Fra Oslo-avtalen til Oslo-terror

 

Av Lars-Arne Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no28.09.06

 

Utenriksdepartementet fikk i mai 2006 besøk av internasjonale terrorister (Hamas), slik du kan lese i Verdensterrorismen besøker Norge. Trodde du at jødehatet var dødt?

Jonas Gahr Støre møtte ikke disse terrorister personlig, men han ”gav dem nøkkelen til det norske departementet” med det det medførte av internasjonal goodwill!

 

Nå pepres den jødiske synagoge i Oslo med automatvåpen og Den israelske- og Den amerikanske ambassade skal være utsatt for påbegynt planlegging av et terroranslag. I norske aviser flommer det over av antisemittisme og det er ikke satt i gang skikkelige mottiltak bla mot Jostein Gaarders kronikk i Aftenposten der Gaarder blant annet brukte Odd Karsten Tveit som medspiller mht korrektur av kronikkens innhold – Odd Karsten Tveit jobber på offentlig lønn fra NRK!

 

I 1993 ble ”The Oslo Agreement” (undertegnet mellom PLO og Israel 13.9.93) verdenskjent og satte jødestatens innbyggere i stor fare. Den ble så vidt man kjenner til fremforhandlet i Sarpsborg, i Østfold. Det var få røster i mot den, men i dag over hele verden, er det folk som ser hva denne avtalen har ført til av død og terror for jødestaten. Norge førte an med sine politikere og diplomater – nå er flere fra denne Oslo-avtale epoken døde mens de sto i den politiske hverdag.

 

Israels tidligere FN ambassadø,r Abba Eban, kalte grensen fra 1967 for ”Auschwitz-grenser” og vi forstår hva han mener. Aldri har en enkelt stat blitt motarbeidet med så klare brudd på internasjonal lov og forsøkt kastet på Middelhavet med stor støtte fra verdenssamfunnet. Senest ble FN resolusjon 1509, som krevde avvæpning av Hitsbollah, ikke gjennomført – det trigget en konflikt i Libanon sommeren 2006. Ingen sa så mye om våpentransporten av svært avanserte våpen fra Iran, via Syria til Hitsbollah i Libanon heller.

 

Norge har de senere årene inntatt en lederrolle mht antisemittisme, men nå kommer bombene til Oslo. Flere har tidlig sagt at de ville komme, fordi man lenge har leflet med verdensterrorismen!

 

I Norge har man heller ikke klart å informere ambassadene tilfredsstillende (tidlig nok) om den siste utviklingen med terrortrusler og Norges utenriksråd Svedman sier den 23.09.06 til VG: ”– Informasjonen til ambassadene har ikke vært spesielt tilfredsstillende, for å si det forsiktig, sier utenriksråd Sven Svedman.

 

Nordmenn kan antagelig bare forbrede seg på at bombene vil smelle tettere og tettere og fortrinnsvis i de større byene slik som Oslo, men også andre steder som kan ha stor økonomisk betydning eller ha stor symbolverdi. Det er underlig å tenke på at den polistiske elite styrer rett inn i terrorismens farvann uten å prøve å skille Sannhet fra løgn – for det er relativt enkelt å finne Sannheten om man ville – hvilket Den norske Regjering vil bli presset til om ikke nordmenn skal bæres til kirkegården etter terroranslag på norsk jord.

 

Jødene har båret sine terrorfalne til graven, både sivile og militære i alle år og det er å vente at de etterspør en norsk reaksjon som ville sende signaler til terrorister om hvor Norge sto. I dag går det flere typer signaler fra norsk statsledelse, både at Norge er i mot terrorisme og at Norge støtter terrorisme. Den israelske ambassadør i Norge, Miryam Shomrat, har nok et godt poeng der det planlegges terror mot jøder i ”Slottets bakgård” i at Kongen også burde gi sine signaler. De som prøver å marginalisere Kongens mulighet til dette bør sette seg ned en gang til å lese Grunnlovens ”kongeparagrafer”! Blant annet vil en da se i § 4 ”Kongen skal stedse bekjende sig til den evangelisk-lutherske Religion, haandhæve og beskytte denne.”

Miryam Shomrat skal i følge Aftenposten 25.09.06 blant annet ha sagt følgende ”- Jødene i Norge føler seg alene. Jeg savner sympati fra de kongelige og fra statsministeren,…” Og sympati her kan vises på mange måter, men den må være offentlig tilkjennegitt. Kongen og Statsministeren har en særstilling i den norske statsledelse! En skal ikke se bort i fra at Kongen ved en senere anledning vil sende sine signaler, for eksempel i sin tale ved overgangen til det nye året!