Hva er kjærlighet: agape og eros, kjærlighet og sex

Agape:

”Kjærligheten er langmodig, er velvillig; kjærligheten bærer ikke avind, kjærligheten brammer ikke, oppblåses ikke, den gjør intet usømmelig, søker ikke sitt eget, blir ikke bitter, gjemmer ikke på det onde; den gleder seg ikke over urettferdighet, men gleder seg ved sannhet; den utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt. Kjærligheten faller aldri bort; men hva enten det er profetiske gaver, da skal de få ende, eller det er tunger, da skal de opphøre, eller det er kunnskap, da skal den få ende.(-- ) Men nu blir de stående disse tre, tro, håp, kjærlighet, og størst blant dem er kjærligheten.” 1. Korinterbrev 13

 
 

 

Av Jørgen Høgetveit i, www.Kommentar-Avisa.no12.11.07

 

Kan man si at all seksuell lyst er kjær-

lighet og dermed la den utfolde seg

fritt?

Det er det sentrale tema i dagens sam-

livsdebatt. At seksualiteten kan ta

mange og onde veier, vet vi, og spørs-

målet er om en skal og kan kalle det

kjærlighet og dermed tillate det uten

grenser? Er all sex – kjærlighet?

 

 

I Edens have – Paradiset – gikk de to første mennesker rundt nakne, og livskreftene levde i den skjønneste harmoni, kjærligheten (agape) rådde og eros (sex)  fungerte på rett måte, inntil de syndet og ville bli Gud lik. Da så de at de var nakne og skjulte seg med fikenblad. Ondskapen og skylden var kommet inn i verden, og de sterkeste livskrefter ute av harmoni, sammenheng og Guddommelig kontroll. Gud ville ikke la et slikt menneske leve evig – så døden ble innført – likeså stor møye og smerte ved barnefødsler – som setter sine spor. Og grunnorienteringen til kvinnen ble ”til din mann skal din attrå stå og han skal råde over deg.”  Det smaker selvsagt ikke godt for et menneske i opprør, annerledes blir det for et menneske som får oppleve å leve i Guds kjærlighet, Hans agape.

 

Mannen ble bundet til: ”I ditt ansikts sved skal du ete ditt brød, inntil du vender tilbake til jorden, for av den ble du tatt,-” Så begynte slitet og  mistilliten og å skylde på hverandre og med behov for kontroll som tok seg mange og underlige former – ikke minst med hensyn til eros og livets skapende krefter. Der hvor den Guddommelige kjærlighet igjen fikk innpass – ble familien et godt sted for kvinne og mann med tillit og frihet, og Guds største gave, barna ble vel mottatt. Denne kjærligheten elskede således at Han gav – endog Sin egen Sønn!

Annerledes ble det i de kulturer som ikke bygde på dette fundament, men måtte kontrollere de mektige skaper- og livskreftene og den kjønnslige omgang med makt.

 

Altså: De sterke skaperkreftene som Gud har gitt oss i seksualiteten kan brukes til å skape nye Gudsbilder styrt av kjærlighet (agape) og gjensidig omsorg og tillit innenfor den gudgitte ramme av ekteskap og familie – eller brukes rent driftsmessig (eros) uten de andre ting som følger agape – og da følger selvsagt alt med som kommer med et følelsesliv ute av kontroll, og makt og forskjellige midler må til for å kontrollere samlivet.

Det skal vi se litt nærmere på under. Vi begynner med et lite utklipp fra kronikk i Aftenposten 26.8.2007 som viser en måte å kontrollere seksualiteten på:

 

1. ”Den ærede sjeiken beveger så seg fra det konkrete til et høyere filosofisk plan. Det finnes nemlig et essensielt skille mellom klesfunksjonen i den islamske versus den vestlige kulturen. I islam gjenspeiler kvinnens drakt og oppførsel samfunnets høye moral. Hijab beskytter kvinnen mot mannens ustyrlige drifter og får menn til å konsentrere seg om bønn og arbeid.

Derimot har kvinnens klær i Vesten én eneste funksjon, og det er å vekke mannens begjær og interesse. Den vestlige kvinnen er blitt degradert til en kropp og alle i de vestlige samfunn er blitt redusert til instinktdrevne maskiner, slår sjeiken fast.”

Interessant for Vesten å bli bedømt utenfra! Hvor er kjærligheten? Man kan ikke - som man nå etter hvert gjør det i Vesten si at alle slags erotiske lyster er kjærlighet – i alle fall ikke den kjærligheten Bibelen taler om.

 

2. I våre dager er omskjærelse – eller kjønnslemlestelse av jenter – i den arabiske og afrikanske verden – blitt et stort og forferdelige tema. Det er en – og en grusom måte – å kontrollere kvinnelig seksualitet på. Mannen vil i disse kulturer ikke ha kvinner som ikke er omskårne sies det – og mødrene stiller opp og gjennomfører det! Man sier at det bl.a. ikke har noe med Koranen å gjøre. Det kan vel hende, men islam betyr underkastelse og muslimene demonstrer det ved 5 daglige knefall mot Mekka. Og kvinnene deres må altså underkaste seg ved omskjærelse, innhylling med klær slik at all kvinnelighet skjules. I tillegg kan gjerne mannen ha fire koner og selvsagt full kontroll over disse og deres reproduksjon. Og utfører han det største av alle offer overfor Allah – selvmordskrig – blir han lovet – ja nettopp - 72 jomfruer i Paradis. Her er altså eros sentral – men hvor er kjærligheten?

 

3. Går vil til det gamle Kina – som min mor fortalte mye fra - hadde og har de store problemer med å styre det innerste samliv mellom kvinne og mann. I dag har man ett barns familien – som fjerner pikebarna – men tar vel mot guttebarna av gamle kulturelle årsaker.

I gamle dager bøyde mødrene tærne inn under foten på småjentene slik at foten ble liten og bevegelsesfriheten bort fra hjemmet, kjøkkenet og barna, ble minimal. Familien måtte sikres.

For øvrig hadde vel dette sin bakgrunn i at det kinesiske samfunn hadde hatt store problemer med kvinneopprør og rene kvinnebyer – hvor mennene bare levde ute i heiene og var innom om nettene og sikret reproduksjonen. Bare kvinnene styrte byen. (matriarkat i motsetning til patriarkat) Slike byer finnes ennå i Kinas mer bortgjemte innland og studeres av forskere fra Norge i dag. Familien var tydeligvis et fjernt begrep – selv om en aller annen form for ”familie” synes å gjenspeile Skaperviljen i de fleste kulturer.

 

4. Vesten – som bygde på kristendommen – utviklet en livspraksis omkring kjærlighet og seksualitet (agape og eros) som lå mye mer opp til Paradisets tenkning og praksis. At det seksuelle er sentralt i denne tenkningen tenker få på i dag når de i bryllupstaler snakker om å smies i ”hymens lenker” – som betyr at man bindes når jomfruhinnen (hymen) brytes og man blir ”ett kjød” som Bibelen kaller det. Denne pakten var ubrytelig og vernet av Guds bud både før og etter inngått ekteskap. Når man hadde begynt å dele seng og bord og hadde gullringen som pakttegn – var man en grunnleggende del – ja det første av -  det store nasjonale riket. Derfor sier den danske teologen J. Glenthøj at det fra gammelt av var stor likhet mellom liturgien for innsettelse av konger og keisere, biskoper og prester og brudevielser. Derfor bærer også bruden brudekrone som et symbol på dette ”første riket” med skapermakt, lovgivende, dømmende og utøvende makt. Det er symptomatisk at alle de som fornekter Gud og Bibelen, har som sitt første angrepsmål: den kristne familien og foreldreretten! Det gjelder alt fra marxismen til nazismen (nasjonal-sosialismen) m.fl.

 

Og respekten for denne pakten og ”det første riket” bygde de vestlige nasjoner på, og det ble deres store styrke i utvikling av deres nasjoner i forhold til både Asia og Afrika. Det sier mange antropologer, og vår historie forteller oss det. Det er bare å kaste et raskt blikk mot disse kontinenter og ta nasjonene for seg. Hvor finner man respekt for enkeltmenneske, spesielt kvinner og barn, tilsvarende det vi har hatt i Europa. Hvor finner vi tilsvarende menneskeretter og frihet og kraftfull utbygging av nasjonene fram mot velstandssamfunnene som i den vestlige sivilisasjon? Har man reist litt rundt i verden – vet man svaret.

Men den rette frihet og orden i forvaltningen av disse grunnleggende livskrefter er i ferd med å ødelegges også i vår sivilisasjon. (sivilisert i forhold til?) Nye ideologier og religioner sniker seg sakte inn i vår verden og fordreier disse grunnleggende samlivskoder.

Før kristendommen fikk gjennomsyre våre samfunn, var det også forskjellige måter å kontrollere bl.a. den kvinnelige seksualitet på. Mannen hadde ikke tilsvarende! Ordtaket sier jo at ”Man vet sikkert hvem som er mor til barnet, men kan ikke like sikkert vite hvem som er faren.” Det ordnet man tidligere slik at når mannen fra de høyere lag reiste bort for lengre tid, låste man et kyskhetsbelte på kona – for å sikre henne mot utskeielser av et eller annet slag. Barna skulle være mannens! (Løsningen av slike problemer kan en også lese om i 3. Mosebok kp. 5). Men kyskhetsbeltet var et maktspråk og ikke båret av kjærlighet, tillit og tilgivelse i en ond verden.

 

Men den såkalte frigjorte verden i Vesten – løsnet båndene til denne innvendige og frivillige styring av eros med kjærlighet. Man frigjorde mer og mer fra fundamentet som hadde båret, frigjort og styrket oss gjennom generasjoner. Og ettersom den indre styring forsvant – slapp man livskreftene løs – men måtte sikre seg mot konsekvensene, og kondomer, p-piller for ikke å snakke om fosterdrapet ble innført med lovgivernes store tilslutning. Men med frafallet og disse mulighetene forsvant også store deler av ansvarlighet og tillit i pakten. Dette betød selvsagt ikke frigjøring, men dannelse av et nytt dannelsesideal som fører mot den vestlige sivilisasjons undergang som dir. H. Skånland påpekte i en kronikk i Aftenposten i 2001 som het: ”De barna vi må savne”. Kommer en nasjon under 1,5 barn pr fertil kvinne – sier en britisk professor – makter ikke nasjonen å reise seg igjen. Der er mange av de europeiske nasjoner allerede i dag! Den demografiske vinter griner også oss i møte – samfunnets velstand og bærekraft oppløses innenfra med skilsmisser, nedsatt barnetall, det barnløse homoliv, sjalusi, konevold, voldtekter, drap osv. osv. Og det merkelig er at denne kjærlighetsløse dyrkingen av eros – ikke fører til mer barn – men det stikk motsatt – akkurat slik som vi kan lese om det i det frafalne Israel.  Kunnskapen blir nok stor – men for det første spør man: hva slags kunnskap – og en merker seg at kjærligheten blir kold hos de fleste.

 

Det er vel og bra at man engasjerer seg i den vanvittige omskjærelsen av kvinner – men det dufter noe visst hyklerisk av dette – når man ikke får slutt på vår egen dødsdans rundt gullkalver og ”kjødets lust” og ”sjelens obotliga ensamhet” – hvor det – for å fortsette dikterens ord: ”Øver ingen himmel, under blot en grav.”

 

La oss bare se det inn i hvitøyet og sette ord på sakene – og ikke snike oss unna med retorikkens ”pene” ord og bortforklaringer. Det blir det i alle fall ingen innsikt og dømmekraft av. Og forhåpentligvis har vi enda lyst til å overleve som folk – og ”enda er Hans hånd rakt ut”: Nådetiden er enda ikke slutt – men nå går det fort mot at ”det er ikke mer tid” og tiden er som i Noahs dager – som tydeligvis også var svært turbulent på samlivets område. Og det gjaldt sannelig også Sodoma og Gomorra, og Paulus skrev om det på slutten av Rom 1.

Gjennom titals av år hamret våre motstandere inn at de kristne er sexfikserte – nå ser vi hvem det er som vraker agape og havner i det sexfikserte underliv alene.