Guds profeter og fosterdrapet

 

 

Av Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no20.03.07

 

Profeten Jeremias hadde en lang og tung vandring helt fra sin ungdom av. Han var tydeligvis en følsom mann som var dypt plaget av det budskapet han måtte gå med og den åndelige og sosiale motstand han møtte. Kampen var så hard at han begynte å bøye av – om ikke Gud hadde forbarmet seg over han og reddet han. Kp. 15, v. 19. Budskapet og kampen ellers ser vi flere steder som for eks i kp 12 og 15. Han ønsket at han ikke var født, men samtidig kunne han ikke bøye av for tidsånden og folkeviljen – for han fryktet Gud mer enn mennesker. Dessuten så han med guddommelig klarsyn hvordan det ville gå med hans elskede folk og fedreland om de fortsatte med avguderiet og umoralen. Dermed måtte han gå med budskapet – til slutt helt venneløs - bare skriveren Barak stod ved hans side – der han trasket opp til kongen med Guds Ord - under armen - det Jeremias hadde diktert. Kongen rev det i filler og hev det i fyrfatet – men Jeremias fortsatte. Og hele tiden var han under Guds sterke vern. Han skulle få og fikk livet sitt som krigsbytte.

 

Til slutt sa Gud at Jeremias ikke skulle be for folket. ( 7, 16) Gud ville ikke vite av dem mer. Nå skulle straffen komme. De hadde forrådt Gud, sitt medmenneske i barnet og fremtiden og levde totalt utsvevende etter sine lyster og dermed sin rett til landet. Dermed ville landet spy dem ut i bortførelsen til Babylon. Folket sa sikkert at dette var en hensynsløs og brutal mann, men det var nettopp det han ikke var. Han elsket sitt folk så høyt at han var villig til å bære belastningene i forsøket på å redde dem. Og vi ser også at da dommen var et faktum, gikk det ut et trøstebudskap fra Jeremias. Folket skulle ikke bli i utlendighet i mer enn 70 år.

 

Den dypeste årsaken – som fulgte av avguderiet – er det vi møter i kp. 15. Kp. begynner med at Herren sier at om både Moses og Samuel stod for Herrens åsyn så skulle det ikke hjelpe dem bort fra dommen. Nå skulle folket bort fra Herrens åsyn – der de før mottok all velsignelse fra. ”La dem fare!” Om de spør hvor de skal fare hen – får de bare til svar at noen til døden, noen til sverdet, noen til hunger osv. Og hvorfor denne harde dommen? Jo, det står i v. 4.: ”Og jeg vil la dem bli mishandlet av alle jordens riker for det som Judas kong Manasse, Esekias sønn, gjorde i Jerusalem.” I de følgende vers ser en så hva Gud vil gjøre med folket. Og dette skjer fordi Manasse drev en forferdelig barneofring til avgudene i Jerusalem, noe Israels Gud aldeles ikke hadde pålagt dem. Jerusalems gater var fylt av blod.

Frafallet førte dem inn i djevelens makt – han som er løgnens far – og som bare lyver, stjeler og ødelegger, ja, som til slutt vil drukne hele verden i blod om han får rå seg selv fullt ut. Derfor kunne vår første utenriksminister Jørgen Løvland med full rett utbryte når 1. verdenskrig brøt ut: ”Gud hjelpe, dei hev mista vitet og Vår Herre.”

 

Når man i lys av syndefallet og Herrens klare plan for å gjenerobre sin tapte skapning - ser at Han elsker og verdsetter mennesket således at Han sender sin enbårne Sønn for at hvert eneste menneske skal bli frelst og reddet for evigheten – da kastes det et grelt lys over Manasses synder og vår fosterdrapspraksis. Da trenger det seg fram et rop fra sjelens innerste at Herren igjen må gripe inn og redde Norges familier – ”det første riket” som hele Norges rike hviler på – og barna som skal være bærekraften i vår felles framtid om Herren gir tid. Mange nasjoner er allerede kommet så lavt i barnetall at det usvikelig går mot kaos og sammenbrudd – nøyaktig som kp. 15 v. 17 sier det: ”Og jeg kaster dem ut igjennom landets porter, jeg gjør mitt folk barnløst, jeg ødelegger det, fordi det ikke vendte om fra sine veier.”

 

Og så må det meget bønn til for alle de ”medhjelpere” som sørger for at barna kommer til retterstedet på våre mange sykehus. Det er rekken fra stortingsrep. som gir de ugudelige lovene, barnefaren som løper sin vei, til moren som vi fjerne fosteret, til primærlegen som sender mor og barn til sykehusene for å avlive barna. Det er en blodig og farlig og ødeleggende vei for den enkelte og nasjonen – og fører oss klart under Guds dom som det klart går fram av det som allerede er skrevet og også av Jer. 19,4-5. Her taler Jeremias mot dem som ”fylte dette sted med uskyldig blod, og bygget offerhauger for Ba`al for å brenne sine sønner i ilden til brennoffer for Ba`al, noget som jeg ikke hadde påbudt og ikke talt om, og som ikke er oppkommet i mitt hjerte.” Stedet ble kalt: Drapsdalen! Denne praksis fikk forferdelige konsekvenser for Israel – nøyaktig som Jeremias forteller de falske fredsprofeter i kp. 20, v. 4. Det ble Babel – om de ville eller ikke!