folkeslagene som de ble
drevet bort til – nå går den tiden mot enden.
Jødene
kommer hjem i store skarer. 2 x ut 2 x hjem. Straffes ja, for ulydighet også i
dag – ved at de bl.a. gir fra seg land som Gud har latt dem vinne, men jeg kan
ikke se i Skriften at de skal ut igjen. De skal fortsatt komme i store
prøvelser som skal drive dem frem mot at Herren selv tar bort dekket for øynene
deres og de skal skue opp til Ham som de har gjennomstunget
og frelses som nasjon og folkeslag (Esaias 53). Og i denne prosessen kommer tunge sluttdommer over
folkene som plager dem. Bl.a. sier prof. Joel at
nasjonene skal måtte møte opp i Josafats dal til et
storoppgjør.
Og
det står et kraftig
advarende ord hos Sakarias 1, 14-15: ”Og engelen som talte med meg, sa til meg: Rop ut
disse ord: Så sier Herren, hærskarenes Gud: Jeg er såre nidkjær for Jerusalem
og Sion, og såre vred er jeg på de trygge hedningefolk; for jeg var bare litt vred, men de hjalp til
med ulykken”! Så kan
vi som folk tenke over at jødene møtte litt
av Guds vrede og
folkenes rasering. Men hva vil det da bety at Gud er ”såre vred” - - ”på de
trygge hedningefolk”. Hva kan Europa og Norge vente seg i sluttoppgjøret når
Gud er såre vred?
Og
la oss ta med en advarsel til – som er høyst relevant for Norge og Vesten i
dag. Det dreier seg om fosterdrapet. Du finner det i Jeremias
kp.
15, 4: ”Og jeg vil la dem bli mishandlet av alle jordens riker for det som
Judas konge Manasse, Esekias
sønn gjorde i Jerusalem” Det han gjorde i sitt blodige over 50 årige styre – var barneofringer til avgudene. Det ville
ikke Gud tilgi står det – og så ble det tap av landet og forvisning til
Babylon. Landet spydde dem ut! Hele nasjoner som er under 1,5 barn pr. fertil
kvinne i Europa i dag, vil bryte sammen i økonomisk kaos sier, forskerne.
Italia, Hellas og flere land følger etter, Norge noe senere. Vi har en tilvekst
på 1,8 men kunne ha hatt 2,2 om ikke fosterdrapet fikk herje i blant oss.
Bygger vi vår egen dom og undergang i selvvalgt ulydighet og opprør?
Folkene mot
jødefolket i konkret historie
Det
kan velges mange vinklinger for konkret å belyse de forskjellige folkenes forhold til Israel og
løftene til Abraham. Vi skal avslutningsvis nevne noen – men ellers vises det
til artikler jeg har lagt med i et lite hefte om utviklingen i Norge og Europa
den senere tid. Artikler som har vært lagt på nettet i Norges Kommentar Avis. Å
gå inn på dette i detalj vil føre alt for langt – så ta med så langt det rekker
– ellers finner dere det på www.Kommentar-Avisa.no
1. Vi kan se på historien fra folkene rundt jødene på
deres vandring til Kanaan, fra assyrerne fra Ninive
og Babel via Egypt (10 naturplager og i paralleller i endetiden)
til Perserriket, Grekenland , Romerriket og fram mot vår tid med oppvåkning av
Romerriket igjen samt den gule fare fra Østen. Assyrerne var de som tok
tistammers riket rundt 750 f.Kr. og gikk senere under
i et forferdelig slag. Babylon tok to stammers riket rundt 550 f.Kr. og ble
knust av Kyros. Og slik kunne man fortsette å
fortelle hvordan rikene steg, måtte gjøre sin gjerning og gikk under. Dette kan
interesserte lese mer om i et hefte jeg nevner til slutt.
2. Vi kan nevne enkeltpersoner som har hatt makt i
nasjoner og brukt den mot jødene – Haman/Mordekai i det persiske riket - hvor Gud snudde saken
helt rundt og Haman endte i galgen for eget grep.
(Esters bok). Vi har fortellingene om kong Nebukadnesar
som av Gud ble ydmyget til han sannet at det var kun èn levende Gud og det er Jahve. Vi har Daniel i møte
med kongen i Babel som fikk skriften på veggen da Babel falt under perserkongen
Kyros og jødene etter Jeremias`s
ord og Daniels bønn fikk komme hjem etter 70 år i eksil.
3. Vi kan velge å ta den nyere tids
historie om folk og nasjoner og hva de har gjort i den nære fortid og
samtid – og hva som har skjedd med dem. Vi nevner kort arabere, briter til
tyskere.
Araberne har underkuet enorme områder på
den arabiske halvøy, Midt-Østen, Nord-Afrika og på Balkan fra ca. 600 tallet og
fram til i dag, også jødene. De knuste det Øst-Romerske
rike ved å ta Konstantinopel i år 1453 og så videre inn på Balkan. Men også
deres makt går mot sin slutt – selv om det ikke ser slik ut i dag. Alle rikene
de har lagt under seg, er gjort om til ørkenstater fattige på vann, mat og
råstoffer – bortsett fra den destruktive oljen – som de nå terroriserer verden,
klimaet og jødene med – men det blir deres egen undergang – som drar med seg
store deler av verden mot store vanskeligheter, eller som den danske biskop Skovgaard sa det nylig: klimaproblemene har
domsperspektiver i seg. Det fikk han mye pepper for! Men vi har sterke Ord i Esaias 13-14, Jeremias 50-51 og
Joh. Åp. 17-18, m.fl. om Babel og hvordan det vil gå
med folkene i sentrale muslimske områder inn i vår tid.
Britene nevnte vi voks til en stormakt –
et rike hvor ikke solen gikk ned – inntil de sviktet jødene – som sir. W.
Churchill advarte dem mot. Han sa de ville miste sin makt og imperium om de
gjorde det. Det skjedde under og etter den 1. v.k. hvor de mange ganger brøt løftene til jødene. Og nå er det
ikke lenger noe Great Britain
– men et land med store muslimske problemer i landet.
Tyskerne
startet 5 store kriger
fra ca. 1865 og endte opp med noe vi ikke behøver å nevne om deres grusomheter
og forsøk på industriell utrydning av jødene. Men det ble deres bane – men de
synes ikke å ha lært. Hitler hadde endog planer klar for utryddelsen av jødene
i Palestina som de kalte landet. Han sendte 24 mann til Rommel
i Nord Afrika og ventet på hans seier for å få panserstøtte til det de kalte
Palestina. De hadde gassvogner med som hadde tatt livet av ca. 90 000 jøder.
Det er funnet i tyske arkiver nylig. Churchill fikk sin første store seier over
nazimaktene da general Montgomery slo Rommel i til da verdens største panserslag i 1942. ved El Allamein. Så var Hitlers prosjekt stoppet. Dere vet alle
hvordan det gikk med det tyske riket, Det tredje riket, Polen og de baltiske
stater som stod sentralt i jødehatet. De fikk mange år bak jernteppet.
Nå er
Tyskland samlet mot endetiden. Og med den
russisktalende prestedatter Merkel fra Øst-Tyskland i
spissen – arbeider de for å få med Russland, resten av Europa og USA for å løse
konflikten mellom jøder og palestinere. At hun tør sier jeg? (Det ligger med en
artikkel om dette i nevnte hefte.)
Det
undre meg mye at tyskerne med sin historie og med Bibelens profetier om hvordan
Gud vil samle dem i Israel og ta et voldsomt sluttoppgjør med dem – at det ikke
synes å finnes fnugg av angst og forsiktighet. Vi kan lese om Guds samling av
folkeslagene og Herrens dag hos Sefanias 3, 8-9, Mika 4, 11-13, Esaias 13, 4 og
66, 18-19, Sakarias 12, 2 og 14, 1 og også i NT i
Joh. Åp. 16, 13-16 samt 19, 19. Hva tenker
folkeslagenes representanter EU og FN med på bakgrunn av den historien de ser
for sine øyne som – Bibelens profetier og FNs ca. 200 resolusjoner mot Israel
og ikke en mot muslimene! Ja, ja det blir deres og verdens problem etter hvert!
Og i
nyere tid har vi vært vitner til Israels 9 kriger fra 1948 til fjorårets krig –
hvor jødene har måttet forsvare seg og stort sett har kommet fra det på
underfullt vis. Jødestaten og Guds folk må knuses med alle midler – og det ser
nesten ut til – at man selv er villig til å gå med i ødeleggelsen. Det er Gudshatet på sitt verste. Man ser det demonstrert i selvmordsbomberne.
Israels kriger fra 1948:
Uavhengighetskrigen
i 1948, Sinaifeltoget i 1956, Seksdagerskrigen i
1967, Utmattelseskrigen ved Suezkanalen i 1968, Yom Kippur-Krigen
i 1973, Litanioperasjonen i Libanon i 1978, Kampen mot PLO i Libanon i 1982, Intifadaen etter Camp David forhandlingene i 2000. Senere
Tofrontskrigen i mot Hamas i Gaza og Hizbolla i Libanon i 2006. (Rettferdige belønninger.)
Dette
har Israels Gud selvsagt holdt nøye øye med, for Hans øye våker over Israel dag
og natt, ja det er Hans øyensten, sier Skriften.
Og
mest uhyggelig for vår part er at Norge med sine gamle gode forbindelser til
jødene samt vår oljerikdom – men sviktende bibeltroskap - har fått makt og
posisjon til å svike jødene fra Osloavtalen til dagens bortimot omfavnelse av
jødenes fiender.
4. Eller – og endelig - kan vi se på hva profetiene sier om nasjonene som skal være mot Israel i endetiden. Alt
forteller oss at løftene til Abraham går igjennom hele historien med ubrytelig
kraft fra Han som har gitt dem. Riktignok svekker jødene beskyttelsen fra Herren ved sin
ulydighet – men Gud gjennomfører sin plan og når sitt mål uansett.
Det som
synes å ligge i den nærmeste framtid med folkene og Israel, er et første
oppgjør med Sydens konge – som alltid har vært Egypt. Og det står harde domsord
mot Egypt og tap av vannet i Nilen og deres adspredelse i 40 år. Det synes å ha sammenheng med tørken i
Etiopia og de domsordene som står mot de begge i Esaias 43 og hjemvendelsen av de
etiopiske jøder.
Deretter
synes Gog-krigen å komme, og deretter går det fort
mot de store sluttoppgjørene som vil stå i Midt-Østen. Men dette er et helt nytt foredrag. De som måtte være interessert,
vises til kopiene som er lagt ut og hvor det er nevnt et tre timers foredrag om
dette i en Israelforening i Haugesund i 2002. Jeg
laget et hefte av det som het: ”Jesu Ord
om endetiden, historiske røtter til vår tid og det
som skal skje heretter.”
Prisen er så overkommelig som kr. 45,- pluss frakt, men siden det er søndag har
jeg ikke tatt med noen hit. Men ute i gangen ligger altså en brosjyre hvor dere
kan bestille den. Ikke fordi jeg har skrevet den – men jeg la ned en god del
arbeid i det for å få oversikt over folkene og rikene som hadde stått mot
jødene og hvordan denne åndelige giften fra Babel hadde forplantet seg oppover
i folkene og deres historie. På disse forholdsvis få sidene får man en rimelig
god oversikt over profetiene og historien som er meget nyttig i vår tid.
La
meg avslutningsvis lese litt fra tre Salmer.
Først
fra Salme 67 hvor det tales om folkeslagene og
Salmen synes å peke fram mot Fredsriket, Messiasriket
– et herlig rike.
Så fra Salme 98, v. 1-4 og v. 9.
Og helt
til slutt Salme 78 om jødenes historie og hvor viktig
det er å ta vare på den og selvsagt også Guds gjerninger i vårt norske folk for
at vi ikke skal fortsette på avveiene bort fra Gud og Hans folk og miste
velsignelsen. Vi leser fra v. 1 t.o.m. v. 8.
Jeg
skulle så gjerne sett at vår nasjon fikk være med som en kristen misjonsnasjon
like til Jesus kommer igjen.