Av Jørgen
Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no –
Det globale storpolitiske spill er både interessant og uhyre
spennende, men også skremmende. De store aktørene er selvsagt USA, Russland, EU
og Kina og deres kamp om ressurser (olje, mineraler m.m.) og strategiske
posisjoner. Mye av kampen sirkler om Midtøsten, men det får storpolitiske
globale konsekvenser.
Utviklingen mot global kamp
Etter at muren mellom Sovjetunionen og Vesten falt i 1991 og
Sovjet gikk i oppløsning – utvidet NATO sitt influensområde langt inn i de
landene som Sovjet hadde hatt som sitt interesseområde. Nå ville Russland ha
det som sin sikkerhetssone – noe de mente de trengte på grunnlag av smertelige
historiske erfaringer. Men dette ble ikke respektert av nasjonene og NATO med
USA i spissen. Det skapte spenninger. I Øst og Syd har Russland 6 store muslimske
farlige land. Men nå hadde Russland fått seg en ny statsledelse som samlet
maktens tråder mer og mer sentralt på få hender – og i tillegg fikk de hånd om
store gass- og oljeforekomster som ga dem en enorm makt som verden trenger -
ikke minst p.g.a. et truet Midt-Østen.
I dette tidsrommet bygger spenninger seg opp i Midtøsten og
Østover. Bin Laden kommer i sving og etter å ha bygd seg opp en stund og skapt
onde ting i Midt-Østen – så slår han til mot Twin Tower
Men Kina går også tungt inn i disse områdene på jakt etter
olje og råstoffer samt utvidet marked for sin enorme industriproduksjon.
USA i samarbeid med Russland
Selvsagt er USA tindrende klar over hvor sårbar tilgangen
til Midt-Østen`s oljeressurser er og transportlinjene både ut fra Hormuzstredet
og gjennom Suezkanalen. Derfor søker både USA og EU – men også Kina mot
Russlands store gass- og oljefelt i Nord. Og Russland med Putin i spissen vet å
spille kortene sine – som de store sjakkspillere de er. EU maser i syd og USA
legger opp lang tankerlinje langs norskekysten nord om England til USA med olje
og gass for å sikre seg, men makten glir over på Russlands hender i.o.m olje og
gass.
I mens raser araberne videre og er nærmest utøyelige både
utad i Vesten, mot USA og Israel og innad mot hverandre – for hele verden – må
vite – skal underlegges deres Allah. Det hele spisser seg i og rundt Israel –
som er deres hat objekt nr. en ut fra Koranen med olje som middel. Israel føyer
seg og gir etter alt for langt for å tekkes verdensopinionen – og de mer
siviliserte land, uten at det hjelper noe særlig. De skjønner selvsagt det
utpressingsspillet som muslimene driver mot de andre nasjonene for å få
nakketaket på Israel og fjerne de fra jordens overflate. Israel er med sin
blotte tilstedeværelse et vitnesbyrd om at Allah ikke er størst og at de har
tapt land til Abrahams, Isak og Jakobs Gud som de - og stadig flere fornekter.
Araberne aner det, og Satan vet det – og dirigerer sine tropper mot Israel og
Israels Gud, men de vil forregne seg.
De som tror på Gud og kanskje også orienterer sin
utenrikspolitikk ut fra den historie som er skrevet før det skjer – for at vi
skal tro når det skjer – altså profetiene i Bibelen, samler seg til støtte for
Israel – tross alt. Det passer dessuten svært godt inn i USA`s store globale
engasjement og egne interesser.
Iran trodde at tiden var inne til å skremme vannet av Israel
og Vesten med signaler om atomvåpen samt stadige trusler om Israels
utslettelse. Men de forregnet seg selv om de to - Syria og Iran hadde rustet
opp Hizbollah i Libanon og Hamas i Gaza med tunge våpen. De regnet med at de
skulle kunne plage Israel og gjøre dem enda mer krigstrøtte og utmattet gjennom
angrep fra to fronter med raketter og stadige nålestikk. Og gikk det galt –
slik at Israel mobiliserte, kunne de rope på våpenhvile (taktisk etter
Muhammeds oppskrift) og satse på den internasjonale opinion og oljepresset. Men
igjen - de forregnet seg både på Vesten – men spesielt USA og sine egne brødre
i Saudi Arabia. De sistnevnte gikk ut med en kraftig kritikk av angrepene og
signaliserte at dette kunne føre til ødeleggelse av mange arabiske nasjoner.
Ergo var araberverdenen splittet og ikke samlet som mange trodde og sa høyt.
Det var jo en lette. Saudiene hadde selvsagt ingen medfølelse med Israel, men
de vet at Israel er sterk nok til å knuse nabostatene og de selv er helt
avhengig av hjelp fra USA om Iran skulle finne på det samme som Saddam gjorde
tidligere. Så derfor tar man avstand – de ønsker ikke et Iran som leder i
Midt-Østen.
Så sa USA nei til å legge press på Israel – men ga dem tvert
imot frie tøyler til å rydde opp både i Gaza og Libanon, rottereir for
verdensterrorismen spisset mot Israel. Dette til Europas store forskrekkelse,
men de kunne intet gjøre. Og her kommer USAs storpolitiske kamp inn igjen – som
nok de fleste ikke hadde forstått. Nå
signaliserer de endatil at det er ok om Israel rydder opp med Syria.
Rimeligvis, for da får de gjort det uten at de må trekke mer på egne folk og
utstyr. Nå kan jødene gjøre jobbene – som USA lenge har sagt burde gjøres – ta
Syria et krafttak for det samarbeidet de har drevet med opprørskreftene fra
Irak ved å ta imot USAs fiender, våpen og antagelig masseødeleggelses-våpnene
fra Saddam Hussein. Nå kan Israel gjør den jobben antagelig mye bedre enn USA.
Så får USA ryddet av veien Hizbollah – gitt Syria og Iran en skikkelig trøkk,
fordi det er de som trekker i trådene her – samt
fått ryggen fri fra vest slik at de lettere kan rydde opp med Iran. De
fleste er vel enige om at det må gjøres med det første før de begynner å sende
sine dødelige langdistanseraketter mot store deler av verden.
F.N. det maktesløse ”samvittighetsvaskeriet”
Jødene kaller FN for UN (united nothing, altså forenet ingenting)
og A. Øverland benevnte det ”samvittighetsvaskeriet” hvor man altså gjør svart
til hvitt og omvendt. Det er for øvrig dominert av totalitære stater med over
60 %. Begge benevnelsene passer godt på FN. De er en tannløs prateklubb som
stadig vekk tar urettferdighetens parti. Så også nå.
Det passer også svært godt på situasjonen i Libanon hvor
Libanon ikke har gjennomført FN-resolusjon nr. 1559 som klart og tydelig sier
at Hizbollah skal avvæpnes. Når ikke de gjør det – må Israel gjøre det. Uten å blunke går gen.sek. Koffi Annan ut med
sterk kritikk av Israel fordi de skal ha rammet en senter for FN-styrkene i
Libanon og drept fire soldater. Israel beklager dypt, men understreker at det
var gjort ved et rent uhell – og tar kraftig igjen med Annan fordi han ikke vil
ta imot en slik beklagelse. Annan på sin side har vært uhyre vag og synes ikke
å ha tilsvarende reaksjoner p.g.a. alle de soldater Israel har mistet fordi FN
ikke har gjort jobben sin i Libanon og stoppet Hizbollah med sine såkalte
vaktstyrker. Slå den!
Fienden er relativt lettskremt for de har gode antenner –
spesielt i forhold til den veien maktens vinder blåser. Etter langvarig
sjikanering av Israel og tilsvarende ros til Israels fiender – har nå tonen gradvis
blitt dempet og lagt om. Hylekoret i Vest og i Norge med NRK, Willoch, NUPI og
FAFO i spissen - har begynt å innse at det finnes andre i verden og som har
makt og mener noe annet enn dem, bl.a. USA, og delvis England – altså våre
beste allierte. De begynner kanskje å ane at her er det også fundamentale
krefter ute og går – krefter de tydeligvis hater – og som de ikke makter noe
mot. De er selvsagt meget skuffet, og vi unner dem helhjertet å lukke sin munn
og slikke sine sår av feilvurderinger for enn stakket stund. Mest håper vi at
de for fremtiden holder seg vekk fra offentlig påvirkning, men det er vel for
meget å håpe på.
Det er uten tvil et spennende og interessant globalt kampbilde
som her er forsøkt risset i grove trekk, men det kan avstedkomme skremmende
opplevelser også her Nord – noe en ikke skal komme nærmere inn på i denne
sammenheng.
Men det som er enda mer spennende, det er å lese
profetiene – som vi bl.a. har gjort et forsøk på i tidligere artikler i NKA. Vi
vet ikke rekkefølgen, men vi vet at Gud er på tronen ennu, og så lenge Han
sitter der, er det ingen grunn til mismot, for Han kommer til å oppfylle sitt
Ord – og da skal vi ”skjønne det når det skjer” og løfte våre hoder i styrket
tro.
La dem bare kalle oss fundamentalister og det som verre
er. Når Herren i sin lang-modighet dog reiser seg og taler som i fordums tid,
vil verdens barn skjelve og Herrens barn glede seg. La oss lese og be over Salme 83 og be Han fortsatt gripe inn for sitt folk og
oss som støtter dem.
”Og la dem kjenne at du alene har navnet Herre, den
Høyeste over all jorden!” v. 19.