Å løfte på Jerusalem

 

 

 Av Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no10.12.07

 

Verdens mektige nasjoner samler seg igjen og igjen og ”løfter” på Jerusalem, men rikker ikke byen av flekken! Det er mest så man hører ropet: ta i karer! 

Ren kjøttkraft altså. Samlet seg har de gjort mange ganger, siste gang var da Clinton samlet dem - av alle steder – i Camp David – navnet til Israels evige konge. Nåværende forsvarssjef Barak gikk t.o.m. svært langt både med landet og byen, men nei. Når Arafat ikke fikk full kontroll over det helligste av det hellige, Tempelfjellet, så var det nei og rett hjem for å starte en grufull intifada som var hovedårsaken til at Israel til slutt måtte bygge et sikkerhetsgjerde til titalls milliardbeløp – samtidig som de ble utskjelt av verdens mektige. Men interessant nok – nå må de bygge sikkerhetsgjerder snart i alle internasjonale skipshavner og intensivere kontrollen i alle lufthavner så kraftig at det truer internasjonal trafikk. I tillegg får de selvmordsbombere både her og der.

 

Ja, det blir tungt å løfte på Guds by!(Se Sakarias 12) Men kraftkaren med tillit til menneskelig makt og vår formørkede forstand tror at de skal kunne skape frede uten Fredsfyrsten – så man fortsetter slitet på tross av alvorlige advarsler i Skriften om at de vil ”såre seg selv.” De har visst ikke fått med seg barnelærdommen om at man skal passe seg for å forløfte seg – man kan skade seg for livet om en er aldri så sterk. Nå er jo allerede flere skader oppstått, likevel fortsetter en sitt bibelstridige løp.

Tidligere var det hovedsakelig amerikanerne som prøvde å få til en ordning med å dele landet og byen – selvsagt under sterkt press fra oljestatene i Midt-Østen. Stort sett var det bare partene og USA som deltok, men nå var det en stor konferanse i Annapolis hvor man skulle bli enige om oppdelingen. Det var et titalls nasjoner med – nasjoner med makt. Resultat: full fiasko. Bortkastet tid, penger og krefter i stor skala altså, men planleggingen går videre. Venstrekreftene i Israel gir seg heller ikke i et Chamberlainsk fredshåp om fred gjennom menneskelige anstrengelser med land for fred.

Men man burde innse at når man tilbyr fienden og hedningene deler av Guds by og sentrallandet Judea og Samaria som Guds øye hviler over dag og natt, da kan det ikke annet enn gå galt for dem selv og hedningene som samler seg mot Jerusalem. 

 

Ta i karer – det skal nok lykkes til slutt – innbiller man seg – men skadene vil etter hvert bli enorme for de nasjonene som deltar i dette vanvittige prosjektet som ikke regner med allmakten og allvitenhetens Gud. Men de skal nok også måtte sanne det når det etter hvert skjer, for Herren var vred på sitt folk – det er sant og visst. Han lot dem tape landet og sendte dem i stor nød. Det forteller profetiene og historien oss, men over de som hjalp til og gjorde det verre enn Gud hadde tenkt – de skal enda mer passe seg for slike kraftanstrengelser mot en allmektig hersker som nå samler sitt folk. Og Norge har i aller høyeste grad sitt å tenke på i den sammenheng med sin Osloavtale og milliarduttellinger til disse bandittregimer.

Vårt land er snart uten forsvar – omtrent nedlagt landbruk og matforsyning og lekende med en stadig mer hissig russisk bjørn og andre rovdyr over hele landet. Dette kan ta en ende med forferdelse. Sånn går det når en ikke regner med Fredsfyrsten og tror Skriften!