Foredrag holdt på Vigeland Bedehus søndag 4. mars 2007

 

 

Israel, folkenes og Norges forhold til Israel

 

 

Av Jørgen Høgetveit

 

I kveld skal jeg prøve å risse opp de store linjer om Israel og folkene ut fra Bibelen - for på den måten å forstå alvoret når også vårt kjære fedreland nå sakte, men sikkert roter seg inn i - et dypt frafall fra Israels Gud og dermed også i forholdet til Israel, Guds utvalgte folk. Det er jo slik at den som er glad i og bruker Skriften for liv og salighet – ikke hovmoder seg mot Guds folk, men trøster og hjelper det til sin rett. Slik var det før – men det er lite igjen av det nå.

Som undertema blir det litt om folkene med eller mot Guds folk, hvordan folkene ble skapt, Guds straff over folkene og noe konkret om folkene mot jødefolket.

 

Når man skal si noe om et slikt stort og politisk betent tema – vil en god del kristne avvise det fordi det er politikken og hører ”det verdslige regiment” til - og har ikke noe i kirke og bedehus å gjøre. Men saken er den at vi skal ikke snakke om dette tema slik som erstatningsteologer, politikere og journalistene drøfter saken, uten Gud, men slik Gud ser på utviklingen i samfunnene, mellom Israel og nasjonene ut fra Sitt Ord. Og det blir oftest en helt annen forståelse enn menneskets falne og formørkede fornuft presterer. Det viser både Skriften oss, den historiske utvikling århundrer tilbake, og Skriftens generelle utsagn, samt det den sier om fremtiden (profetiene) som er noe helt annet enn den toneangivende tidsånden mener.

Vi må aldri glemme at Gud er Gud for begge regimenter – selv om Han styrer dem med forskjellige midler. Det står fast: ”Det folk og det rike som ikke vil tjene deg, skal gå til grunne.” Es. 60,12. Og det gjelder begge regimenter – folkene og rikene. Gud har en hensikt ikke bare med enkeltmenneskene men også med nasjonene. Han vil nemlig at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse – at den tapte skapning skal vinnes tilbake til evigheten sammen med Han. Han vil også bruke folkene – kall det gjerne misjonsbaser - for utbredelsen av sitt rike. Han forteller oss det jo klart i Ap.gj. 17. vers: ”- og han lot alle folkeslag av ett blod bo over hele jorderike, og satte dem faste tider og grenseskjell mellem deres bosteder, for at de skulle lete etter Gud enda han ikke er langt borte fra nogen av oss.” Det står et for at her, som forklarer det hele. Og Han sier i samme Ap.gj. at det er bare ett navn ved hvilket vi kan bli frelst. Norge ble et slikt redskap for Guds vilje i det nittende og tyvende århundre. Vi ble verdens relativt største misjonsbase.

 

Både Skriften og historien viser oss hva som skjer med nasjonene/ folkeslagene som går med eller mot Skriften og Israel og motarbeider denne Guds klare vilje og målsetting i begge regimenter.

 

Jeg kan angripe dette stoffet fra mange kanter for å belyse hovedpoenget – altså hva som skjer med nasjonene som går med eller mot Ordet og Guds folk. Vi konkretiserer mer helt til slutt.

I.                    Vi har de folk som går med Guds vilje og Hans folk. De kommer inn under Abrams velsignelse og får være med videre under Jesu misjonsbefaling og velsignelse – og som apostlene får de gå til folkeslag av hedninger med den hele innbleste Skrift. Jesu misjonsbefaling har mange fellestrekk med Abrams velsignelse gitt ca. 2000 år før. Det var jo Kristi Ånd som ga den! Og vi ser det i den enkeltes liv og nasjonenes liv hvordan rikene stiger og synker alt etter som hvordan de tar vare på Ordet og kommer under denne velsignelsen. Og britene har skrevet bøker om Englands opp- og nedgang alt etter hvordan de forholdt seg til Ordet og jødene.

 

II.                 Så har vi de nasjoner som går mot Guds utvalgte folk og hva som skjer med dem. De kan vi igjen dele inn i tre:

 

1.      Først kan vi gi noen raske riss av historien fra ur-historien fra da historien begynte – ikke slik som evolusjonslæren forteller oss – og vi kan fortsette gjennom de store riker og hvordan det gikk med dem i konflikt med jødene. Vi må starte med syndefallet da døden kom inn i verden og skjønne konsekvensene av det og se sammenhengene i historien.

2.      Så vil vi gi en del glimt fra nyere historie – om europeiske makters o.a. oppførsel mot jødene - som sikkert mange av dere kjenner til, men som det kan være godt å få repetert litt av hva det tyske folk, de arabiske, britiske og polakker og baltiske folk inklusive de som nå driver med eurabisme.

3.      Og endelig noe om Norges glideflukt fra å være en kristen Israel vennlig nasjon - til dagens frafallsnasjon med en voksende antisemittisme og hva konsekvensen vil bli av det.

 

Jeg kommer ikke til å bruke så lang tid på det, for det viktigste er å høre om hva Gud sier om jødene og folkene om sin vilje og advarslene. Men jeg legger ut talen etterpå, og bak i det heftet vil dere finne flere artikler som er mer detaljert og konkret om saken.

 

Men først litt om oppkomsten av folkeslagene og jødefolket. Det er nyttig å få med seg slike tanker for at man skal skjønne sammenhengen og alvoret i saken. Historieløshet er farlig. Ser man det, skjønner man mer av det forferdelige syndefallet i Edens have og Guds langsiktige gjenerobringsarbeid gjennom årtusenene med jødene og folkeslagene. Vi nærmer oss nå avslutningen på dette lange arbeidet som Gud driver med mellom Israel og folkene.

 

 

Folk og nasjoner skapes

Alle som har lest Skriften fra perm til perm, vet at de første 11 kp. i 1. Mosebok forteller ur-historien til hele menneskeheten. Her begynner vi med skapelsen og syndefallet og utdrivelsen av Paradis. Menneskets ondskap stiger, og vi får Noah og vannflommen og redningen av 8 mennesker. Og i Noahs tre sønner har vi starten på de store folkeslagene utgått fra Sem, Kam og Jafet – semitter, afrikanere og indoeuropeere.  En første start på folkene, nasjonene, igjen voks hovmodet – selve modersynden hybris som grekerne kalte det – og også romerske keisere hadde en viss forståelse for hvor farlig det var. Når de kjørte gjennom triumfbuen og mottok folks jubel etter store seirer – så hadde de en slave bak på vogna som hvisket: Husk du er støv, husk du skal dø. Men at det er den ydmyke Gud gir nåde – visste de ikke noe om, ikke da.

Ondskapen voks, og Gud måtte gripe inn på nytt nå med språkforvirringen i Babel, spredning av folket og nedsatt levealder etter hvert, altså det stikk motsatte av det de satte seg fore. De ville skaffe seg et navn med ære og være en enhet som maktet å bygge seg inn i himmelen med egen kraft. Altså et kraftig Gudsopprør. Slik skapes ytterligere fart på dannelse av  folkeslag og nasjoner som etter hvert flokker seg mot Guds plan og Hans langsiktige arbeid på å gjenerobre mennesket og verden.  (Det er uhyre interessant å se at Norges første utenriksminister – Jørgen Løvland – tenker og taler etter slike bibelske perspektiver i et stort foredrag han holdt om ”Nasjonale spursmål” Oslo 1904 (søk på Bibelsk tenkning om nasjonale spørsmål datert 23.02.07 på www.Kommentar-Avisa.no). En tankegang som preget våre tidligere nasjonsbyggere, men er temmelig fjern fra dagens politikere og derfor også fører fort på farlige avveier).

 

Når vi så forlater kp. 11 i 1. Mos. og går over i kp. 12 befinner vi oss i Ur i Kaldea – helt ned i sydenden av dagens Irak mot Persiabukta – og her kalles Abram ut av Gud. Her kommer Guds mottrekk og begynnelsen på en uendelig lang kamp gjennom tusenårene fram til våre dager og som skal fortsette på forskjellige måter – men samme kampen - inntil tiden slutter. Kampen går mellom jødefolket og de andre hedenske folk. Gud begynner å handle med sitt folk – jødene – for å gi dem et land, danne et folk som skal bli et presteskap for verden (2. Mos.19, 3-6) og plante sitt Ord og til slutt frelsens Messias.

Og dette kp. 12 åpner så med sterke løfter til Abram og alle jordens folk:

”Og Herren sa til Abram: Dra bort fra ditt land og din slekt og fra din fars hus til det land som jeg vil vise deg! Og jeg vil gjøre deg til et stort folk; jeg vil velsigne deg og gjøre ditt navn stort, og du skal bli en velsignelse! Og jeg vil velsigne dem som velsigner deg, og den som forbanner deg vil jeg forbanne; og i deg skal alle jordens slekter velsignes.” Hvordan går det med den som får dette mot seg? Det kommer vi tilbake til.

 

I v. 6-7 og 9 får Abram se landet jødene skal få innta mange hundre år senere under Josva. I kp. 15 arbeider Gud videre med Abram og minner han om at Gud er hans skjold og at lønnen hans skal bli meget stor og at slekten – på tross av barnløshet til da – skulle bli som stjernene på himmelen som han ikke kunne telle. Og så står det så godt: ” Og Abram trodde på Herren, og han regnet ham det til rettferdighet”. Abram ville gjerne vite for sikkert at han skulle eie landet – og så arrangerer Gud den underlige paktsinngåelse hvor Abram får se en luende ild som farer mellom kjøttstykkende han hadde gjort i stand som offer. Her får han også åpenbart at for å bli et stort folk så skulle de bo i et fremmed land og træle for dem i 400 år – så skulle Herren dømme dette folket og fri jødene ut og gi dem landet fra Egyptens bekk til den store elven Eufrat.

Det er underlig å lese om ”Jeg er” – dette tidløse Guds navn som skriver historien på forhånd – og se hvor konkret og praktisk han legger alt til rette i en ond verden for å skaffe seg et folk og handler med nasjonene/folkeslagene. Hvordan i all verden kan man våge å overse slike historiske fakta som man gjør det i våre dager?

 

Folket måtte ha et land. Det måtte ha vern mot fiendtlige folk, og få løfte om den enorme betydning det skulle få: alle jordens folk skulle til slutt velsignes – noe som ikke begynte før etter Jesu død og oppstandelse da Gud viser Peter hos Kornelius at hedningene ikke er urene – men skulle få del i samme frelse som jødene. Til slutt gir Jesus apostlene, som Han hadde satt stevne på et fjell i Galilea - misjonsbefalingen og gjentar på en måte løftet til Abraham: ”- om å gjøre alle folkeslag til disipler – i det I døper dem til Faderens og Sønnens og Den hellige Ånds navn.” Og igjen merker vi oss Herren i denne - med menneskelige øyne håpløse oppgave som for Abram - men det er sagt av Han som sier: ”Meg er gitt all makt i himmel og på jord, gå derfor ut, - -  ”Og se jeg er med eder alle dager inntil verdens ende”. Altså både i tid og geografisk. Det er den frelsende og fredsskapende linje mellom jødene og folkeslagene på jord. Det skapes av de som går med Skriften og jødene. Gud har gitt budskapet, kallet, strider for dem og beskytter dem – hele veien. Dette forteller historien oss.

 

Og la meg si det med en gang at Norges historie forteller oss om broderfolk som slo hverandre i hjel i hundreder av år her nord – inntil landet ble grepet av evangelisk luthersk tro – da ble vi ”Det fredelige hjørne av Europa” og begynte å tjene Herren og hverandre og var Israel vennlig etter hvert.

 

Og la det ikke være tvil om at det er som Herren sier det i 5. Mosebok 4, 34 hvor det tales om at det er Gud som tar seg ut dette folk: ”midt ut av et annet folk ved prøvelser, ved tegn og undergjerninger og ved krig og med sterk hånd og utstrakt arm og store og forferdelige gjerninger, således som du med egne øyne har sett Herren eders Gud gjorde med eder i Egypten.” Dette er konkret politisk historie som man i allefall delvis kan lese seg til også i verdslige kilder – når de ikke bevisst prøver å skjule det.

 

Men mennesket er ondt og glemmer fort, og verden er ond og står dypest sett Gud i mot og også imot de som er skapt for å fremme Hans rike, som jødene og kristenfolket med Ordet. Det er dette hatet vi ser blusse opp i alle nasjoner som gradvis faller fra Herren og som til slutt topper seg i det store VE – et Holocaust. (Jer. 30, 7: ”Ve! Stor er den dag, det er ingen som den, og en trengselstid er det for Jakob, men han skal bli frelst fra den.” Nå brytes træleåket igjen for dette utvalgte, meget dyktige, men gjenstridige folk. Lyset skal gå opp over dette folket – mens mulm dekker jorden. (Esaias 60, 1-3) )

 

Og så fortsetter utviklingen av dette folket som skal være utskilt og bo for seg selv, et helt annerledes folk som stoler på Gud og Hans åpenbaring. De har Guddommelige erfaringer med blodets vei fra utgangen av Egypt, offerlammet gjennom hele ørkenvandringen til ofringene i Templene. Men stadig ville de være som andre folk og tilpasse seg dem og ble satte på sidelinjen i 2000 år under store trengsler, men forkastet er de ikke! Nå ble det folkeslagenes og hedningenes tid.

 

 

Folkene med Ordet og jødene:

De folk og nasjoner som har tatt imot Guds Ord og velsignet Israel – har selv blitt velsignet og er blitt til en velsignelse - og motsatt - på forskjellige måter gjennom disse årtusener.

Tenk bare på hva det britiske folk fra ca. 1600-1700 har fått bety både for Europa i å skape fred og for verdensmisjonen og Israel – inntil de begynte å svikte.

Tenk på vår velstand og kraft som misjonsnasjon og det jeg nevnte tidligere! Skriften er vårt lys i alt og særlig i historien som utvikler seg fremover slik som den taler om saken i 1. Tes. 5. Og ånden i profetordet og historien er Jesu ånd og makt. Joh. Åp. sier det i kp. 19, 10. Ja, for dere er vel klar over at det er jo Jesus vi har å gjøre med hele veien. Han skapte i begynnelsen himmel og jord og alt som er på den, samt Adam av jordens muld, (Joh. 1, 3, Kol.1, 16) Så kom Han igjen i år 0, forkynte livets Ord og gjenskapte og ga livet til et råtnende lik utenfor Lasarus grav med Sitt Ord som er Han selv Han som var fra begynnelsen og Han som alt er blitt til ved av alt som er blitt til.  Og Han skal komme igjen og nyskape himmel og jord, og det blir ikke noe millioner av års prosjekt som en venn bemerket. Det var Kristi ånd som var i alle profetene fra Moses og videre oppover i den historiske utvikling. Det ser vi også av 1. Pet. 10-12 og Joh. Åp. 19, 10. Det var Han som tok ut Abram. Og en rekke steder både i GT og NT, bl.a. i Stefanus vitnesbyrd hvor han forteller jødenes historie, var det Jesu Ånd som talte.

 

Og Han har altså ikke forkastet sitt folk, det taler Paulus klart om i Rom 11, 25-28. Gud angrer ikke på kall og nådegaver – hele Israel skal bli frelst og bli et presteskap for verden i det kommende fredsriket – og stakkars det folk og rike som ikke vil tjene Herren og går mot Hans store frelsesplan med sitt folk – de blir straffet og koblet bort fra velsignelsen.

 

 

Hvordan Gud straffer nasjonene som går mot:

Der hovedtanken i folket blir som vi finner den i for eks. Salme 10: ”Det er ingen Gud det er all deres tanke” – og så innretter man sitt liv etter det, fornuften og Gamle Adam råder og syndene gror til folkesynder i praksis og lovgivning – da er folkene på farlige veier. Det er mange konkrete ord om det i Skriften – når retten skyter opp som giftige urter på markens furer, Hoseas 10. Og lovene synes rette i enhver manns øyne enda de er gale, livstruende og Bibelstridige. Lover vi ikke kan leve ved.  Og når man da også slutter seg til en slik tenkning og praksis mot jødene at de ikke mer skal være et folk, da går det til slutt helt galt. Det fører til nasjonale ulykker. Fredsprofetene prøvde å tale seg bort fra det – men Guds profeter fikk rett.

Det er så riktig det som Jørgen Løvland sa i 1914 – da 1.v.k. brøt ut: ”Gud hjelpe, dei hev mista vitet og Vår Herre.”

Straffen og tukten kommer på så mange måter både i folkelivet og fra naturen – Guds skaperverk - ettersom velsignelsen fra himmelen viker. Den kommer sakte som en advarsel – som vi for eks. kan se det i prof. Haggai 1: Legg merke til hvorledes det går dere. Dere får lønn i hullet pung, dere høster mye i hus – men jeg blåser det bort – for huset mitt ligger øde. Udugelighet og forvirring overtar der Guds Ord og ledelse går ut i forkynnelse og på det praktiske plan. Jeg synes å merke det på så mange plan i samfunnet vårt i dag at velsignelse og ledelse viker. De gamle talte mye om det samme når de fryktet at ”lysestaken” kunne bli flyttet.

 

Krig, hunger, pest, rovdyr taler profetene om som de avsluttende straffedommer, og mangel på regn taler Sakarias om - en parallell til da Elias holdt regnet tilbake i over 3 år – før Karmeloppgjøret. Den danske teologen Skovgaard Petersen skrev i ”Bibelens krone” kommentar til Joh. Åp.: Han sier at når mennesket reiser seg mot Gud, reiser Gud skaperverket mot mennesket – som vi ser det bl.a. ved utgangen av Egypt, og det kommer igjen i Joh. Åp.

 

Gud har gitt jødene så mange løfter og folkeslagene så mange advarsler – som er oppfylt i tur og orden - selv om noen gjenstår – at det er all grunn til å frykte Han som har sagt det og vil fullføre sitt verk uansett hva vi måtte mene. Han er allmektig og allvitende!  Jeg kan ikke se annet enn at Gud har sagt at jødene skal ut av landet ved to fordrivelser som straff for frafall (assyrerne ca. 750 f.Kr. /Babylon ca. 550 f.Kr. og global atspredelse ca. år 70 e.Kr) og så hjem igjen 2 ganger for å bli der for godt og fullføre Guds plan – en stor misjonstid for verden i Fredsriket. Etter Es. 43 er de blinde og døve – men Gud samler dem for sin viljes og æres skyld – ikke for deres. Så la oss ta med oss noen av disse ordene før vi går på historien.

 

Etter Jesu ord i Joh. 14, 29 så står det: ”Nå har jeg sagt dere det før det skjer, for at dere skal tro når det skjer.” Og i Matt.16, 3 refser han datidens teologer med ordene: ”Himmelens utseende vet dere å tyde, men tidens tegn kan dere ikke tyde.” La oss ikke være med i de rekkene. Men tale vennlig til Jerusalem og løfte våre øyne mot det som Herren har sagt Han vil gjøre – for det kommer.

I Esek 11, 17 står det: ”Derfor skal du si: Så sier Herren, Israels Gud: Jeg vil samle eder fra folkene og sanke eder fra de land som I er spredt i, og jeg vil gi eder Israels land.” Vi går enda lengre tilbake i GT til 5. Mosb. 30, 3-5: ”- da skal Herren din Gud gjøre ende på ditt fangenskap og miskunne seg over deg, og han skal atter samle deg fra alle de folkene som Herren din Gud hadde spredt deg i blant. Om I enn er drevet bort til himmelens ende, skal Herren din Gud samle deg og hente deg derifra. Og Herren din Gud skal føre deg til det land dine fedre eide, og du skal ta det i eie; og han skal gjøre vel imot deg og gjøre deg tallrikere enn dine fedre.”

Og Esaias sier i kp. 11, 10-11 at ”På den tid skal hedningefolkene søke til Isais rotskudd-” – det er en rest som skal samles sies det i v. 11. Og rest er det, for i dag er det ca. 15-20 millioner jøder som vi vet om: Hadde de fått leve som andre – hadde de i dag vært ca. 250 millioner. Vi kunne tatt med en rekke andre ord i GT og NT som i Ap. gj. 1, 6-8 da Jakob forklarer brødrene om gjenreisningen av Davids falne hytte. Luk. 1, 32-33, Mika 4, 7, Jeremias 31. osv.

De fikk en 2000 årig tukt blant folkeslagene som de ble drevet bort til – nå går den tiden mot enden.

 

Jødene kommer hjem i store skarer. 2 x ut 2 x hjem. Straffes ja, for ulydighet også i dag – ved at de bl.a. gir fra seg land som Gud har latt dem vinne, men jeg kan ikke se i Skriften at de skal ut igjen. De skal fortsatt komme i store prøvelser som skal drive dem frem mot at Herren selv tar bort dekket for øynene deres og de skal skue opp til Ham som de har gjennomstunget og frelses som nasjon og folkeslag (Esaias 53). Og i denne prosessen kommer tunge sluttdommer over folkene som plager dem. Bl.a. sier prof. Joel at nasjonene skal måtte møte opp i Josafats dal til et storoppgjør.

Og det står et kraftig advarende ord hos Sakarias 1, 14-15: ”Og engelen som talte med meg, sa til meg: Rop ut disse ord: Så sier Herren, hærskarenes Gud: Jeg er såre nidkjær for Jerusalem og Sion, og såre vred er jeg på de trygge hedningefolk; for jeg var bare litt vred, men de hjalp til med ulykken”! Så kan vi som folk tenke over at jødene møtte litt av Guds vrede og folkenes rasering. Men hva vil det da bety at Gud er ”såre vred” - - ”på de trygge hedningefolk”. Hva kan Europa og Norge vente seg i sluttoppgjøret når Gud er såre vred?

 

Og la oss ta med en advarsel til – som er høyst relevant for Norge og Vesten i dag. Det dreier seg om fosterdrapet. Du finner det i Jeremias

kp. 15, 4: ”Og jeg vil la dem bli mishandlet av alle jordens riker for det som Judas konge Manasse, Esekias sønn gjorde i Jerusalem” Det han gjorde i sitt blodige over 50 årige styre – var barneofringer til avgudene. Det ville ikke Gud tilgi står det – og så ble det tap av landet og forvisning til Babylon. Landet spydde dem ut! Hele nasjoner som er under 1,5 barn pr. fertil kvinne i Europa i dag, vil bryte sammen i økonomisk kaos sier, forskerne. Italia, Hellas og flere land følger etter, Norge noe senere. Vi har en tilvekst på 1,8 men kunne ha hatt 2,2 om ikke fosterdrapet fikk herje i blant oss. Bygger vi vår egen dom og undergang i selvvalgt ulydighet og opprør?

 

 

Folkene mot jødefolket i konkret historie

Det kan velges mange vinklinger for konkret å belyse de forskjellige folkenes forhold til Israel og løftene til Abraham. Vi skal avslutningsvis nevne noen – men ellers vises det til artikler jeg har lagt med i et lite hefte om utviklingen i Norge og Europa den senere tid. Artikler som har vært lagt på nettet i Norges Kommentar Avis. Å gå inn på dette i detalj vil føre alt for langt – så ta med så langt det rekker – ellers finner dere det på www.Kommentar-Avisa.no

 

1.      Vi kan se på historien fra folkene rundt jødene på deres vandring til Kanaan, fra assyrerne fra Ninive og Babel via Egypt (10 naturplager og i paralleller i endetiden) til Perserriket, Grekenland , Romerriket og fram mot vår tid med oppvåkning av Romerriket igjen samt den gule fare fra Østen. Assyrerne var de som tok tistammers riket rundt 750 f.Kr. og gikk senere under i et forferdelig slag. Babylon tok to stammers riket rundt 550 f.Kr. og ble knust av Kyros. Og slik kunne man fortsette å fortelle hvordan rikene steg, måtte gjøre sin gjerning og gikk under. Dette kan interesserte lese mer om i et hefte jeg nevner til slutt.

 

2.      Vi kan nevne enkeltpersoner som har hatt makt i nasjoner og brukt den mot jødene – Haman/Mordekai i det persiske riket - hvor Gud snudde saken helt rundt og Haman endte i galgen for eget grep. (Esters bok). Vi har fortellingene om kong Nebukadnesar som av Gud ble ydmyget til han sannet at det var kun èn levende Gud og det er Jahve. Vi har Daniel i møte med kongen i Babel som fikk skriften på veggen da Babel falt under perserkongen Kyros og jødene etter Jeremias`s ord og Daniels bønn fikk komme hjem etter 70 år i eksil.

 

3.      Vi kan velge å ta den nyere tids historie om folk og nasjoner og hva de har gjort i den nære fortid og samtid – og hva som har skjedd med dem. Vi nevner kort arabere, briter til tyskere.

 

Araberne har underkuet enorme områder på den arabiske halvøy, Midt-Østen, Nord-Afrika og på Balkan fra ca. 600 tallet og fram til i dag, også jødene. De knuste det Øst-Romerske rike ved å ta Konstantinopel i år 1453 og så videre inn på Balkan. Men også deres makt går mot sin slutt – selv om det ikke ser slik ut i dag. Alle rikene de har lagt under seg, er gjort om til ørkenstater fattige på vann, mat og råstoffer – bortsett fra den destruktive oljen – som de nå terroriserer verden, klimaet og jødene med – men det blir deres egen undergang – som drar med seg store deler av verden mot store vanskeligheter, eller som den danske biskop Skovgaard sa det nylig: klimaproblemene har domsperspektiver i seg. Det fikk han mye pepper for! Men vi har sterke Ord i Esaias 13-14, Jeremias 50-51 og Joh. Åp. 17-18, m.fl. om Babel og hvordan det vil gå med folkene i sentrale muslimske områder inn i vår tid.

 

Britene nevnte vi voks til en stormakt – et rike hvor ikke solen gikk ned – inntil de sviktet jødene – som sir. W. Churchill advarte dem mot. Han sa de ville miste sin makt og imperium om de gjorde det. Det skjedde under og etter den 1. v.k. hvor de mange ganger brøt løftene til jødene. Og nå er det ikke lenger noe Great Britain – men et land med store muslimske problemer i landet.

 

Tyskerne startet 5 store kriger fra ca. 1865 og endte opp med noe vi ikke behøver å nevne om deres grusomheter og forsøk på industriell utrydning av jødene. Men det ble deres bane – men de synes ikke å ha lært. Hitler hadde endog planer klar for utryddelsen av jødene i Palestina som de kalte landet. Han sendte 24 mann til Rommel i Nord Afrika og ventet på hans seier for å få panserstøtte til det de kalte Palestina. De hadde gassvogner med som hadde tatt livet av ca. 90 000 jøder. Det er funnet i tyske arkiver nylig. Churchill fikk sin første store seier over nazimaktene da general Montgomery slo Rommel i til da verdens største panserslag i 1942. ved El Allamein. Så var Hitlers prosjekt stoppet. Dere vet alle hvordan det gikk med det tyske riket, Det tredje riket, Polen og de baltiske stater som stod sentralt i jødehatet. De fikk mange år bak jernteppet.

Nå er Tyskland samlet mot endetiden. Og med den russisktalende prestedatter Merkel fra Øst-Tyskland i spissen – arbeider de for å få med Russland, resten av Europa og USA for å løse konflikten mellom jøder og palestinere. At hun tør sier jeg? (Det ligger med en artikkel om dette i nevnte hefte.)

Det undre meg mye at tyskerne med sin historie og med Bibelens profetier om hvordan Gud vil samle dem i Israel og ta et voldsomt sluttoppgjør med dem – at det ikke synes å finnes fnugg av angst og forsiktighet. Vi kan lese om Guds samling av folkeslagene og Herrens dag hos Sefanias 3, 8-9, Mika 4, 11-13, Esaias 13, 4 og 66, 18-19, Sakarias 12, 2 og 14, 1 og også i NT i Joh. Åp. 16, 13-16 samt 19, 19. Hva tenker folkeslagenes representanter EU og FN med på bakgrunn av den historien de ser for sine øyne som – Bibelens profetier og FNs ca. 200 resolusjoner mot Israel og ikke en mot muslimene! Ja, ja det blir deres og verdens problem etter hvert!

 

Og i nyere tid har vi vært vitner til Israels 9 kriger fra 1948 til fjorårets krig – hvor jødene har måttet forsvare seg og stort sett har kommet fra det på underfullt vis. Jødestaten og Guds folk må knuses med alle midler – og det ser nesten ut til – at man selv er villig til å gå med i ødeleggelsen. Det er Gudshatet på sitt verste. Man ser det demonstrert i selvmordsbomberne.

 

Israels kriger fra 1948:

Uavhengighetskrigen i 1948, Sinaifeltoget i 1956, Seksdagerskrigen i 1967, Utmattelseskrigen ved Suezkanalen i 1968, Yom Kippur-Krigen i 1973, Litanioperasjonen i Libanon i 1978, Kampen mot PLO i Libanon i 1982, Intifadaen etter Camp David forhandlingene i 2000. Senere Tofrontskrigen i mot Hamas i Gaza og Hizbolla i Libanon i 2006. (Rettferdige belønninger.)

 

Dette har Israels Gud selvsagt holdt nøye øye med, for Hans øye våker over Israel dag og natt, ja det er Hans øyensten, sier Skriften.

 

Og mest uhyggelig for vår part er at Norge med sine gamle gode forbindelser til jødene samt vår oljerikdom – men sviktende bibeltroskap - har fått makt og posisjon til å svike jødene fra Osloavtalen til dagens bortimot omfavnelse av jødenes fiender.

 

4.      Eller – og endelig - kan vi se på hva profetiene sier om nasjonene som skal være mot Israel i endetiden. Alt forteller oss at løftene til Abraham går igjennom hele historien med ubrytelig kraft fra Han som har gitt dem. Riktignok svekker jødene beskyttelsen fra Herren ved sin ulydighet – men Gud gjennomfører sin plan og når sitt mål uansett.

 

Det som synes å ligge i den nærmeste framtid med folkene og Israel, er et første oppgjør med Sydens konge – som alltid har vært Egypt. Og det står harde domsord mot Egypt og tap av vannet i Nilen og deres adspredelse i 40 år. Det synes å ha sammenheng med tørken i Etiopia og de domsordene som står mot de begge i Esaias 43 og hjemvendelsen av de etiopiske jøder.

Deretter synes Gog-krigen å komme, og deretter går det fort mot de store sluttoppgjørene som vil stå i Midt-Østen. Men dette er et helt nytt foredrag. De som måtte være interessert, vises til kopiene som er lagt ut og hvor det er nevnt et tre timers foredrag om dette i en Israelforening i Haugesund i 2002. Jeg laget et hefte av det som het: ”Jesu Ord om endetiden, historiske røtter til vår tid og det som skal skje heretter.” Prisen er så overkommelig som kr. 45,- pluss frakt, men siden det er søndag har jeg ikke tatt med noen hit. Men ute i gangen ligger altså en brosjyre hvor dere kan bestille den. Ikke fordi jeg har skrevet den – men jeg la ned en god del arbeid i det for å få oversikt over folkene og rikene som hadde stått mot jødene og hvordan denne åndelige giften fra Babel hadde forplantet seg oppover i folkene og deres historie. På disse forholdsvis få sidene får man en rimelig god oversikt over profetiene og historien som er meget nyttig i vår tid.

 

La meg avslutningsvis lese litt fra tre Salmer.

Først fra Salme 67 hvor det tales om folkeslagene og Salmen synes å peke fram mot Fredsriket, Messiasriket – et herlig rike.

Så fra Salme 98, v. 1-4 og v. 9.

Og helt til slutt Salme 78 om jødenes historie og hvor viktig det er å ta vare på den og selvsagt også Guds gjerninger i vårt norske folk for at vi ikke skal fortsette på avveiene bort fra Gud og Hans folk og miste velsignelsen. Vi leser fra v. 1 t.o.m. v. 8.

 

Jeg skulle så gjerne sett at vår nasjon fikk være med som en kristen misjonsnasjon like til Jesus kommer igjen.