Kulturkamp med lik i lasten

 

 

Av Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no09.10.06

 

I hele Vesten pågår det for tiden en grusom kamp mellom den gamle kristne ånd – som fikk overtaket i en rekke stater etter oppgjøret i Worms i 1521 – innført i Norge i 1537 – og etter hvert fikk overtaket i de norske og angloamerikanske samfunn. Kampen topper seg foreløpig nå og på ny i den sterkt synlige ”karikaturstriden”. Men den kan ikke vinnes om vi ikke ser dypere ned i saken.

 

De sydligste landet i Europa hvor protestantismen ble bekjempet av katolisismen med Inkvisisjonen og massedrap – de domineres fremdeles av svikets ånd og inngår avtaler med den muslimske verden i en ”eurabisme”. Det fortsatte i svikets og opprørets Frankrike allerede i begynnelsen av syttiåra - og de har også fått kjenne svikets konsekvenser ved at det brenner og lukter svidd over hele landet i et formidabelt opprør.

 

Men også resten av Vesten beveger seg inn i frafall og forfall. Hjemmene gikk i oppløsning, kvinnene drevet ut fra deres lyst (Mika 2,9) og fosteret ble drept i stort antall – og her i Norge nettopp anført av feige menn som ga etter og kvinner som fikk makt de ikke skulle ha. Samtlige av lederne i fosterdrapspolitikken i Norge var de som skulle skaffe Norge en myk politikk. Det var Gro Harlem Brundtland – attpåtil lege – som gikk i spissen sammen med Tove Phil i Ap. for å få gjennomført drapet av vårt folk, ca. 15 000 til året. Flere av de ledende kvinner i politikken sa seg enig i at dette var det største og gledeligste budskapet for å oppnå ”likestilling.” Det ble Norges Holocaust – som førte oss inn i befolkningsunderskuddene som åpnet opp for import av folk og åndsmakter og påfølgende kulturer som man nå ikke vet sin arme råd med - og grøsser over konsekvensene av.

Tidligere sjef for Norges bank – Hermod Skånland – skrev i Aftenposten i 2001 om ”De barna vi må savne” og påviste hvilke realøkonomiske og arbeidskraftsproblemer som kom av aborttallene. De kulturelle konsekvenser var kanskje verre sa han, men de lå utenfor hans fagområde. Hadde man hørt på kristenfolket og lyttet til erfarne misjonærer – hadde ikke denne ulykke kommet over landet. Men de var mørkemenn fra middelalderen og bakstrevere i en moderne tid.

Ja vel – så kommer det over oss som Skriften sier. Når det norske hus er ryddet og rent for onde ånder – søker den rundt til den finner andre onde ånder og tar dem med seg – vender om og inntar den rene huset og det blir mye verre enn det hadde vært tidligere. Og åndsmaktene kommer gjennom disse verdens herrer i dette mørket – igjen som Skriften sier det.

 

Vårt håp og vår bønn må være at det enn finnes et skjult bønnefolk og frimodige Herrens vitner som er villige til å tale og lide i begge regimenter – samfunn og menighet – om det skal være noen redning for misjonsbasen Norge. Gud er Gud for begge regimenter - og i Guds menighet og i samfunnet ellers må vi ikke glemme at man skal si hva Gud ut fra Skriften også mener om verden og den politiske styrelse av landet. Hva politikerne mener hører vi hver dag – men røstene som forteller hva Skriften mener - har altfor lenge vært redde og svake – tilbaketrukket til kirke og bedehus hvor også basunen etter hvert ble uklar inntil man endog ba verdslige politikere talerstolen i Guds hus. Slik skal det selvsagt ikke være! Det er Guds røst som skal høres i begge regimenter av Hans frimodige vitner båret oppe av et forenet og trofast bønnefolk! La oss be det fram i Norge!

Vi kan ikke regne med at vi skal vinne denne kulturkampen som nå har startet - med de mange ”lik i lasten” som vårt norske hus har i dag om vi ikke i bønn og tale får ryddet opp i ”Det norske hus”. Men husk - det skal ikke mer enn noen Gideons menn til – eller noen som er ”helt med Herren” - eller en Elias på Karmel - eller en Hans Nielsen Hauge - aldeles ikke noe flertall, for seieren er fra Gud! Det vitner Skriften om og et solid historisk materiale både i Norge og utlandet.