Høgetveit sikter til?

 

 

Av Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no09.11.06

 

I Agderposten 16.10. d.å. spør Nils Henrik Frivoll Omland (NHFO) ”Hva sikter Høgetveit til?” Hans spørsmål går på omtalen av Norges forhold til Israel som nå er blitt så dårlig – at man på israelsk hold omtaler Norge som det ”vanskeligste land i Europa”. Han peker på en ref. til Gamletestamentet (GT) – selv om jeg nok tenker på en rekke steder i GT som advarer nasjonene på å forgripe seg på Israel; Guds folk og land. Men så fortsetter han med at jeg glemmer at vi ”lever i den nye pakt og ikke i den gamle. Gud straffer ikke nasjoner lenger.” Hvor har han det i fra – fra Skriften?

Vi har jo Jesu egne Ord – som innstiftet den nye pakt – om at straffen skulle ramme Israel med full tyngde fordi de forkastet han – noe sannelig hedningenasjonene også var med på. Jesus uttalte dette rundt år 30 – og i år 70 ble Jerusalem mer eller mindre jevnet med jorden. (Se Matt. 23, 37-38. Kp 24 taler om atspredelse og hates av alle folkeslag - dom over verden, og Jesu andre komme.)

Nåde etter den nye pakt finnes kun i Jesu Kristi forsoningsverk. Utenfor Han møter en vredens og rettferdighetens Gud! Går vi til Paulus i Romerbrevet kp. 11 v. 17-25  står det en klar og tydelig advarsel mot å hovere overfor jødene – for ”sparte ikke Gud de naturlige grener, da vil han heller ikke spare deg”. Nasjonene består av folk – og når folkene får slik makt at det bygger seg opp til det GT omtaler som ”når et land synder” gjennom de dominerende holdninger og lover - går det galt.

Dessuten står det i J.Åpenbaring kp. 19, 10 at ”Jesu vitnesbyrd er profetordets ånd.” og det er langt fra alt i GT som er opphevet fordi om man befinner seg i den nye pakt. Tvert imot innskjerper Jesus sitt Ords betydning av at ikke en tøddel skal forgå før det var skjedd alt sammen. Og det gjelder i aller høyeste grad en rekke domsprofetier over nasjonene i GT som stormer mot Gud folk.

 

NHFO ønsker forklaring på hva jeg sikter til i Norges historien. La meg bare nevne Norges første utenriksminister Jørgen Løvlands uttalelse da første verdenskrig brøt ut: ”Gud hjelpe, dei hev mista vitet og Vår Herre.” Det var en klok vurdering om årsaken til 1. verdenskrig. Han kjente vel til hva som hadde utviklet seg i norsk samfunnsliv og tok med den åndelige siden av saken også. Så kommer vi videre til 2. verdenskrig hvor kanskje den største forkynner etter H.N.Hauge  - Ludvig Hope (Kinamisjonen/ Norsk Luthersk Misjonssamband) uttalte: ”Like brått som uventa kom krigen over oss. No er me og komen under domen, og eg trur straffa vert hard og lang”. (Konf. Kyrkja i Storm) Og jeg har dessuten en boklig dokumentasjon på at den første fosterdrapsloven (helsedir. Evang) skulle opp i Stortinget den 9. april 1940! Da smalt det.

 

Hans Nielsen Hauge – som vel var den største frigjører og samfunnsbygger Norge har fostret – på tross av myndighetenes brutale behandling av han – forkynte også dom ved sult, krig, hunger og pest helt i tråd med Skriften. Presteskap og øvrighet var så forbitret på han at de hev han i fengsel 11 ganger på de 8 år ha fikk arbeide i frihet. Så arresterte de han for godt – og begikk tidenes groveste justismord. Slapp han så ut mot kausjon gitt av Ole Torgrimson Fennefoss (fra Evje) for å redde folk fra sult ved å lære dem saltkoking under englendernes blokade. Vel ferdig puttet de han inn igjen.

Dr. theol Sverre Nordborg skriver i sin store 2 binds H.N.Hauge biografi etter å ha studert myndighetenes skriverier til Danmark – at de var så grovt injurierende og fylte av hat – at man bør forbigå dem i stillhet. Slike kår har sannheten i verden – og spesielt den slags som Hauge bl.a. advarende forkynte i sin store omsorg og frigjøringsverk for nasjonen. Men det er vel som Kaj Munk uttalte før tyskerne skjøt han og slengte han igjen i veigrøfta: ”Sannheten er ikke for de forsiktige, for dem passer sofaen.”! Politikken skal vi vel ikke høre om i kirken? Der skal vel være fred og høytid? Ja, slikt liker makten, men nei da sier K.M. - her skal vi også høre hvordan Gud ser på verden og dens styrelse ut fra Skriften – selvsagt til maktenes store ergrelse inntil forfølgelse, men til slutt griper Herren inn. Da blir det alvor.