Grunnloven er rett av første rang!

 

Av Lars-Arne Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no 17.10.06

Til tider opplever man at enkeltpersoner, ansatte ved institusjoner og også stortingspolitikere og statsråder henviser til lover og regler som klart bryter med Den norske Grunnlov. Og svært få synes å bry seg så mye om nettopp dette bruddet med Grunnloven selv om Grunnloven er rett av første rang og dermed overstyrende andre lover som nettopp skulle vært avledet fra selve Grunnloven for å være gyldige. Vi har altså i Norge flere lover gitt av Stortinget som er uten lovhjemmel og dermed er ugyldige! Vi har også flere fullmaktslover som åpner for totalitære trekk.

Vi skal i sakens anledning se på noen interessante opplysninger hentet fra ”Oppgave nr 1 – 3.12.1999 ved Det juridiske fakultet, sitat:

””Det som gjør grunnloven til lex superior, har sammenheng med den spesielle endringsprosedyren for grunnloven (se grl. § 112) samt at grunnloven er hjemmel for Stortingets lovgivning:

”Grunnloven er den høyeste rettskilde, ikke bare i den betydning at den i konflikttilfelle går foran andre rettskilder, men også ved at den er grunnlaget for gyldigheten av de øvrige rettskilder. Det er grunnloven som fastsetter hva som skal til for at det skal foreligge en gyldig lov. En kan si at lovgivningen utleder sin gyldighet av grunnloven” (Andenæs 1998 s. 25, jfr. også s. 10).

”Den kompetanseregelen som gir hjemmel for å gi en pliktregel og/eller en ny kompetanseregel har høyere rang enn de regler som er utledet av den” (Helset/Stordrange s. 121).

En snakker gjerne om lovgivningens trinnhøyde og rang, eller trinnfølgen mellom grunnlov og lov. Her er vi ved noe av det som kjennetegner grunnloven.

Det neste spørsmål går på hva det betyr at grunnloven har en slik status. Her er det naturlig å komme inn på lex superior som motstridsprinsipp, noe som har nær sammenheng med tolking og harmonisering, emner som er sentrale i rettskildelæren. En regel kan settes til side som stridende mot grunnloven. Men motstriden kan også løses ved at vedkommende regel og/eller grunnloven tolkes innskrenkende slik at motstriden elimineres (jfr. Andenæs 1998 s. 25).

Denne typen vurderinger hører etter norsk statspraksis under de vanlige domstolene, og da kommer vi uvegerlig inn på prinsippet om domstolenes prøvingsrett overfor lovgivningen (Andenæs 1998 § 44, s. 288-300 og Helset/Stordrange 1998 s. 316-326).” - sitat slutt.

Med en slik bakgrunn kommer det naturlig frem flere lover som helt eller delvis ikke har lovhjemmel i Grunnloven. Det kan kort nevnes:

·        Lov av 1975-06-13 nr. 50 om svangerskapsavbrudd, den såkalte abortloven. Dokumentasjon finnes her, med Grunnlovens § 2 som bakteppe!

·        Lov av1978-06-09 - 45 Lov om likestilling mellom kjønnene (likestillingsloven). Dokumentasjon finnes her.

·        Det henvises videre til heftet ”Lovgivning i Norge i nyere tid”. Heftet kan bestilles via Norges Kommentar Avis.

Konklusjonen blir at Den norske Grunnlov er et verktøy som burde være den bok som man konsulterte i enhver lovgivningssak, fordi dette er lov av første rang og har en lov ikke dekning i Grunnloven er den uten lovhjemmel!

Grunnlovsfedrene var også så fremsynte at de la inn en § som forbød endringer av Grunnloven der dette stred mot Grunnlovens Aand slik det står i § 112: ”Dog maa saadan Forandring aldrig modsige denne Grundlovs Principer, men alene angaa Modifikationer i enkelte Bestemmelser, der ikke forandre denne Konstitutions Aand, og bør to Trediedele af Storthinget være enige i saadan Forandring.” Dermed kan Stortinget ikke endre Grunnloven i takt med at lovgivningens praksis endres i gal retning – men den vil forbli gal og vil ikke ha lovhjemmel i den høyeste rettskilde før loven igjen endres!