Norges konger bekjempet katolisismen

Av Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no – 10.07.06

I Dagen 26. juni angriper N.P. Enstad min kronikk ”Var Hellig Olav katolikk” (19.juni) under overskriften: ”Selvsagt var Hellig Olav katolikk”. Selvsagt var han ikke det. Enstad angriper med en intensitet som tilsier at han er minst like pro-katolsk som jeg er anti-katolsk. Jeg er imot alt det dette religionsvesen står for av vranglære og undergravningspolitikk.

Enstad prøver behendig å tilbakevise min dokumentasjon fra Snorre, lærdomssenteret Oddi på Island og Lopteson, samt sir. Winston Churchills historieverker om kristendommens utbredelse utenom den katolske kirke etter år 400. Den veien kristningskongene fikk sin kristendom fra. Ved å glemme de andre kildene angriper han Snorre med å si at ”han er påfallende ukritisk til Snorre som kilde. Jeg tror ikke det er mange historikere og forskere i dag som er villige til å bruke Snorre som sannhetsvitne.” Et fabelaktig utsagn spør du meg.

Dette er vel kjent at mange historikere ved våre Universiteter tror mer på sine egne teorier enn de gamle kilder. Det så vi ikke minst i debatten mellom Heyerdahl og historikerne ved UIO i 2001 og 2002, som jeg har tatt vare på - hvor Heyerdahl ut fra Snorre trekker opp nye og uhyre interessante perspektiv omkring tanken om at Odin ikke var noen avgud – men en stammehøvding som stammet fra Udinfolket i Kaukasus. Og at det kanskje var fra dette folket – i Østerled – våre konger stammet. Så selv om Snorre ikke til fulle forstod alt og alle sammenhenger – var det mye man kunne bygge på som ga de rette perspektiver. I stedet for seriøs drøfting ble Heyerdal i stor grad møtt med latterliggjøring – nettopp fra forskere – som tydeligvis hadde murt seg inne i sine elfenbenstårn. Eksperter som ”ikke tar feil i den minste detalj, på sin ville flukt uti de store villfarelser” som Alf Nordhus yndet å omtale ekspertene.

At Hellig Olav skulle være døpt i Rouen, faller på sin egen urimelighet med det andre vi vet om den ferden. Han var nemlig på vei til Jerusalem, sier sagaen, og tydeligvis ikke ROM - , men får en drøm hvor han ser Olav Tryggvason (hans fadder som 3 åring) som ber han snu og reise hjem til sin odel, Norge. Hva motiverte han for ferden annet enn i betydelig grad at han var døpt og kristen?

Jerusalem må ha vært vel kjent både i øster- og vesterled – for Tore Hund reiste dit på botsferd etter å ha drept Hellig Olav på Stiklestad i 1030. Og Harald Haråde – halvbror av Olav – reiste til Miklagard som sjef for keiserens vaktstyrker pluss raid i Nord-Afrika - før han vendte nesa hjemover, osv. På hjemturen var Hellig Olav innom Rouen ved Seinen, men ikke for å la seg gjendøpe, men av helt andre grunner. Både O. Tryggvason og O. Hellige hadde kristendom fra kelterne i vesterled!

Olav var i Rouen fra 1013-1014. En kilde skriver: ”De islandske sagaskrivere som t.eks. Are Frode, Snorre Sturlason, Styrme prest etc. etc. kjender imidlertid intet til at Olav ble døpt i Rouen. Tvert om beretter de nordiske kilder, at kong Olav Haraldsson ble døpt hjemme i Norge – som 3 års gammel gutt – oppgir de fleste,--” Mye tyder på at Olav som den kraftfulle viking han var - samrådde seg med sine venner i Rouen, de to angelsaksiske kongesønner, Eadmund og Eadvard med faren kong Ethelred. Kongen som også bar navnet ”den rådville” lå i tapende krig med danskekongen om makten i England. Olav møtte dem her i 1013 og man antar at de var der for bl.a. for å overtale Olav til å bli med dem i krig mot danskene som nå behersket hele England. Endog kongen selv kom dit i 1013, og inngikk avtale med Olav om kamp i England hvor det var mye nordmenn - ikke ulikt det man fant i USA mange hundre år senere. Olav kjempet der, men glemte ikke Norge og fòr fra England til kristningsferda i Norge.

Vil Enstad ha ytterligere litteratur om de store linjers kamp mot katolisismen i Norge, bør han lese Fredrik Paasches ”Kong Sverre” (318 s.) (Han som talte Roma midt imot) Aschoug 1948 og spare sine syrlige kommentarer. Kanskje kunne Olav Valen Sendstads hefte om ”Moskva - Rom” gi ytterligere perspektiver om de lange linjer i denne europeiske kamp mellom ideologier og ånds-retninger. Marta Steinsviks hefte om ”St. Peters himmelnøkler. Hellig Olav og den norske statskirken” Oslo 1930 har også et vell av informasjon og dokumentasjon. Og på tross av ”vitenskapens” bedrevitere – anbefales SNORRE likevel med stor frimodighet – for både Bjørnson og vår første utenriksminister, Jørgen Løvland, hentet sine store kunnskapstilfang fra denne kilde, og bygde Norge.