Hvorfor plager regjeringen homofile med ytterligere usannheter om dem?

 

 

Av Lars-Arne Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no 18.11.06

 

Regjeringen driver et råkjør for å liberalisere samfunnslivet ytterligere. Den har nå sendt 13 brev til norske kommuner om at det der må tilrettelegges bedre for homofile.

Med et bakteppe av at Norge trenger flere barn enn noen sinne blir dette både absurd og en farlig politikk. I følge Norge IDag (15.11.06) sier statssekretær i Barne- og likestillings-departementet, Kjell Erik Øie, om sin sjef at hun er spinnvill på homospørsmål, og langt mer aktiv enn han selv har vært. I følge Øie har hele departementet endret arbeidsmåte ved at det hele tiden tenkes homopolitikk.

 

Før regjeringen heller mer bensin til samfunnsbålet (og det enkelte menneske) burde den lese følgende:

Man får ofte høre at et Bibelsk syn på homofili er lite egnet til annet enn å mobbe en gruppe som ikke har hatt det lett og at de homofiles liv neppe blir lettere ved slike utspill.

I den sammenheng kan det være nyttig å lese hva som står om gårdbruker KG (44) i ”Fast Grunn”, nr. 1/98: (PS: Navnet er anonymisert.)

”KG (44) har i et intervju i ”For Fattig og Rik” (nr, 18/97) stått fram og fortalt om sitt liv som lesbisk samboer. Hun var tidligere nestleder i Åpen Kirkegruppe, men har nå tatt avstand fra denne organisasjonens strategi. Vi klipper fra intervjuet: Hun har vært lesbisk samboer og nestleder i Åpen Kirkegruppe, hun har kjempet for homofiles rettigheter, for aksept, respekt og toleranse for et homofilt levesett. I dag vil hun bruke sitt eget liv som bevis på at homofili er mot Guds vilje, og bruker mye tid og krefter på å arbeide med homofile som kjemper med sin legning.

- Ingen blir født homofile, mener G.” (…)

 

”KG mener årsakene til hennes homofili er å finne i barndoms- og oppvekstmiljøet. En far som drakk, men var snill, en mor som aldri hadde tid og en søster som krevde og fikk mye oppmerksomhet fra moren mens KG selv ikke ble tatt på alvor, er i korte trekk det hun viser til som opphavet til senere problemer.” (…) ”Hun holdt seg i miljøet rundt faren og tok sterk avstand fra alt som var kvinnelig. - Jeg kjente savn, sorg, lengsel etter å bli elsket. Som mange andre seksualiserte jeg det som var et legitimt behov og søkte kjærlighet i seksuelle relasjoner til menn. Jeg satte likhetstegn mellom kjærlighet og sex, men kjente at det ble feil. Det var mors favn jeg lengtet etter, det en mann kunne gi ble for hardt, sier G.” (…) Etter en tid begynte hun å lese i Bibelen og ”En lang og tung gjenopprettelsesprosess hadde begynt.” (…) Men på denne veien kom hun i kontakt med Åpen Kirkegruppe og flyttet etter hvert sammen med ei jente. ”Men spørsmålet som stadig gjentok seg i mine bønner var: ”Gud hvor er du?”

Steg for steg begynte Gud å føre meg inn i lyset igjen. Noe av det første som skjedde, var at det ble åpenbart for meg at seksuelt samliv var synd”. Begge innså at de ikke kunne fortsette som før visst de skulle få fred med Gud. ”Vi ropte og bad: ”Hva er det som skiller oss fra deg, Gud?” - Fant dere noe svar? - Vi levde fortsatt i overbevisning om at vi var lesbiske og alltid ville være det, det var vår identitet.” (…)Etter hvert syntes jeg det var rart at Gud som jeg opplevde så livsbejaende skulle avskjære en del mennesker fra muligheten til å leve i et ekteskapelig forhold ved å la dem bli født som homofile. (red. uthevet)

Men ett år etter at vi hadde tatt avstand fra et seksuelt samliv forsto vi hva som var galt; ved å fortsatt bekjenne oss til en lesbisk identitet holdt vi fast i det gamle mennesket. Jeg skjønte at Jesus hadde tatt et oppgjør med det gamle og at jeg også ble nødt til å gjøre det.

- Hva gjorde det med deg? - Det var utrolig tøft å skulle gi avkall på det livet jeg hadde strevd så hardt på å finne. Da jeg ga avkall på min gamle identitet, var det som å kjenne døden på sin egen kropp, jeg følte at jeg mistet alt. Og jeg visste ikke noe om hva som skulle komme.” (…) Hun tilgav sin mor og begynte å forsone seg med tanken på å skulle være kvinne. ”- Jeg kjente hvordan mer av det kvinnelige i meg ble reist opp, og hvor godt det var å stå sammen med en mann. Nå er jeg til og med åpen for tanken på å leve i et ekteskap, sier G.” (…) ”For i følge G er det bare et lite mindretall av de homofile som deler Åpen Kirkegruppes syn, mange flere lever i sølibat og ønsker å bli helbredet fra sin homofili.” (…) ”Stakkars kirke, sier nå jeg. Det er fint at man viser medlidenhet, men husk at Jesus alltid tok et oppgjør med synden. Vi trenger mer åpenhet og respekt for homofile i kirken, men ikke på en slik måte at vi ikke taler sant om synden.” En slik historie er og en side av virkeligheten vi må få med oss.    

 

Undertegnede kan ikke tvinge praktiserende homofile til å velge en annen livsstil, men jeg kan fortelle om en vei som gir svaret på hva et menneske er og hva det er skapt til, men ikke tvinge noen. Noe annet er at et samfunn som skal bestå må ha lover og regler som ikke er slik at samfunnet perverteres.

Men når det gjelder frelsessaken er det og vil det forbli slik at: ”Tvang til tro er dårens tale, Hjertet vegrer seg med fynd, Kun til Himmel kan det ringes, men til Helved bare tvinges, Frihet følger sannhets ånd”.

 

Det virker vel nesten slik at en i homofilidebatten sidestiller mennesker og dyr og konkluderer med at anomalier ser en av og til i dyreriket derfor er det også slik hos menneskene. Denne tanke sier nok dessverre litt for mye om det rådende menneskesyn (vi ble jo skapt i Guds billede til mann og kvinne) og mangelen på selvrespekt.

(For selvstudium innen temaet menneskesyn anbefales ”Kampen om Menneskerettene” av Sigurd Opdahl, Land og Kirke 1947)

 

Det regjeringen gjør nå er ytterligere å legge stein til børa både for den enkelte og for samfunnet som vipper helt på sammenbruddets rand.