Fra Babel til Karmel

 

 

Av Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no - 05.11.07

 

Da Israels folk på frafallets vei – stikk i strid med profeten Samuels råd – ville være som andre folk og skaffe seg en konge - gikk det galt. Det gikk som profeten sa. Saul var en ulykke både for seg selv og folket. David var en mann etter Guds hjerte og på mange måter en god konge – men det gikk galt for han mange ganger. Og etter han kom kong Salomo som var sønn etter hans ulovlige samliv med Batseba. Salomo var en konge som ba om visdom og fikk det – og riket voks i størrelse og makt – men med han begynte også allianse - og fredspolitikken som han bl.a. beseglet gjennom inngåelse av en rekke giftermål. Og etter en stund hadde han et stort harem på ”Forargelsens berg” utenfor Jerusalem. (for øvrig der hvor FN har sitt senter i dag). Hans livsførsel minnet lite om èn kvinne og èn mann – som Gud skapte det i Edens have. Og dette ble hans og Israels undergang. Alle kvinnene fikk makt over hjertet hans med sine fremmede guder - bl.a. Baal og Astarte dyrkelsen som han bygde altre for. Og de festet sitt grep i nasjonen med fruktbarhetsdyrkelse og seksualitet på avveier. Noe som igjen førte til barneofringer og en rekke andre konsekvenser av frafallet. De haltet til begge sider som Salomo på sine eldre dager.

 

Det hele kulminerte med Manasse som regjerte i Jerusalem i over 50 år – og drev på med så forferdelige barneofringer at Jeremias til slutt ble nektet å be for folket og byen. Nå skulle de til Babel og få det de dyrket!

 

Men før Manasses tid var det en rekke store konfrontasjoner mellom Gud ved hans profeter og avgudene og folket. Et kraftig oppgjør for å få folket tilbake til Israels Gud var oppgjøret med Elias på Karmel. Her møtte folket og 400 Bàal og Astarte prester. De var ikke minst dronning Jesabels tjenere – og hun var dronningen til den ettergivende kong Akab. I NT finner vi også dette nevnt om at Gud har imot dem at de lar Jesabel styre. Kvinnestyret er ikke etter Guds vilje verken i menighet eller samfunn. (les Esaias 3-4)

Så ba Elias i sin nød til Gud og Gud, holdt regnet tilbake i over 3 år, og straffen ble hard for landet med tørke, sult og elendighet. Selv overlevde Elias hos enken i Sarepta hvor Gud mettet dem gjennom underet med mel- og oljekrukka som aldri gikk tom.

 

Så vendte Elias tilbake og konfronterte kong Akab – for deretter å samles på Karmel. Der viste Gud sin makt med ild fra himmelen over Elias` offer – og folket ropte at Gud er Gud og tok hånd om avgudsprestene så det ble slutt på dem og deres forførelse for en stund.

Men konge-, kvinnestyret og avguderiet førte uvegerlig mot undergangen – først for Nordriket - eller tistammers riket – og deretter gikk det galt med 2 stammers riket bestående av Juda og Benjamins stammer. De første tok assyrerne seg av og førte dem til Ninive, og deretter forsvant de nordover. Sydriket ble ført til Babylon, og en rest kom etter 70 år tilbake til Jerusalem under Nehemias og Esras. Og etter det var Israels selvstendighet, storhet og lykke langt på vei borte for godt – til de gjennom store trengsler fikk landet sitt igjen i 1948.

 

Dette har mye å lære det norske folk i dag – for profetiene forteller oss i Johannes Åpenbaring at Babels – forvirringens ånd – i endtiden skal gå ut til kongene på jorden. Og Baal med Astarte var avguderiet som regjerte der og førte Israel på avveier. Det ser videre ut til at disse onde ånder skal være bundet ved Eufrat og Tigris – altså Babels rike – for å bli sluppet løs til slutt. Dette kan du lese om i NT og J. Åp. (kp. 16)

Norge er inne i en tilsvarende frafalls tid med dyrkelse av lysten og fruktbarhetskreftene – og dermed på vei inn i dødens rike. Og det er uhyggelig å se at også her dukker Astarte opp i ”kongens hus” hos prinsessen og hennes Astarte education. Vi skal selvsagt ikke mobbe henne, et medlem av kongehuset, men dette bør man heller ikke spøke med, men ta på dypeste alvor.

Og motkreftene som kan settes inn mot dette er de bibelske sannheter vi finner i det jeg nå har omtalt, bl.a. Elias bønn, frimodig tale og atter bønn og konfrontasjoner med folket og dets ledelse.