Hvordan teologene stadig ødelegger nasjonen

 

 

Av Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no14.09.07

 

Går vi tilbake til både GT og NT, finner vi igjen og igjen de skriftlærdes håpløse inngripen i den enkeltes og nasjonens liv. Det er helt i tråd med det som har skjedd i Norge og hva Kong Håkon VII ved en anledning sa: ”Det norske presteskap har skuffet meg! De som har tatt vare på kristendommen i Norge, er lekfolket.”

 

Jeg kom til å tenke på denne sannheten på bakgrunn av hva som igjen skjer i vårt land både med Bondevik, MF, KRL-faget som de står i spissen for, og hele DNKs teologiske ruin. I tillegg kjemper de fram en masse såkalte åndelige (karismatiske) forkynnere, okkult litteratur, samt slår seg sammen med det kristne lekfolks motstandere i kampen for Grunnlovens § 2 og vår evangelisk – lutherske arv, osv. Et mistrøstig bilde! 

Men også en annen grunn minnet meg om denne saken, nemlig boken ”I livets tjeneste for Livets Herre” av Trygve Vasvik. (Evangelistens forlag) På siden 116 og utover skriver han om Albert Lunde som ble Herrens redskap – sammen med flere andre lekforkynnere - for de store vekkelsene i Norge rundt 1905, og de viktige politiske konsekvenser dette fikk for Norges frigjøring fra Sverige i fred. Også politikeren Jørgen Løvland, som var avgjørende i norsk politikk fra ca 1885 til 1920 – bekrefter dette fullt ut ved å si: ”at det var dei truandes bøner som redda Norge i 1905” og dermed ikke ville være med å rane ære fra Gud – noe ateisten Michelsen gjorde.

 

Albert Lunde, fikk kallet da han hørte D. L. Moody og hans tale om at ”Markene er alt hvite til høst” og fikk ikke bare bety mye for vekkelsen i Norge hvor han samlet titusener under sin talerstol rundt om i landet – men var også over i Sverige flere ganger. Vasvik forteller at i mai 1905 stod Lunde med møter i den største kirken i Stockholm, Blasieholm-kirken fra 16. til 28. mai. ”Tilstrømningen var så stor at de måtte ha politi for å regulere folkemengden. Også her fikk han oppleve en stor vekkelse. Det var der Lunde første gang møtte prins og prinsesse Bernadotte,- ”. Bernadotte uttalte seg meget positivt og varmt om Lundes forkynnelse. Dette arbeidet forandret ”tidsånden” i landet vårt og sikkert også i Sverige.

Men det meget interessante er at det var nettopp i mai Jørgen Løvland - den 27. mai 1905 - hadde den første og grunnleggende konfrontasjonen med kong Oskar og hans sønn – hvor de la ned sine verv som statsminister og statsråder i Stockholm – og loddet var kastet for Norges frigjøring. Og så skriver Vasvik: ”Da Lunde reiste hjem med toget 29. mai, møtte det frem en stor folkemengde for å takke Lunde for at han kom til Sverige.” Det samme merket jeg meg at Jørgen Løvland skriver i boken ”Menn og minner” – og jeg har sitert fra det i min bok ”Norges frigjøring. Jørgen Løvland og 1905.” Det underlige var nemlig at Lunde og Løvland reiste hjem med samme tog den 29. mai fra Stockholm etter sine store gjerninger i den svenske hovedstad og til nye storverk i Norge. Begge viktige frigjøringsmenn for Norges framtid. I aller høyeste grad lekmenn begge to – men drevet av Gud og vår gamle arv i kamp for land og folk.

 

Men hva drev teologene på med i denne avgjørende situasjon for Norges frigjøring – da vi skulle settes i stand til å gjenreise vårt fedreland, skape et velstandsland som kunne få leve i fred, ta vare på vår befolkning og bli en misjonsnasjon? De sloss og kranglet som aldri før og forstyrret det store oppvåkningsarbeidet som pågikk både i det åndelige- og det verdslige regiment.

 

Da Georg Brandes kom til Norge rundt 1870, heit av utviklingstankene og mye annet – fikk han i første omgang ikke innpass i UiO og fakultetet til Gisle Johnson og Caspari. De holdt enda fast på det meste av vår gamle lutherske, haugianske arv. Men ”åndshøvdingene” vår lot seg lure: Bjørnson, Ibsen, Garborg og Kielland gikk med. Sakte, men sikkert sèg studentene inn i denne tidsånden og vendte seg bort fra de to nevnte og til brødrene Sars som begge var darwinister. Etter det var det ”ikke fint lenger å tru på Bibelen” skriver Oskar Handeland. Og så begynte teologene å gi etter – også de beste av dem. Og til slutt var det teologiske fakultet også så gjennomsyret av ”vitenskapelige” mennesketanker at teologien ble mer og mer liberal. Odland stod omtrent alene på UiO. Det hele spisset seg i nytilsettinger og vedtak etter vedtak – samt internasjonale ekspertkommisjoner som gikk Odland imot. De kranglet fra 1903 til 1906 – da saken og tilsettingen ble endelig avgjort i statsråd. Kirkeministeren gikk av i protest – men Løvland som utenriksminister og gammal Venstremann (bondevenstre) fulgte flertallet og kompromissforslaget til Michelsen, og UiO fikk nok en ønsket liberaliserende teolog. Jeg antar at Løvland med sine haugianske røtter ikke hadde særlig mye til overs for teologenes slåsskamp – han og hans haugianerslekt hadde fått kjenne pisken av dem litt for mye vil jeg anta. Han skjønte vel også så mye av situasjonen at slaget om det teologiske fakultetet var tapt – selv om Odland prøvde å stå fast. Dessuten hadde han et viktig arbeid å gjøre sammen med Michelsen for å sikre Norges framtid med internasjonale avtaler og gjenreisning av Norge. Løvland burde vel likevel stemt imot – men uansett var det intet mer å komme etter på UiO.

 

I tillegg kommer en sak – kanskje den avgjørende sak – som dr. Sverre Nordborg påpeker – at det gamle bondevenstre med røttene ned i Sør-Vestlandet nok lenge hadde gått med planer om å reise en presteskole for å utdanne skikkelige prester for menighetene. De var vant til å kjempe, de gamle haugianere, og var heller ikke dumme. Det ble gjort i 1907 da MF ble reist under høylydte protester fra UiO – noe som spisset seg ekstra til da MF ville ha eksamensrett i 1911. Men da klemte nok en lekmann fra bondevenstre og Agder til – nemlig statsråd Bryggeså fra Eiken – og eksamensrett ble det. Han tok nok en kraftig kamp for lekfolket noe senere da han ble kirkestatsråd i 1913 til 1915 – da Løvland tok over. Bryggeså fikk gjennomført den frie nattverd – selvsagt under høylydte protester fra teologene. Men Lavik og Hope sendte Bryggeså hjertelige takketelegram.

 

Bare med disse korte glimt fra sentrale punkt i Norges liv og historie - er mer en nok for å forstå hvorfor Kong Håkon VII uttalte seg så skarpt som han gjorde. Han var en mann som kunne stå alene og si Nei så det hørtes i avgjørende situasjoner for Norge. Men Håkon VII driver småfolket fra UiO og skitner til for tiden! Nå trengs det igjen skarpe og frimodige lekmannsrøster som når folket – før teologene og mye av den akademiske verden for øvrig (verdens visdom) får ført Norge aldeles ut i uføret i begge regimenter.