Børshaiene på kraftjakt

 

 

Av Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no05.10.07  

 

Man kan selvsagt innbille seg at Norge fremdeles er det fredelige hjørne av Europa hvor alt går hyggelig og rettferdig for seg – også i spørsmål som involverer store fremtidige verdier som for eks. kraftverksressursen. Men slik er det altså ikke lenger. Norge var en rimelig fredet protestantisk plett hvor vi sammen bygde ut det vi trengte – ikke minst av vannkraft for å sprenge vintermørket og vinterkulda og få oss litt ekstra energi til vårt daglige arbeide. Men så fant noen glupe økonomer ut at man kunne tjene så mye mer penger på kraftverkene våre om vi fikk gjort dem om til AS og notert dem som handelsvare på børsen. Det var altså en ny versjon av Bør Børson som fikk tak i arvesølvet vårt.

Vi ble innlemmet i EØS – som de fleste politikere mente vi ikke kunne overleve uten at vi kom inn i det store feudal- og katolskbaserte fellesskapet som vurderer penger før alt annen. Her skulle vi oppleve selve FRIHETEN med de fire store frihetene og fri flyt av kapital, varer, tjenester og arbeidskraft. Og når det gjaldt friheten på el-området, ble den endelig beseglet da vi fikk de to Vanndirektivene. Dermed var vår kraftproduksjon helt tatt ut av Norges hender. I tillegg dømte EFTA- domstolen og sa at vår hjemfallsrett til kraftverkene var ulovlig – så etter det ble det fritt fram for tap av Norges arvesølv for alltid. Også Regjeringens forsøk på å omgå synes å dømmes ulovlig – og selges kraftverkene på børsen ut av landet – kan de forsvinne for godt fra norsk kontroll, styring og fortjeneste. Og som ikke det var nok, begynte man å skape det helt store fellesskap ved å legge store kabler fra Norge til Europa så vi kunne selge strømmen til høyest mulig pris – og attpåtil putte CO2 avgiften på 20-30% rett i lomma på børshaiene. Krafta vår var jo forurensningsfri! Denne planleggingen startet man på like etter 1991 – med et interessant møte på Evje i 1996 om ny Brokkelinje. Men forbrukeren må betale CO2 avgiften også, selvsagt – for det var jo ikke de som skapte verdiene.

 

Nye fosser – nye muligheter

Så trodde Ola Nordmann at nå var det hele over – vår fremtid var beseglet og vi fikk bare avfinne oss med verdens skjeve gang. Men den gang ei. Det var ennå mange gode fosser igjen i vårt jordfattige og bratte magre land. Ja, faktisk så mange fosser at det kunne produsere like mye kraft som 40-50 Altakraftverk. Men det var en hake ved fossene. De var privat eid og attpåtil av bønder. Det måtte det gjøres noe med.

Så begynte en med Ny Konsesjonslov for å få tak i fossene for en billig penge. Bønder var jo i pengeknipa etter mange års utpining av det norske storsamfunn. Og vårt sosialdemokrati likte heller ikke eiendomsretten – i allefall ikke for bønder - noe særlig bra – så naturresursene skulle man nok få tak i under et visst skinn av rett. Dermed begynte rettssakene – for bøndene ga seg ikke frivillig for ”glassperler og sprit” som kapitalen lurte indianerne med i sin tid. Nei, her måtte hardere lut til. Og retten stilte opp og vurderte villig naturressursene etter en eldgammel erstatningsregning. De regnet erstatning etter naturhestekraft. Og det gjorde de freidig enda de vel visste at Norge var medlem av EØS med to Vanndirektiver – og dermed var det markedsprisen som skulle bestemme erstatningen som da fort løp opp i tiltalls millioner – for ikke å si flere hundre millioner når fossen var litt større. Og nå var jo kablene til Holland og Tyskland snart klare – så her måtte det bli store penger å tjene etter hvert, men de skulle selvsagt kraftverkene ha og ikke bøndene og det småpelet de drev med og som vi likevel ikke trengte. Det var nok mat å få kjøpt i utlandet bare en hadde penger nok – trodde en – selv om det begynte å komme inn en del uventede signaler om prisoppgang på korn o.a. livsnødvendigheter.

Men man kjørte løpet videre både på Sørlandet og Vestlandet – for å sikre seg verdiene for en slikk og ingenting. Rettssakene kom i kø. Man spurte ikke etter hvor mye bonden kunne tjene om han bygde ut selv, leidde ut fossefallene eller solgte fossen til markedspris. Nei, naturhestekraft var løsenet om en bare kunne få bonden og rettsvesenet med på dette som var så innlysende riktig. Eiendomsrett, maktfordeling og demokrati ble etter hvert bare en svak bakgrunnsstøy. Det var jo kraftselskapene og børshaiene som kunne dette med å skape verdier i vårt magre fedreland. Riktignok brukte de en god del av pengene til selvpleie – men det var fordi de ”deserved it”. Når en – etter deres mening - stilte sin suverene kunnskap og arbeidskraft til disposisjon for Norge – fortjente man å få litt småpenger til privat bruk i form av noen millioner eller gode opsjoner. At det var det norske folk med sine skattepenger som hadde bygd det hele ut – var historie nå - på Bør Børsons suverene vei mot Utopia i EU og WTO. 

 

Nå er det på tide at alle lovgivere og rettens menn igjen tenker Grunnlov og rettferdighet og på det norske folk – så kanskje vi kan ha en rimelig fremtid i dette magre landet som er bygd ut til å bli et demokratisk velfungerende velstandsland og en fredet plett av dimensjoner. Et land som mange søker seg til når ufred og fattigdom herjer i deres feilforvaltede land med rike ressurser. Måtte det finnes i allfall noe rettferdighet igjen i våre rettsinstitusjoner!