Brunskimmer i SVs rekker?

 

 

Av Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no – 01.10.07 

 

Sternsaken på Evje ( Bok om  Stern saken ) ble etter hvert et nasjonalt oppgjør om vår evangelisk-lutherske basis, foreldrerett og barneoppdragelse. Hva slags verdier skulle samfunnet bygge på? Igjen er disse tingene uhyre aktuelle. Derfor nok en gang fokus på sentrale deler av saken.

Fra 1981 til ca. 1985 rullet den etter hvert landsomfattende skoledebatten fra Evje på Sørlandet over hele landet. Lærerlaget og Lektorlaget (Nå Undervisningsforbundet) på landsplan, fylkeslagene og lokallagene meldte seg til striden for adjunkten som brukte det tyske ukebladet STERN i sin tyskundervisning. Sørlandspressa med Fædrelandsvennens journalister A. K. Igland  (nå Gimlekollen) og G. Oppstad i spissen kjørte saken i media og drog etter hvert med seg  det meste av sørlandspressa og  mye av de nasjonale media. Endog til Stern skrev leder om hekseprosessen på Evje og spredte det over hele Europa i ca. 1,7 millioner eksemplarer. Og det hele rullet og gikk i foreldreråd og skolestyrer og senere med mange kjente politikere og skolefolk inntil det hele ble avgjort i retten – i betydelig grad til fordel for formannen og nestformannen i skolestyret som nettopp var folkevalgt til å ivareta folkets, foreldrenes og barnas interesse etter skolelov og Grunnlov.

Men kanskje det mest interessante i denne saken var den baksmellen Fædrelandsvennen (F.V.) og adjunkten m.m.flere som hadde brukt bladet i skolen fikk – når STERN ble avslørt med sin fulle ideologi. De som støttet bruken av Stern beskyldte oss for nazisympatier!

F.V. skrev over 5 av avisens 7 spalter som førstesideoppslag  at ”Evje-saken – første klage siden Franco”. De ref. red. Hess i Stern som de hadde ringt opp. De fortsetter med: ”Bare Franco-Spania og Evje tar anstøt”. For det første var ikke det sant og for det andre var man her ute etter å la et brunskimmer lyse over oss her på Evje.

Adjunkten fra Evje fyrte nemlig av en lignende kanon i striden: ”Bladet er et produkt av en våken sosial samvittighet” F.V. 10. jan. 81. Og han fortsetter i samme avis: ”Dette er vår tids høyrebølge konkretisert, og jeg aner brunskimmeret i den jakten noen har lagt seg på.”

 

Så kom sannheten på bordet. De som beskyldte meg og andre for ”brunskimmer”, altså med nazisympatier - fikk en brutal oppvåkning og baksmell. Først forteller sjefs-redaktør Arthur Berg som hadde fulgt Stern siden krigen fordi han oppdaget at sjefsred. Henri Nannen – som var konform nazist – ble sjefsredaktør i bladet.
Deretter kom verdens største mediaskandale der de offentliggjorde ”Hitlers falske dagbøker” og to av red. måtte gå først - kanskje var Hess en av dem. Så ble i alle fall en av deres topp journalister – Heidemann – dømt til fire års tukthus p.g.a. et forsøk på å fremme nazismen igjen. Endelig måtte Henri Nannen selv gå – rimelig vis.

 

Så kom TV 2 med fire kvelder om disse dagbøkene og en grundig avsløring om nazielendigheten rundt den.

 

Endelig ringte NRKs utenriksreporter Olav Gran-Olsson meg fra Bonn og fortalte om en stor doktoravhandling om Stern. Den fortalte akkurat det samme. Bladet hadde sterke totalitære og antidemokratiske drag. Noe lignende skrev sjefsred. Utgaard i Aftenposten om det politiske partiet man la fram for elevene på skolen: ”Die Grünen”.

 

Det var det som ble igjen av Stern som den store støttespiller for demokratiet i Tyskland og Europa. Det var det som ble igjen av ”brunskimmer” beskyldningene mot oss. Så sannheten vendte seg stikk motsatt vei mot adjunkten, lokale lærere som støttet han, Lærerlaget og Undervisningsforbundet sentralt med alle deres ressurser. Pinlig, spør du meg.

 

Men hvorfor minne om denne gamle saken nå? Jo, fordi disse kreftene sover ikke, men arbeider videre i norsk samfunnsliv og vinner fram på en uhyggelig måte i nedrivningen av vårt evangelisk-lutherske fundament som vi har i Grunnloven og som styrer familien, menighet og samfunn. Hvorfor det skjer, kan du lese om under – og deretter fortsette å be og arbeide over 2. Krønikerne 20 – i bønn til ”våre fedres Gud”. (En relativt grundig utgave om denne striden kan du også få kjøpt fra AKF/Krossen media på Evje for kr. 175,-. Du trenger den til striden nå.)

 

Men hvorfor gikk det sånn for den radikale ”elite”? Ja, det forklarer prof. Skodvin ganske godt. Han forklarer at man kan ikke dele politiske partier etter en rett strek til høyre og venstre og tro at de ytterst på streken er lengst fra hverandre. Han sier det er helt feil. Man må sette partiene opp på en sirkel. På toppen har vi de med et høyverdig menneskesyn og sanne demokrater. Så fordeler de andre partiene seg ut til høyre og venstre – for til sist å møtes i et stort fellesskap av totalitære ideologer i bunnen av sirkelen. Om de er svarte, røde, brune, grønne eller blå spiller liten rolle. De har et ondt menneskesyn og er undertrykkende og har de fleste andre kjennetegn på slike tankebygninger som er livsfarlig for ethvert demokrati om de sovner inn og lar seg overmanne.

 

I disse dager ser vi sterke tendenser til dette i norsk tidsånd og politikk, og det åndelige regiment med Sannhetens støtter og søyler gir etter med økende fart. Arbeiderpartiet har lenge jobbet med avkristning – riktignok noe forsiktig etter den baksmellen de fikk i 20-30 årene da deres nestformann prof. Edvard Bull kom i sterk konfrontasjon med kristenfolket og tapte. Men så har sekstiåtterne tatt opp kampen igjen etter krigen, og nå stormer ungdommen fram i Ap og SV med sin kamp for toleranse og likestilling som rambukker mot samliv og Religionen, Grunnloven og Norges bærekraftige basis. Nå skal vi få det likestilte – klasseløse og kjønnsløse samfunnsliv – og så blir alt bra. Man minnes Orwell: Alle er vi like, men noen er mer like enn andre.