Hvem var Peer Gynt – hvorfor skrev Ibsen det?

 

 

Av Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no04.05.07

 

I Dagen skriver Jostein Andreassen (J. A.) den 26.4.07 følgende: ”Jeg har et annet syn på ”Peer Gynt” enn Jørgen Høgetveit (i Dagen 16.4.) Tvert imot synes jeg det er sprudlende og tidløst, - - - I mine øyne er det en genial parafrase over Bibelens Den fortapte sønn.” 

Jeg går ellers ikke inn på de mer velkjente utlegginger av Peer Gynt som J. A. gjør seg til talsmann for.

 

Nå er imidlertid problemet at jeg sluttet meg til synet som ungdommen ved den moderne Osloskolen hadde - de som ikke ville ha skolen sin oppkalt etter denne troløse sjarlatanen, i motsetning til kultureliten der inne. (Ellers vises til fyldige artikler om Ibsen i LYS).

Videre sluttet jeg meg til en av våre store kultur- og nasjonsbyggere som levde Ibsen meget nær i tid og dermed visste atskillig mer om Ibsen og hans diktning enn vi i dag med våre forskjellige fortolkninger. Det var tidligere statsminister og Kirke- og undervisningsminister (1915-20) Jørgen Løvland. Han skrev om hvorfor Ibsen skrev ”Peer Gynt” og siterer der også Aa. O. Vinje. Han sier i et stort foredrag han holdt i Oslo om ”Nasjonale spursmål” i 1904 følgende om skuespillet ”Peer Gynt” av Henrik Ibsen. Han setter først stykket inn i rammen av de store tanker man hadde om skandinavismen på den tid – det som jo stod mot den nasjonale kristne tenkningen han ville stå for. Man siktet seg inn på ”det treenige Norden.” som da skulle være ”det store fedrelandet”. Og så sier Løvland: ”Nokre av dei beste mennene vaare ligg enno og baskar uppi denne ”nordiske einskapstanken.” Verst var det ei stund med Ibsen. Han sat fleire aar og ”brandad og g(r)ynta mot fedrelandet”, som Vinje sa det. ”Peer Gynt” er fødd av harm yver, at Norig vilde vera for seg sjølv og ikkje hjelpa Danmark i ufreden i 1864. Det var trollet, som var ”seg sjølv nok”, og det norske maalstrævet var den galskap som han fann maken til i daarehuset i Kairo”. Så langt Løvland.

 

Men andre kulturpersonligheter fra tidligere tider har også hatt et lignende syn på Ibsens Peer Gynt. Prof. dr. theol John Nome (M. F.) skriver i ”Dikternes verden Litterære essays (Gyldendal 1969) om dette der han omtaler blant annet ”Ibsens ”Brand”” på s. 21-24. Der bekrefter han fullt ut Løvlands syn om at Ibsen trodde på ”Skandinavismens idè; at den ikke bare var en abstrakt idè om det nordiske kultur- og folkefellesskap, men også ville komme til å bety en realitet i en kritisk situasjon. Han hadde i det minste håpet på at hans egne landsmenn, når det gjaldt, ville støtte ”En Broder i Nød”.” Han ble sørgelig skuffet. Nå gikk han ikke selv heller med i krigen for å støtte danskene som bl.a. teologen Chistopher Bruun gjorde, noe som vel brakte den godeste Ibsen visse indre anklager?

 

Og nok en direkte bakgrunn for dette smedeskrift mot Ola Normand fikk han inspirasjonen til da han i Roma i en norsk avis leste om en bondesønn som ”hadde hugget av seg fingeren for å slippe å komme med i krigen”. Dette gjorde et veldig inntrykk på Ibsen, og han skrev åtte lange vers om denne feige gutten og flettet det inn i det utkast han holdt på med i Branddiktet. Og her ble beretningen benyttet som et symbolsk bilde på ”det norske Blod, / og Maaden, hvorpaa det i vor Tid rinder. Den samme beretning er som kjent tatt opp i siste akt av ”Peer Gynt”, hvor vi får høre prestens tale ved graven over guttens senere slitsomme og samvittighetsknugede liv. Her er tonen atskillig mildere. Presten lyser ”fred med dig, du stille kjæmper, som stred og falt i bondens lille krig!” – Den gamle Peer Gynt, som hører på denne talen, finner at ”det er riktig en vakker kristelig skikk / at kaste et såkalt sideblikk / velvillig over den henfarnes dage.”

 

For meg så lyder dette som bitende ironi – som Ibsen var vel kjent for i andre sammenhenger – men som vel egentlig i større grad hadde påkalt hans eget oppgjør med ”trolle i hjertets og hjernens vel” til en dommedag over seg selv – og ikke Norges og nordmenns frigjøringskamp fra nød til seier fra 1850 og oppover. Han stakk jo av fra det meste – både Norge, inklusive den nevnte krig og antagelig andre forpliktelser i Grimstad.

 

Det slår meg at kanskje har dikteren Arnulf Øverland rett når han i Prologen ved Nationalteaterets festforestilling 30. aug. 1949 sier i diktet ”Henrik Ibsen:”:

”Han sa ikke, ja, vi elsker dette landet – kom ikke mot dig med blomstrende silkevest, men pakket sin koffert og flyktet som for en pest, bort fra hjemmelige stueluft blant annet. Barndom og ungdom, han manet dem ned i muld, fòr over havet og lot skibene brenne. Var det sig selv han nektet å anerkjenne, og som han kalte Peer, og gav huden full?” - - - Nådeløs, med kirurgens kolde kniv – skar han igjennom selvbedragets kåpe. Brødre fikk stå til skue som hvermanns tåpe; o, men han sparer gjerne sitt eget liv!”