Profetordet om Midt-Østen, I og II

 

 

Norge Kommentar Avis gjengir her to artikler av Jørgen Høgetveit i LYS,

organ for Akademi for Kristen Folkeopplysning, nr. 3, juni, 2006.

 

 

I. ”Time” om Egypt og Nilen

 

Time magazine 1. mai 2006 har en stor artikkel på 6 s. om NilenThe waters of life”. I ingressen sier de: ”Egypt har lenge tappet energi og vann for irrigasjon fra Nilen. Nå krever landene i syd sin rettmessige del.”

De største landene som grenser til og er avhengige av Nilen - en av jordens lengste elver - er Egypt med 74 millioner, Sudan med 36 millioner, Uganda med 29 millioner og Etiopia med 77 millioner innbyggere. Bruken av vannet i Nilen er regulert gjennom en gammel avtale fra britenes tid. Og 80% av vannet kommer fra de store nedbørsområdene i Etiopias høyland rundt Tanasjøen og renner gjennom Blå– Nilen til Kartoum hvor den flyter sammen med Hvite-Nilen fra Nord-Afrika.

Både presidentene Nasser og Anwar Sadat av Egypt har advart de andre nasjonene med at ” enhver aksjon som truer vannet i Blå Nilen vil bli møtt med en fast reaksjon fra Egypts side, endatil om det skal lede til krig” siteres det i Time

De  har tydeligvis vært i området flere ganger for de har store og gode bilder til illustrasjon av fossefallene ut fra Tanasjøen fra 2002 med en stor og kraftig foss. Og så har de bilde fra 2006 som bare viser en liten rødfarget strøm.

I lys av den enorme avskogingen, klimaforandringene og påfølgende tørke som nå brer seg over hele Øst—Afrika - ikke minst i høylandet i Etiopia -  er det mye som tyder på at man får en videreutvikling av de store profetiene om Etiopia og Egypt som i Skriften kalles Sydens Konge.

 

Kort fortalt - så tyder Esek. 37-39 på at før den regionale Gog-krigen—skal det ha foregått en annen og mindre krig—som er ledet av Sydens konge. (Dette kan du lese mer om i heftet: Jesu ord om endetiden, av J.H./AKF/Krossen Media) For i denne profetien er alle statene rundt Israel borte — også Egypt. Det ser derfor ut til at den nasjonen er ødelagt — enten av krig eller av naturkatastrofer. Da er det man vender seg til andre deler av profetene for både Esaias og Esekiel har sterke domsord om Etiopia og Egypt som ikke minst handler om vannet i Nilen.

 

Vi har tidligere skrevet en god del om Etiopia og hjemreisen av falashaene. Nå er de aller siste på vei hjem til Israel, og Etiopia er dypt inne i den krisen som er skildret i Esaias 43. Samtidig er de opprakte hender til Herren i Salme 68 på full gang ennå samt ordene om at landet skal vri seg i angst.  (De som har tilgang til P.A. Bredveis bok: ”Etiopia i Bibelen” anbefales denne på det beste.) På den bakgrunn skriver vi ikke mer om hvordan den profetien er oppfylt.

 

I samme profeti varsles det også tunge dommer mot Egypt der Gud taler til jødene: ”- jeg gir Egypten til løsepenge for deg, Etiopia og Seba gir jeg i ditt sted. Fordi du er dyrebar i mine øyne, fordi du er aktet høyt og jeg elsker deg, så gir jeg mennesker i ditt sted og folkeslag i stedet for ditt liv”.

 

Går vi så videre til Esekiel 29, 9– 14 aner man at det er dette som Time magazin skildrer begynnelsen på i den nevnte innledning -  for her står det: ”Og Egyptens land skal bli til en ørken, et øde land, og de skal kjenne at jeg er Herren, fordi han sa: Strømmen hører meg til, jeg har gjort den. Se, derfor kommer jeg over deg og dine strømmer, og jeg vil gjøre Egypts land til en ørken, full av grusdynger, fra Migdol til Syene og like til Etiopias grense. Ingen menneskefot skal fare frem der, og ingen fefot skal fare frem der, og det skal ikke reise seg igjen på førti år.” De skal — i flg denne profetien spres blant folkene i førti år — så skal de samles igjen. Les gjerne videre i kp. 30 om den videre dommen. De har vært en ”rørstav” (Esek.29,6)- altså en støttestav som ikke var til å stole på -  derfor og på grunn av utsagnet om Nilen tar Gud et oppgjør med dem. Han bruker naturkreftene som alle er avhengige av.

Det er helt tydelig at profeten har fått klar innsikt og signal fra Herren flere hundre år før Kr. - om hva som skulle skje med Egypt og ”Livets vann” i Nilen. Nasser sa også om den at den hørte han til og ingen måtte røre ved den for da ble det krig.

 

Nå ser det altså ut til at domsordene mot Egypten er på gang—ikke slik som mange hadde forstilt seg det. Man har trodd at Etiopia ville lage dammer, som for eks. Tyrkia har gjort med Eufrat og Tigris og dermed bruke mye vann fra Blå Nilen, men det ser ut som dette skjer på en annen måte — nemlig den enorme tørken som nå mer eller mindre plager de fleste Østafrikanske stater. Både de kolossale klimaendringene som nå flytter jetstrømmene rundt ekvator og utvider ørkenen mange grader — samt den tidligere nevnte avskoging — måtte føre til katastrofer.  Få eller ingen har brydd seg med å gjøre det som jødene har gjort - gjenreise naturfundamentet og dermed vannhusholdningen i disse landene. Nylig fikk Matai fra Kenya Nobels fredspris for sin mobilisering av kvinnene for skogplanting, men utenom fagkretser ristet stort sett folk på hodet av dette — og skjønte ikke at dette var fundamentalt fredsarbeid. Så forblindet kan man altså bli. Og det peker fram mot denne dommen mot hedningenasjonene som altså blir overlatt til et smadret naturfundament hvor 10 talls millioner bor. Man borere brønner, graver cisterner etc. etc., men lytter ikke til verken Matai eller jødene. Det ser ut til at helheten i menneskelivet er gått tapt fordi forankringen i Gud som skaper og opprettholder av sitt skaperverk er gått tapt. Og dypest sett er dette en del av Guds plan som gjør folk blinde og trege for å sette sin endelige dom igjennom overfor disse nasjonene som Han har omtalt i relasjon til sitt eiendomsfolk — jødene — som nok er både blinde og døve (Es. 43,8), men som skal samles hjem til Israel for Guds navns æres skyld. Og når de er vel hjemme og verden har reist seg mot og tapt slaget mot Gud — er det jødene som igjen i henhold til profetiene—skal bli både et presteskap i verdensmisjonen og de skal lede an i gjenreisningen av bærekraften i ødelagt land.

 

Siden jeg hadde et studieopphold i Israel og Negevørkenen i 1985, har jeg tatt vare på en rekke bøker og artikler, bl.a. et flott lite A5 hefte som heter: ”Israel`s Negev Desert. Laboratory for  Arid Land Agriculture. The Israeli Experience in Combatting Desertification.” Altså om Israels Negev ørken som utgjør ca. 60% av Israel.

Heftet omtaler Negev som et laboratorium for å bekjempe ørkenen. Jeg vet ikke hvor mange ganger og hvor mange måter jeg har forsøkt å få folk med innflytelse og ansvar til å fatte interesse for den fantastiske kunnskapsbasen som befinner seg i Israels fem klimasoner for gjenreisning av tørt land - så landene, bl.a. misjonslandene, igjen kunne få bærekraft, men det ser ut som man ikke vil eller kan forstå denne helheten - og vi stort sett må vente til vi når fram til den situasjonen der ti mann av hedningefolk skal gripe tak en jødes kappe og si vi går med deg for vi skjønner at Gud er med deg.!

 

 

II. Den gule fare 

 

Joh. Åp. 16,12: ”- for at det skulle ryddes vei for kongene fra Østen.”

 

Det profetiske ord er gitt oss til ”formaning, oppbyggelse og trøst”, men dette gjelder oppbyggingen og styrkingen av vår tro. Det skjer fundamentalt ved at vi får en lukket munn og blir frelst over i Guds rike ved troen på Jesu fullbrakte verk for oss. Og denne vår tro trenger stadig tilførsel av åndelig mat fra Bibelen både av ”lov og evangelium”, men også av den siden av Guds Ord som dreier seg om profetienes oppfyllelse. Igjen og igjen finner vi disse ord i NT ”for at Skriften skulle oppfylles”. Og når det Skriften har sagt om fremtiden skjer foran øynene våre—så styrkes vår tro på himmelens og jordens Herre, og vi løfter våre hoder i frimodig forventing på den gjenkommende og seirende Kristus.

Derfor følger Jesu små venner med over den ganske jord — speider etter om det er tegn i tiden som varsler Hans komme. Når verdens barn ofte ser bare onde nyheter i innenlandske og utenlandske nyheter - gleder Guds barn seg fordi de kan si: se her—her står skrevet for tusener av år siden.

Slik også med Newsweek 24. april 2006 i en stor artikkel på 6 s. som de kaller ”Krig mellom viljer”. Her skildrer de Kinas enorme industrielle vekst og fremrykking mot Midt-Østen. I en under overskrift sier de: ”Kinas nye beste venner” og så lister de opp herskerne i Iran, Pakistan, Nord Korea, Sudan, Venezuela, Angola, Zimbabwe og Burma.

Som en skjønner av denne listen, så er man ikke så nøye med kvaliteten på sin ”venner” - men allierer seg med en rekke grusomme diktatorer. Det som teller for Kina i deres voldsomme industrialisering som trenger energi og råstoffer, det finner de i disse nasjonene i rikelige mengder — men da ser en også at de ved de fleste av disse allianser— trekkes mot Midt-Østen og kampen om ressursene der.

 

De gjentar nå i mye større målestokk det som Japan gjorde før siste verdenskrig. I 1931 gikk de inn i Mansjuria, og krigen og glupskheten etter enerig og råstoffer voks—til de til slutt måtte sikre seg at de ikke kom i konflikt med USA på andre siden av Stillehavet. Det førte til at de sendte en delegasjon til USA og forhandlet med dem om at japanerne kunne få fritt leide i Øst. Amerikanerne sa nei, og ikke før hadde japanerne kommet klar av amerikansk territorium — så sendte de sine bombefly den 7. des. 1941 mot USA`s flåtebase på Pearl Harbour og USA var med i V.K.II.

 

Nå spiller Kina et enda større og farligere spill sammen med flere av de gule folkeslag — i direkte konfrontasjon med USA om ressursene i Midt-Østen og Nord-Afrika. Deres voksende underskudd på mat, energi og råstoffer vil i økende grad tvinge dem til en storkonfrontasjon med Vest-Maktene i dette uhyre spendte område. Kina har allerede ødelagt store deler av sitt jordbruksområde, særlig i Nord-Kina. Lester Brown i World Watch Inst. har advart dem mot den kommende mat- og vannkrise. Nå smelter også de store forsyningsområdene for vann i fjellene mot Tibet m.fl. som forsyner de store elvene både i Inda og Kina, så krisene bygger seg opp med veldig kraft i hele den ”gule region” av verden.

 

For verdens barn ser dette direke skremmende ut - og vi som tror på Skriften - vet at nå nærmer ”den gule fare” seg som de gamle snakket om. Eller som Skriften benevner dem ”Kongene fra Østen” som apostelen Johannes skrev om ca. 90. år e. Kr. i kp. 16,12. Og flere andre steder finner vi også slike ord som: … den store elven Eufrat . . . tørket bort, for at der skulle ryddes vei for kongene fra Østen. Og han samlet dem på det sted som på hebraisk heter Harmageddon. Åp. 16, 12 og 16.

 

Kina—den sovende kjempe med sine 1,3 milliarder mennesker—har nå brudt opp av sin dvale og sender ut sine diplomater og forhandler seg frem med stor smidighet og økonomisk styrke. Bakenfor dette igjen ligger så en kraftig krigsindustri og et forsvarsbudsjett som vokser med over 10% i året -  noe som uroer ikke bare naboene, men også Vestens folk.

Dette er selvsagt også sterke ”forhandlingskort” når man møter både venner og fiender ved forhandlingsbordene. Makt teller - og mobilmakt rettet mot Midt-Østen med sine sterkt økende behov og krav - gjør inntrykk.

 

Min mor sa ofte om kineserne som hun hadde levd i blant i 6-8 år, at hadde det ikke vært for at de var så arbeids- og sparsomme — hadde ikke Mao fått til noe. Og nå kommer deres arbeidsstyrke til full utfoldelse på alle områder, men det er ikke de som tross alt bestemmer historiens gang. Det gjør Herren — og Han har sagt hva Han vil gjøre i Sitt Ord. Han vil samle dem - og Han gjør det ved plassering av ressursene i Sitt skaperverk som de er totalt avhengige av — og blir det mer og mer ettersom grådigheten vokser.

 

Til slutt tror de at de bestemmer selv med sin dyktighet - men det er Herren som har satt det hele i scene etter sin forutsagte profeti i sin endelige dom over nasjonene og innsettelsen av Israel og Gudsriket i det Fredsriket som Han har skapt. Her er det slutt på opposisjon mot Gud, grådigheten og ødeleggelsen av skaperverket. Nå kommer en fornyet jord som har mer enn nok til alle fra plante– og dyreriket som blir forvaltet rett med en innsiktsfull forvaltning av jord, vann, planter og dyr. Det er som en britisk prof. en gang sa: Vi kan leve i en rekke (post) etterkulturer, men vi kommer aldri til å leve en etter-landbruks-kultur. Det foreskriver også Skriften i Esaias 2,2-6 og flere andre steder i Bibelen. Slike budskap løfter våre hoder—mens verdens barn etter hvert blir redd og fortvilet.

 

(Konf. også Aft. 19.6. helsides artikkel m. kilde New York Times.)