Ferdig utdannet?

 

 

Av Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no20.10.06

 

En skribent skrev en gang disse visdomsord: ”Den som anser seg ferdig utdannet – er ikke dannet – men ferdig”.  Og dessverre ser vi ofte karakterløse og ensporede preseterister i ekspertenes rolle, folk med de beste eksamener, men fullstendig på ville veier.

Jeg pleier ofte å si at å ha en sprinter på laget som løper under 10 sek. på hundremeteren er en katastrofe når han løper på tvers av banen når startskuddet går. Og h.r.advokat Alf Nordhus yndet å uttale overfor ekspertveldet  følgende: ”En ekspert er en mann som ikke tar feil i den minste detalj  - på sin ville flukt uti de store villfarelser.” Man drøfter altså delkunnskap mot helhet! Jo da jeg innser klart fordel av at en kirurg vet hvor bl.a. blindtarmen ligger før han begynner å skjære, men også han trenger en viss oversikt ikke bare over kroppen og dens funksjoner. Han trenger også å være et menneske i familien og verden, og skal man styre en nasjon for ikke å si verden – bør man ha kunnskaper og syn for bredde og høyde og dybde samt være glad i dem man skal styre. ”Kjærleik gjer ikkje blind, han gjer klok.” Sann og Guddommelig kjærlighet gir den største og mest omfattende visdom – ikke bare kald kunnskap.

 

I motsetning til det utdannede ekspertvelde kommer så ”det sunne bondevett” eller som britene sier – ”the common sense” og tar inn velinformerte lekfolk i sitt U.D. fordi de er redd for ekspertenes ensidige og ensporede perspektiver som fort kan miste helheten og balansen av syne – og ofte også de grunnleggende sannheter som alt annet må hvile på om vurderingene og konklusjonene skal bli rette.

Våkenhet for dette – er aldeles ikke av ny dato. Vi har mange både innenlands og utenlands som har sett dette, og voktet seg for denne ensigdigheten. En sir W. Churchill uttalte en gang at ”det hadde forundret han gjennom et langt liv å se hvor mange flere dr. grader han hadde mottatt, enn eksamener han hadde passert.” Videre fortalte han at av de fleste statsmenn av noen betydning som han hadde kjent – omtalte de sin utdannelsestid som den verste i sitt liv.

 

I Norge har vi en rekke av våre fremste folk som mener det samme. Vi har en B. Bjørnson som fikk Ng i norsk, men endte opp med Nobel pris i litteratur. Han som ”gikk på en liten meget pyntelig skole, på hvem på kirke og stat kunne stole. Vi måtte gå der til vi ble store. Jeg gikk der også, men leste Snorre.” Det resulterte bla. i ”Ja, vi elsker –”. Vi kunne nevnt mange andre av våre store foregangsmenn, men skal bare slutte med to. Vår første utenriksminister og dikteren Olav Aukrust.

 

Anders Løvland forteller at i 1862 (14 år) ble Jørgen Løvland konfirmert av prost Dietrichson ”som var reint forundra over dei kunnskaper og det vet denne konfirmanten hadde”. Vinteren etter bodde han hos broren Eliv som var degn i Åmli hos presten T.H. Bentzen. Han var en dyktig språkmann som leste latin og tysk med Jørgen. Presten ”spådde Jørgen ei stor framtid, han måtte bli bisp.” Prosten ville at faren skulle sende Jørgen til 4 årig latinskolen i Kristiansand og Jørgen reiste til byen og snakket med rektor. Vel hjemme igjen sier han til faren at han: ”ville kje drive i byen 4 år, det hadde han kje tid til.” (J.C.H. s.11.) Vi kommer tilbake til dette.

I et brev Jørgen Løvland skrev fra Bygland 25. feb. 1877 ( 29 år gammel) til broren Anders ser vi hvor dypt han stikker om livsstriden og kanskje noe av årsaken til avslaget til latinskolen. Han skriver om bondegutane og deres strid og fortsetter:

”I denne Vaande av Uklaarnad og ”Længsel” over de høie Fjelde” (Bjørnson) hev so mang ein  Bondegut tydd til aastudeere”. Der var næring fyr den ideale Aand, trudde han, og so – fekk han Steina for Braud. ”At studere” hjaa okk her i landet, det er aa bli inekserad og uptemde i Latinskulens tjurre brukføre Embætsmenn,- og some av dei beste gange under. Du ser, dei fleste er pent upplærde og kan tala og snu seg etter Reglan so fint som ein linedansar paa ei Line. So hev dei dertil ein Fagkunnskap i Theologi, Rettsvæsen osv. som er dei til Nytte på same maate som Kjenskapen til Øks og Høvl for ein Snidkar. – Men sjella treffer du ein av deim, som hev nokot aa segje ut av sitt indre Liv til Hugnad fyr seg sjave og Rettleiing fyr andre. Nokor innvendes Klaarnad hev dei `kj vunnet: tidt er nettupp det djupaste i dei vorte kvæld unde alt det Utvortes. Eg kjenner dei; dei er som støypt i ei Form, alle i hop. Men Undtagelser finst det, det er sant, - -”

Men mange gilde gutar gjekk under; dei tolde `kje al den Steinmaten; dei hadde for fin Maga til det.” Han drøfter litt Vinje og fortsetter: ”Nei du! – det er liten Frigjering fyr Aanden i den noverande ”Dannelse” - -”. Han avslutter med at dette ikke er et hat mot det bestaaende men noen ord til rettleiing for en yngre bror. (uthv. av forf.) Som overskrift kan en godt sette det som stod i V.L. engang: ”den som anser seg ferdig utdannet – er ikke utdannet, men ferdig”. Hans ord fra guttedagene var: ”Les og vex” – som han ca. 12 år gammel skar inn på buveggen inne på Myrstølsmyra i byttet med Høgetveit.

 

J. Løvland var altså i hovedsak det en kan kalle en autodidakt – altså selvlærd – så intet Universitet kan skryte med hans navn – kanskje også en av grunnene til glemsel? J.L. fikk de mest fabelaktige uttalelser for sine kunnskaper og klokskap av sine samtidige som Bjørnson som sa at han kjente ingen som hadde hatt ei ”slik livsferd”. H.r.justitiarius på den tiden, Chr. Michelsen var inne på det samme og m.fl.

 

Samme tankene som hos Løvland finner du også igjen i diktene til Olav Aukrust i diktet: ”I Byen” hvor han blant annet skildrer en landsgutt som møtte skole og byen med dette resultatet: ”Strøymde ungdom frisk. Sat i skulom, skein som runnen – åker, ventande på regn. Snart var åker`n turr og brunnen, Bleik laut so mang ein tegn. – Fekk dei kveiken frå vår eigen – gamle visdomsbrunn: fagert voks dei då og blømde frå vår djupe grunn.- Ser dei kjem ved nyttårsleite Slitne att frå aust og vest: Onnor ånd og anna beite – Samanheng og sevje brest. - Bonden han som merga landet” ble glemt og sammen med dem ”Fedrearven dyr, Folkemålet, folkevisa. Alt som norsk og Norigs er”. Slik gikk det ikke med Jørgen Løvland - han avviste det allerede som 14 åring. Han nærte seg av Bibel, naturen, Snorre og målet og avviste ”steinmaten” som kunne ødelegge han for tid og evighet.

Underlig hvor dypt disse folkene tenkte. Moderne pedagoger har sannelig mye å lære av dem.

 

På denne bakgrunn bør det femininiserte utdannelsessamfunnet fra barnehage til slutteksamener snart begynne å gi den oppvoksende slekt tilbake noe av den friheten de trenger for å utvikle seg til dannede – velutrustede personligheter (lik personer), in-divider (udelte/hele) med identitet og samvit (vite sammen med) og ikke bare kopier av knusktørr livløs universitetskunnskap. Nå går vi under i tørr regelstyrt byråkrati – styrt av mammon og flinkhet. Vi trenger en kunnskap som tenker ”vidt og langt, ikke kort og trangt.”