Hvordan kunne vi lære noe, bli gangs mennesker og bygge landet?

 

 

Av Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no31.08.07

 

Kona mi og jeg selv gikk sammen på folkeskolen i Hurdal for mange år siden. Vi gikk tre dager i uka og hadde mye bibelhistorie og måtte pugge salmevers. Så var det regning, skriving lesning og historie, litt geografi m.m. Men tross alt ble det ikke så mange timene i uka med plass til all verdens stoff. Ellers brukte vi ukedagene til å gjøre litt lekser, leke og lese helt andre ting enn skolebøker - ja vi slukte bøker og ble glad i å lese.

Hvordan i all verden kunne vi lære nok til å komme oss videre med utdannelse i livet – når en tenker på de kravene man nå setter til barnehjernene? Krav fra et ensformig og stereotypt miljø med asfaltgårder, uro og bråk og monotoni – og uten de fundamentale ting vi ble bygd opp på.

Og vel ferdig med bare 7 årig folkeskole gikk det videre til framhaldsskole, realskole og gymnas og deretter medisinerstudiet for min kone og utdannelse på Universitet for miljø og biologi på Ås samt praksis i ut- og innland for min del.

Og dette ga grunnlag med forsøk på å hjelpe folk med helse og næringsliv i over 30 år. Feil gjorde en selvsagt, men tilbakemeldingene tyder på at folk er takknemlige og fikk hjelp. Hvordan i all verden kunne vi komme videre og bygge landet og litt i utlandet – som brukte barneårene så dårlig etter dagens pedagogiske eksperters synsmåter? Et svar er i alle fall sikkert. De fikk ikke gjort oss skoletrøtte – og heller ikke knekt selvlæringslysten og leselysten – ei heller knekt de kreative evner man måtte ha. Dessuten fikk en tid og ro til å bygge opp egen individualitet – så vi slapp å støypes i en form – der alle tenkte likt og derfor få tenkte meget.

 

Går vi enda lenger tilbake i historien treffer vi på de store nasjonsbyggere som for eksempel bondehøvdingen Ole Gabriel Ueland (han med Bibelen og Grunnloven) fra Heskestad i Rogaland. Han hadde ikke folkeskole men lærte seg å lese og skrive selv, men dugende gardbruker ble han etter hvert og politiker. Til slutt stod han som den store leder for Bondetinget i 1833 som da fikk flertallet – og la fundamentet for det Norge vi har i dag med ro og kraft mot all den fiffen av embetsstanden som skalv i buksene da disse ”rå” bøndene hadde fått makta i landet.

Norsk demokrati er et bondedemokrati – det kommer ingen utenom. Og slik var mange av de - ikke minst Haugianerne – som trofast mot Skriften og Grunnloven bygde Norge fra den innerste familien med familiebedrifter til de store sammenhenger for nasjon og i internasjonal politikk. De flyttet makta fra embetsverket og over til folket i frie valg og til slutt kongemakta tilbake til Norge i fred. Og der gjorde bl.a. bondegutten Jørgen Løvland et storverk gjennom mange titals år i norsk topp politikk. Han hadde litt omgangsskole tror jeg det var og et års lærerseminar på Holt. Det var det hele. Likevel lærte han seg de fleste store europeiske språk og deltok i debatt med de største på en overbevisende måte – men en klar vilje til å bygge landet for alle i fred – og maktet det. Han hadde sitt livsord fra 12 års alderen: Les og vex. Det skar han inn i høybua da han gjette buskapen og fikk fred til å leve og tenke. Dette ordet fulgte han hele livet – for han hadde ikke fått knekket livslysten, leselysten og nysgjerrigheten ved langvarig dirigering, bråk og mas av andre unger og geskjeftige pedagoger.

 

Går vi internasjonalt, finner vi bl.a. ”den vestlige sivilisasjons redningsmann” sir Winston Churchill som midt i sin knallharde kampvilje langt fra var et hjerteløst menneske – tvert imot. Han elsket folket og de verdiene som hans folk hadde bygd på i hundreder av år – mot det tyranni som nå grep Europa – ikke ulikt det som nå dukker opp igjen i form av undertrykkende ideologier. Noe særlig skolelys var han ikke – men fordi han ikke fikk lære seg en rekke språk – kunne han morsmålet desto bedre og ble den store skribent og folketaler som lot sitt hjerteliv strømme ut til folket i de avgjørende år da alt stod på spill.

 

Og i dag er Stortinget overfylt av akademikere og endatil gamlerektor på Universitet. Og de utdannede – som synes lite dannede – skravler i munnen på hverandre med kvikke og noe de tror er morsomme replikker, men som av mange oppfattes som tanketomt skvalder som folket er inderlig lei av. Og med alle disse ensidig utdannede ekspertene – tar man makten fra folket og over i embetsverket igjen.

Så flytter de makten ut av landet, knuser familielivet, lemper vårt frigjørende fundament i kristendommen på dør og dermed samholdet i nasjonen. Til slutt roter de til det meste. Kan det være noe med at kunnskapen er blitt stor – og la oss føye til - ganske ensporet – og kjærligheten kold hos de fleste med kalde øyne og harde ord. Har dette skjedd i tråd med det Peat Seagers sier om utdannelsen i visen: ”Little boxes – they went into university – and they came out just like all the same”? Altså, skolegangen gjorde alle like – de fikk ikke lenger tid og anledning til å bli individer, identiteter med selvstendige tanker og respekt for andres liv og tanker.

 

Halldis Moren Vesaas sa jo noe meget riktig da hun i et dikt postulerte at ”kjærleik gjer ikkje blind, han gjer klok”. Ja Bibelen formulerer seg så skarpt at om man ikke har kjærlighet, er man intet.

 

Og så var det dette med oversikt, klokskap og visdom og selvstendig tenkeevne. Nå jager journalistene i flokk som de ulvene politikerne har sluppet løs – og politikerne har gitt opp å beholde makta for å yte den rettferdighet for alle borgere som Grunnloven ga dem. Derfor trenger folket nye ledere som må komme fra andre rekker enn de indre partikontorer som er overbefolket av ”skolelys”. Dette ubehaget i kulturen har vokst seg så stort at man har skapt Norges største parti, og det heter Hjemmesitterpartiet. Og det er ganske ille for vår nasjon, demokratiet og vår felles framtid.