Tale for dagen, 17. mai - 2007 på Østre-Kvelde Bedehus

 

 

Av Jørgen Høgetveit

 

Til lykke med dagen – Norges og vår nasjons frihetsdag som selvstendig nasjon. Norge med kristenretten av 1814 på sannhets grunn – sannheten som gir fred og frigjøring. Det er jo dette vi feirer! Ja, ”Vi er en nasjon vi med – og fedrenes land vi frydes ved” som Wergeland er inne på, og det er sant og visst. Men det er også mørke skygger over vårt kjære fedreland, som vi ikke må glemme.

 

Takk for innbydelsen til å være med dere og dele noen tanker om dette viktige tema - på denne vår felles store dag.

Derfor: Hva er Norge og hva vil vi med Norge?

 

Kan 17. mai være noe å feire da - nå som vi og landet vårt er på vei inn i det internasjonale og globaliserte samfunn og mange vil ha oss til å være flerkulturelle og flerreligiøse med nedrevne nasjonale grenser og et folk som lever som alle andre folk? For øvrig ikke ukjente toner fra GT da jødene ville være som andre og få seg en annen konge enn deres Gud. Vår nasjonale identitet må tones ned og vi alle bli mer lik hverandre og alle andre. Må vi ikke snart slutte med vårt korsmerkede flagg og sanger som takker Gud for Ordet Hans og landet Han ga oss, og lærte oss som brødre saman bu, som kristne det kan seg søma? Det var nylig forslag mot det korsmerkede flagg i Sverige for det virket ikke inkluderende!

 

Mange svar

Det er mange svar på hva Norge er og bør være i landet vårt i dag – alt etter hvordan du spør og hvem du spør. Noen legger vekten på naturen og landet. Andre legger vekten på de sosiale forhold i dag – hvordan vi ordner forholdet til vår neste – inntil det globale. Atter andre viser til vår historie – den som forteller oss hvordan vi har innrettet oss før og våre røtter.

Andre igjen legger hovedvekten på vårt forhold til det åndelige fundament og vårt forhold til Gud og Hans Ord og ser alt ut fra den synsvinkel. Noen blander inn andre tankebygninger og religioner osv. osv.

Det rette og gode svaret – for det finnes – finner vi når en begynner med den eneste levende og sanne Gud slik som våre fedre gjorde det i 1814, selv om en god del ikke er enig i det i dag. Men den senere historie viser at de valgte rett. Det ble frelse, fred, frihet og velstand av det, i motsetning til en rekke andre land med andre fundamenter og større ressurser.  Vi gikk fra å være et land i sult og krig til velstandstoppen i fred!

 

Men det kommer altså i betydelig grad an på hvem du spør. Dog uansett svar - så er det viktig at man tenker over hva Norge er og hva vi vil med landet vårt, for det er mange som vet og vil noe annet – og ofte fører oss på avveier som vi oftere og oftere ser det i dag. Men her skal vi – barn og barnebarn - leve og bo videre i den tid som Gud måtte gi. Så det er uhyre viktig hvilke svar som blir gitt i tanker, ord og gjerninger på hva Norge er og hva vi vil med landet vårt. Og vi har en vidunderlig arv å ta vare på.

 

Men la det allerede nå være klart at vår Grunnlov, vår historiske erfaring og vår første utenriksminister er enig om at alle folk er skapt i nasjoner og finner sin plass i historien som nasjoner. Derfor sier Gr.loven under hovedpunkt  A. Om Statsformen og Religionen. i  § 1. at ”Kongeriket Norge er et frit, uafhængigt og udeleligt Rige. Dets Regjeringsform er indskrænket og arvelig-monarkisk.”

 

Gr.l. forteller oss i § 2 at ”Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende sig til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme.” Det er vår tankemessige og kraftfulle basis. Og den fortsetter med å fortelle om hvordan landet, vårt fellesskap er bygd opp og styres. Viktig er også pkt. ”B. Om den udøvende Magt, Kongen og den kongelige Familie.” Her nevnes familien som en viktig del av styringen av Norges rike. Familien er altså en viktig basis for nasjonens styring selvsagt fordi det er ”det første riket” som jo familien er. Derfor bærer fremdeles mange bruder i Setesdal, Hardanger og i Sverige krone ved ekteskapsinngåelse. Hele Norge hviler på det første riket – de tusen hjem. Dette riket  har også lovgivende, dømmende og utøvende makt innenfor hjemmets ramme, selv om mange vil redusere denne myndighet mest mulig i dag. Helst oppløse den.

Og ut fra det kristne menneskesyn som § 2 forkynner, organiserte vi så samfunnet vårt slik et kristent samfunn skal være med retter og plikter som vi finner det igjen fra § 96 og utover.

 

For ikke lenge siden kom jeg over et foredrag av vår første utenriksminister Jørgen Løvland som i en stor tale i Oslo ”Om nasjonale spørsmål” i 1904 – like før vår endelige frigjøring fra Sverige i 1905 – tar sitt utgangspunkt om nasjonsdannelsen i Bibelen og fortellingen om hvordan folkene oppstod etter språkforvirringen i Babylon da de ble spredt utover jorden. Denne store nasjonsbygger var klart innenfor Bibelens tenkning – som vi kan se det i 1814 og i Apostelgjerningene kp. 17.

Og hovedhensikten med at folkene får tider og et land er at de skal søke Gud - for Han vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse. Det finner vi jo igjen både i landløftet til Abraham – som Jesus på mange måter gjentok da han ga misjonsbefalingen til sine apostler som han sendte ut i all verden og lovet å velsigne og være med dem til alle folkeslag.

 

Slik tenkte de som bygde opp Norge igjen etter 400 års natten og frigjorde Norge i fred – historisk sett for ikke så lenge siden. Før hadde Norden ligget i ødeleggende kriger – nå ble vi det fredelige hjørne av Europa og velstandsriker.

 

1.      De som legger vekten på forholdet til naturen har, selvsagt mye rett i det, når de svarer på hva Norge er. Skaperverket fra det ville vide hav, til de stille dype daler, brede bygder og høge frie fjell som er Norge - danner et fabelaktig fundament og ramme for vårt liv og virke. Det er 386 890 km2 stort og så langt at om du svinger det rundt sydspissen havner vi nede på Sicilia omtrent. Det er magert med bare 3 % matjord og bitte lite kornjord, resten er utmark og beiteland som vi nå overlater til rovdyrene. Kystlinjen er enorm med alle fjordene, furet værbitt, og en kontinentalsokkel som er ca. tre ganger så stor som landet og med olje, gass og en av verdens siste store fiskebanker med livsviktige proteiner. Klart dette er viktig, og her synger det kraftig med i sjela at her ”heve

nordmannen fengje sin heim” – og nordmannen skapes av naturen rundt seg. Som sir Winston Churchill sa det en gang i en annen sammenheng: ”Først skaper vi våre bygninger, deretter skaper de oss.” Slik er det med skaperverket også, det skaper menneskesinn, mennesketyper og språk over hele Norge – og språket er noe av det dypeste i oss som vi taler med hverandre og Gud med og bærer arven videre med. Det sier mye om hva Norge er, når vi tenker over hvordan vi taler og tenker.

Grundtvig sier det slik: ”Modermålet er det kraftens ord, som lever i folkemunde; Som det elskes i syd og nord, så sjunges det sødt i lund,” Han taler videre om modersmålet og sier: ”i det kun lever fædres ånd og deri vårt hjerte gynger” – ”Modersmålet er vårt hjertesprog, kun løs er all fremmed tale, Det alene i mund og bog kan vække et folk av dvale”. Det har vi sett så mange ganger, bl.a. da Hope begynte å reise langs Vestlandet med Ordet på landsmål. Der lød skaperverkets toner med i takt og rytmer fra naturen til hjertets pulsslag. Ordet nådde inn. 

Å hvor vi må be om slike røster i dag som når inn til hjertet hos folket om de forferdelige krenkelser av liv og barneliv, om ”det første riket”, kunnskapen om Gud og om Skaperens verk gitt oss til rett forvaltning. Tale slik at folket kjenner det Wergeland formulerte slik: ”du i ditt hjerte før i din panne, kjenne det sanne”. Her rører vi ved dype strenger i folkenes liv som det er vanskelig å trenge til bunns i, men slik tale har vært og er en grunnleggende del av Norge og Norges liv.

Ja, skaperverket med jord, luft, vann og vegetasjon i samspill med sola i fotosyntesen som bærer alt liv er viktig. Det gir oss det meste av mat og råstoffer og miljø. Det er vår basis for liv og virke. Her slår vi rot med hus, hjem og arbeid slik at vi har det viktigste av mat og klær og annet for livene våre og som vi stadig bør takke Gud for, selv om statsråden vil nekte oss å synge: ”Å, du som metter liten fugl,-”. Uten dette gikk vi raskt under som jeg har sett det er flere u-land. Vi ser det i nasjon etter nasjon som ikke forvalter natur og felleskap på en rett og god måte. De har lite av himmelske forvaltertanker når de steller med Skaperverket. Da blir det ofte slik som en forfatter sa det: ”Da vi ble troløse mot himmelen, forrådte vi jorden.” Og de er det mange av i dag. Og skriften sier: Når I har mat og klær, så skal I la eder nøyes. Ja, ja vi er nok et stykke unna dette i olje-Norge, men våre fedre som levde i et u-land rundt 1800, lærte seg Gudsfrykt med nøysomhet – kristen forvaltning – for å bygge opp den velordnede velstandsnasjon vi nyter godt av i dag. Norges natur, klart den preger oss som folk, men vi har en enda rikere arv.

 

2.      Går vi til forholdet til nesten i – familien, menigheten og samfunnene våre og ser på hvordan vi har innrettet oss der - så bar og bærer det sterke preg av vår kristne arv i motsetning til hva man finner hos en rekke andre folk ute i verden. Samfunnene våre bærer – tross alt og forferdelige mørke innslag av fosterdrap o.a. – fremdeles dype merker etter de ti bud i rett og samliv – og med evangeliets tilgivende barmhjertighet i folket. Fredrik Ram viste oss det i boken av ”Kristen rot” hvor han påpeker den som en rød tråd i norsk litteratur fra Edda til vår tid. Og dette finner vi igjen i ”sed og skikk” og lovverket vårt. Bedre frihet og orden var det ikke mulig å skape på denne falne jord.

Men mange nye tankbygninger i form av religioner og ideologier har gjennom de senere tiår brutt seg vei inn i våre samfunn på godt og ondt – helst det siste. Og etter som det trenger inn – som i det gamle Israel – svinner folkelykke og den rette frihet og orden som Bibelen lærte dem og oss.

 

3.      For det viktigste er altså hva slags hovedtanker som styrer vårt liv i forhold til forvaltning av natur og ting og vår neste i familien, menigheten og samfunnet og det internasjonale samfunn. Om det er som ”kristne me saman bur – eller helt andre samlivsformer, er et viktig poeng. Vi lærte å være nasjonal og sosial ut fra Bibelen, men så kom overdrivelsene med sine ismer som ble verre enn verst, med nasjonal-sosialismen som det verste utbruddet i vår tid. Det er ego-isme i stor skala. Men vi fikk tankene fra Bibelen i 1814 og lenge før og hva sier den?  Det er det som dypest sett forteller oss hva Norge og det norske folk er i sin tusenårige historie. Vi er ikke hinduister, buddister, stalinister osv. Ja, vi har jo allerede vært litt innom det. Vi handler jo stort sett som vi tenker – ellers ville vi jo være noen merkelige mennesker. Og det var her våre fedre den 17. mai 1814 gjorde det fabelaktige gode valget for vår felles fremtid ved å gi oss kristne tanker og en klar kristenrett tilbake med røtter ned i vår tusenårige retts- og åndshistoriehistorie, ja, helt tilbake til Hellig Olavs lov som lyder:

”Det første i vår lov er at vi skal bøye oss mot aust og be til Kvite Krist om godt år og fred, at vi må holde landet vårt bygd og drotten vår ved helse. Han være vår ven og vi hans vener og Gud være ven åt oss alle.”

Underlig er det på denne 17. mai å tenke over at det også er Kristi himmelfartsdag. Og samtidig er prekenteksten for dagen Salme 121: ”Jeg løfter mine øyne opp til fjellene, hvor skal min hjelpe komme fra? Min hjelp kommer fra Herren himmelens og jordens skaper”! Det er som Kvite Krist møter fram på denne nasjonaldag til troens barn med dette budskapet!

 

Og historien er viktig: ”Kan vi ikke vår historie, er vi dømt til å gjøre dens feil om igjen” heter det. Og prof. Fløystad hørte en gang en mann si: ”Jeg har ingen fremtid. Og da måtte han selvsagt spørre hvorfor. Svaret var: ”Jeg har ingen fortid”. Han hadde ingen merkestein - som Bibelen sier vi skal reise oss – som fortalte hvem han var og kursen gikk videre.

”Tusen år med Jesus Kristus, gikk vårt folk i tro. Synd ble byttet ut med nåde, Retten her fikk sette bo. – Tusen år på livets stier, livets vei mot evighet, salig ble vår gang på jorden, sakte blomstret hellig fred.”

 

Og vår Gr.l. av 1814 var på mange måter bare en fornyelse av denne tusenårige arv, men nå med evangelisk-luthersk fortegn. Biskop Erik Pontoppidan og Hans Nielsen Hauge hadde – tross forfølgelser og mye motstand – fornyet det fundamentet ute i folket – et fundament makter og myndigheter ikke kom forbi. På tross av deres herjinger med Hauge. Han fikk virke i 8 år, men de puttet han i fengsel 11 ganger for til slutt å fengsle han for godt, ødelegge helsa hans, brenne bøkene osv. Vi kaller derfor Gr.l. også for Restaurasjonen – for da restaurerte vi – pusset opp den gamle kristenretten. Vi kaller den også Konstitusjonen – fordi den konstituerer det norske folk – den forteller hvem vi er - og forandrer de den kraftig, er vi ikke lenger det folk vi har vært gjennom ca. 1000 år. Her står det store kamper i vår tid – og vi må igjen be Herren, ja trygle Gud om å lempe det så stille at vi bevarer vår kristenrett i alle disse forhold. Det gir oss den rette og beste frihet og orden. Blir det for mye og gal frihet blir det kaos – og blir det for mye og gal orden blir det diktatur. Men innenfor den frihet og orden som kristenretten har gitt oss, åpner det opp for Ordets frie løp ifra 1842 da Konventikkelplakaten falt og vi fikk Ordet som gir oss liv og salighet.

 

Og i Grunnloven finner vi mange fine linjer tilbake til de gamle landslovene på Eidsivating, Gulating og Frostating m.fl. Prof. dr. juris Robberstad var tilsatt i Justisdepartementet, han lærte seg oldnorsk for å kunne lese disse gamle lovene for å få med seg det beste inn i nyere lovgivning. Han underviste også på Menighetsfakultet i Kirkerett og sier i sitt kompendium fra MF i 1951 at det særegne ved Grunnloven er at den er konfesjonsbundet – den er bundet til den ”evangelisk-lutherske lære”, Bibelens lære, og henter sin lære, kraft og klarhet fra den. Og det går helt tilbake til de eldste tider.

 

 I 1904 bodde det en jødisk rabbiner dr. M. Aschkanaze i Oslo, og han ble så begeistret for Grunnloven at han oversatte den til hebraisk. I forordet påpeker han at ”den første og herligste grundlov, der ligesom danner grundlaget for de senere værdifulle lovgivninger hos de forskjellige folk og stammer, var Mose lov, affattet og nedskrevet paa hebraisk.” Lengre ut skriver han om hvorfor han oversatte vår Grunnlov. Det var for at ”man overalt i verden skal have anledning til at lære å kjende og skatte den frihedsaand, der besjælede Eidsvoldsmændene, hvorom den hele grundlov giver vidnesbyrd,-” ”Ved grundlovens oversettelse i et av de ældgamle sprog bliver den norske konstitusjon s.a.s. helliget og foreviget for alle og uendelige tider,-” Han uttalte at da fikk alle se : ”at det norske folk har benyttet den opnaaede frihed til at hæve borgerretten over alt, uden hensyn til person og stilling.” Og dette har han jo ubetinget rett i.

 

Du kan altså lete etter svaret på hva Norge er og hvordan vi ville utvikle og bygge landet på mange måter og mange steder. Vi har nå sett litt inn i noe så grunnleggende som norsk natur, litt historisk, Norges Konstitusjon - Grunnloven og noen andre kilder, og fortsetter til:

 

Diktere og komponister om Norge

Kanskje de som særlig godt makter å summere opp, sammenfatte hva Norge er både med natur, det sjelelige og det åndelige – er dikterne som mesterlig gjør det i korte og varme formuleringer. Ofte gjør de det så vi gripes i vår innerste hjerterot av sannhetene i ord og toner. Vi må heller ikke glemme komponistene som hentet så mye vakkert ut av norsk natur og folketoner – som bl.a. Grieg gjorde det hos folket oppe i Jotunheimen.

 

I inspirerte ord og toner løftes vi på en underlig måte inn i fedrelandskjærlighet, historie og ånd. Og toneprakten med norsk rot rører de dypeste strenger i hjerte og sinn. De gir et vidunderlig uttrykk for hva vi tenker og føler for landet og folket vårt – hva som beveget og beveger seg i folkedypet:

På 17. mai må vi først nevne Bjørnson og ”Ja, vi elsker dette landet - furet værbitt over vannet med de tusen hjem,- .” Med få ord males Norge der det med fjellene som stiger opp av det store hav og den lange kyststripa med djupe fjorder hvor hjemmene klorer seg fast. Ja, vi elsker dette. Så forsetter han med historien. Denne underlige mannen som fikk Ng. i norsk stil og som skrev: ”Vi gikk på en liten meget pyntelig skole, på hvem både kirke og stat kunne stole. Vi måtte gå der til vi ble store. Jeg gikk der også men leste Snorre.”

Der la han grunnen til de store historiske vyer når han synger om ”den saganatt som senker, senker drømme på vår jord” og lister opp for oss sentrale deler av Norges historie, bl.a. om kong Sverre som talte Roma midt imot. Her stiger også takken opp til Gud: ”Norske mann i hus og hytte, takk din store Gud! Landet ville han beskytte skjønt det mørkt så ut”. Så følger takken til våre kjempende forfedre.

 

Dikterne husker vår kjærlighet og våre kamper og glemmer dem ikke når for eks. Bjørnson skriver i ”Jeg kjører frem gjennom strålefryd”:

”Hvem ei har kjærlighet i det små, han kan ei mengdens ei minnets få. Hvem ei kan bygge sitt eget hus, hva stort han bygger, går og i grus,” og minner om Napoleon som i 1815 endte sitt liv i ensomhet på St. Helena. Han kunne ikke bygge sitt eget hus ”det første riket” – og det store de prøvde å bygge gikk og i grus, en sannhet som gjelder fra våre hjem til Norges hus.

Men så sier han så vakkert om hjemmet, dette som han bærer med seg hvor han reiser: ”Et enkelt hjem bar så titt et land, når ut det sendte dets frelsermann, og mange tusen av hjem det var, som landet frelst i fra slaget bar.”

Bjørnstjerne Bjørnson synger vi jevnt og trutt – i alle fall noen få vers av ”Ja, vi elsker”, men vi kunne godt synge noe mer av hva han sier om land og folk, bl.a. der han synger om ”Den norske sjømann er et gjennombarket folkeferd,-” og fortsetter om losenes viktige gjerning langs vår farlige kyst: ”Sankt Olavkorsets ros, rett høvde for en vestlandsk los som reddet hundre menn og hundre om igjen.”

 

Salmedikteren Blix stikker etter min mening enda dypere med sin vidunderlige nasjonalsalme – en ren velsignelse over landet: ”Gud signe vårt dyre fedreland, og lat det som hagen bløma.” Det er mest som han vil tilbake til Skaperen og Paradisets have og Hans velsignelse. Han fortsetter: ” Lat lysa din fred får fjell til strand” Guds fred skaper sann og bevarende fred og får vinterkulden til å smelte for Guds sol i landet og i sjelene. Da kan ”folket som brødre saman bu, som kristne det kan seg søma!” Så blir vi minnet om hva som gjorde at mørke og trældom seg innover landet med avguderiet – og hvordan folket sukket og slet – inntil de kunne synge av hjertet: ”Du sende ditt Ord til Noregs fjell, og ljos over landet strøymde”. Og det førte til at: ”Du verna vårt folk og gav oss fred, og landet med lov med bygde.” Vi ville ikkje la landet ”med u-lov øydast” som har kommet så alt for langt i vår tid.

Teologen Blix var den formfullendte dikter fra Nordland, og han synger så mye annet vakkert om landet, bl.a. synger han: ”Å eg veit meg eit land langt der oppe mot Nord. Med ei lysande strand mellom høgfjell og fjord.” Der er hjarta hans fest med dei finaste band. Ikke minst når han synger om hjemmet ”det første riket” som bygger Norges rike: ”I min heim var eg sæl, av di Gud var attved, og eg kjende så vel kor det anda Guds fred,-Dette er Norge! Ja, en del av oss husker vel slike søndagsformiddager med generasjonene rundt bordet og postillen ble lest - litt lang – men vi merka det anda av Guds fred, og det var godt å være der som jeg husker det fra lekmanns- og misjonshjemmet på Høgetveit.

 

Presten og dikteren Anders Hovden synger av hjertet: ”Fagert er landet Du oss gav, Herre vår Gud og vår Fader. Fagert det stig av blåe hav, - og Likjest vårt folk i mager jord.”, for magert er det vakre landet vårt. Det er godt han minner oss om det, for du kan leve lenge uten skjønnhet, men du lever ikke godt, sa Arthur Berg. Men jammen må vi ta godt vare på vårt magre jordfattige Norge om vi skal ha en fremtid med mat og råstoffer.

 

Jeg husker en liten stubb om dr. Gordon Johnson og Einar Lundby som kom kjørende over heiene på Sørlandet en høstdag i sol. Så sier Johnson: Du vet, det er intet så vakkert som Sørlandsheiene i lyngblomst. Da kommer det fra Lundby: Å, du vet en potetåker på Hedmarken i blomst er vakrere. Han måtte ha med det nyttige også!

 

Det er mer – ja mye mer - enn bare det vakre - Hovden synger om. Han begynner å be: ”Herre, du ser med miskunn ned, folket vårt gjev du livd og fred, er oss så kjærleg ein fader.” Og han fortsetter bønnen i v. 4 og ut: ”Fader ver alltid Noregs los, radt til dei seinaste ætter! Herre vår Gud, vårt Noregs Gud, vara vårt land frå fjell til flud, lær oss å gå dine vegar!” Og så avslutter han sangen med velsignelsen; ”Signa då Gud, vårt folk og land, signa vårt strev og vår møda, signa kvar ærleg arbeidshand, signa vår åker med grøda.” Uten det ville den lille urt visna og veikna burt – for Herren er ”ljoset og livet.”

Når bestefar på Høgetveit hadde sådd kornet – Gudelånet  - med blottet hode – kom han inn og sa. Nå har jeg gjort mitt, nå må Gud gi vekst. Det er enda mer grunnleggende enn den jordiske ”fotosyntese.”

 

Vi vender oss til kanskje en av de største og mest historisk bevisste lyrikere, Per Sivle: ”Vi vil oss et land som er frelst og fritt og ikke sin frihet må borge. Vi vil oss et land som er mitt og ditt og dette vårt land heter Norge. Og har vi ikke det land ennu, så skal vi vinne det jeg og du,-” Ja, det kan vi helhjertet slutte oss til! Frelst og fritt, det henger sammen – akkurat som Løvland sa det da 1.v. krig brøt ut: ”Gud hjelpe, dei hev mista vitet og Vår Herre.”

Sivle minnet oss også om at ”Dei stod på Stiklestad, fylka til strid, den gamle og so den nye tid,-” Nå kom kristenretten for fullt til Norge i 1030 og etter voldsomme kamper. Hedenskapet var sterkt, men tapte.  Å - om det kunne gjøre det igjen!

 

Her i Norge i dette landet hvor vi har våre røtter, ønsker vi også å dø – om ikke Jesus henter oss før - og begraves med føttene vendt mot Jerusalem og Jesu gjenkomst – som er den vanlige skikk på norske gravplasser. Og det er vel slike tanker som har gjennomstrømmet Caspari i ”Norge mitt Norge ” når han fortsetter ”da lær meg å visne, å Norge min mor, da red meg en seng i din hellige jord, når sommeren drager av landet.”

 

Vi kunne nevnt en rekke andre som Garborg og Bjerkrheim o.m.fl. som elsker og skriver av hjertet hvordan de er knyttet til landet med ”dei finaste band”. De skildrer i ord og toner hva Norge var, er og merkesteinene som staker ut kursen videre. Arven vi ikke må miste – for da mister vi Norge vårt hjem.

 

Dette er også svar på hva Norge er og hva de som bygde landet bygde det på og ville med det. ”Kom i hu eders veiledere, som talte Guds ord til eder! Gi akt på utgangen av deres ferd, og efterfølg deres tro!” Heb. 13, 7. Vi har mye å kjempe for!

 

 

Løft korsets fane høyt

  

Av Jørgen Høgetveit

 

Løft flagget høyt – det korsets fane

Så fritt det vaier – over Norges land.

I rødt og blått og renhets farge

I grønne lier – og over vårblå vann.

 

Fra fjord til fjell – vår frihetsjubel toner

Et Ja, - vi elsker dette fedreland

Der våre fedre kjempet fram de frihets-lover

et grunnlovsvern – om kvinne og om mann.

 

Et frihetsverk – med Kristus i vår midte,

en evangelisk arv – som ga oss Guds verdi.

Og ordnet livet vårt i helg og virke,

og med en velstand knapt en drømmer tør utsi.

 

For dette – og for sjelens frelse

I dag vi takker Han – som ga oss alt

For folkefrihet – Han med blodet sitt har vunnet,

og korset rødt i flagget vårt har malt.

 

La oss reise oss å synge med bønn i hjertene våre:

”Gud signe vårt dyre fedreland, og lat det som hagen bløma! Lat lysa din fred frå fjell til strand, og vinter for vårsol røma! Lat folket som brødre saman bu, som kristne det kan seg søma!” Blix.

 

(Talen slutt.)

* * *

 

Hva er statsstyrelsens oppgave i flg. Erik Pontoppidan i ”Sannhet til Gudfryktighet” i flg.: Romerbrevet kapittel 13: ”De skal i kjærlighet gjøre det som er best for folket for tid og evighet, forvalte landets midler rett, gi lover etter Guds vilje og sørge for fred og orden ved å hindre eller straffe det onde, fremme det gode.”

* * *

 

Utfyllende stoff:

 

1. Stortingspresident Jørgen Løvlands tale på Eidsvoll 17. mai 1914

 

2. Lysene slukkes nå over Europa

Lysene slukkes nå over Europa,

ød`lagt til grunnen - rettferdighets verk.

Sprengt er nå freden - bygget av troen

murer av samhold som gjorde den sterk.

 

Bibelens budskap er plukket i stykker,

innbilsk, hovmodig av menneskemakt,

Barna får stener og døende giften,

borte er brødet og vintreets saft.

 

Vend da tilbake ò arme fortapte,

vend dog tilbake til Fredsfyrstens hus

det som Han skapte  - den evige bolig,

full av forsoning og lovsangens brus.

 

Kanskje skal lyset flamme her nordfra

himmelens nordlys i natten gir tro,

at det fra himlen -og kampen kan komme,

lys fra det høye som sjelen gir ro.

 

Koklebygda april 2000

(Skrevet til stormøte i Alta

til støtte for Lyngmo og Thorsen.)


 

3. Bibelsk tenkning om nasjonale spørsmål.

 

4. Norge: Ja,vi elsker, Gr.l. og flagget.

 

5. Når et land synder - alvorsord i nød

 

6. Ordets autoritet